: Sennheiser PXC 550 Wireless

Hodetelefoner er populære som aldri før, og det mest økende segmentet er trådløse hodetelefoner med aktiv støydemping. Ikke så rart, for hva er vel bedre enn å slippe kabel, og dessuten fjerne omgivelsene fra lydbildet – slik at alt som står igjen er musikken og du? Sennheiser har tidligere hatt suksess med Momentum Wireless, som er blant de mest luksuriøse i klassen. Nå er PXC 550 Wireless her, som direkte tar opp kampen mot Bose QuietComfort 35. Der hvor Momentum Wireless henvender seg til retrofans med sine skarpe kanter, brune skinnputer og hodebøyle i anodisert aluminium, er PXC 550 mer nedtonet i svart og har avrundede kanter som gjør den mer reisevennlig. Den har også en enda mer behagelig passform. Hva kvalitetsinntrykk angår legger PXC 550 seg i klasse med Bose QC35 og Sony MDR-1000X.

Den har oppgitt omtrent samme batterikapasitet som Bose og Sony, altså 20 timer i trådløs modus med støyreduksjon aktivert. Kobler du i stedet inn kabelen, holder den i 30 timer med støyreduksjon. Når batteriet er tomt, fungerer den med kabel uten støyreduksjon.

Første gangs oppkobling
Første gang du skrur på hodetelefonene, må du skru på Bluetooth-knappen. Denne er liten, og ligger skjult under bøylen som kobler ørekoppen til hodebøylen. En meget knotete plassering, spør du meg. Støyreduksjon har sin egen knapp, i tre steg: av, variabel og full. I variabel modus kan du selv velge hvor mye støyreduksjon du ønsker, til det trengs appen CapTune for iOS og Android. Ingen støtte for Windows Mobile. Her kan man også aktivere Smart Pause, som setter avspillingen fra mobilen i pause idet man tar av seg hodetelefonene og starter den igjen når man plasserer dem tilbake på ørene. En god idé som funker ganske greit. Men står man og digger for mye med hodet til musikken, kan musikken pause og starte ganske tilfeldig, det samme om man går med tunge skritt. Selv foretrekker jeg å ha denne funksjonen av.

Samtaler
Når man snakker i mobilen gjennom Sennheiser-hodetelefonene låter stemmen til mottakeren klar og tydelig, og vedkommende hadde ingen problemer med å høre meg. Det er likevel litt å gå på for å ta igjen Bose, hvor motparten hører min stemme både fyldigere og klarere enn med Sennheiser, som gjengir min stemme litt slankere og mer hermetisk. Ingen av gangene var det vanskelig å høre hva jeg sa, men Bose har altså et overtak på samtaler.

Lite lydlekkasje
Med musikken på er det klart at Sennheiser i likhet med Sony MDR-1000X forsegler lyden bedre enn Bose, altså det lekker ikke like mye lyd ut. Bose lekker mer enn de fleste andre lukkede hodetelefoner vi har hørt, som gjør at andre rundt deg kan høre musikken din. Det gir også vesentlig slankere og mer livløs lyd på musikken dersom støyreduksjonen er avslått. Sennheiser låter med andre ord klart bedre enn Bose med avslått støydemping.

Det er derimot to ulemper med den mer forseglede innkapslingen: for det første blir man fortere klam rundt ørene med Sennheiser. Med Bose kan man høre på musikk i timevis uten å tenke over det, og selv om Sennheiser ligger mykt og godt på kraniet, blir man altså fortere svett. Den andre ulempen er når man er oppe og går, hvor fotskrittene forplanter seg gjennom hodetelefonene og inn i kraniet og høres som små basspulser. Her er Sony verst, men Sennheiser er også hørbar her. Bose trekker det klart lengste strået i så måte, da man til og med kan jogge og løpe uten at fotskrittene høres gjennom musikken.

 

Lydkvaliteten forøvrig
Så til det viktigste, nemlig hvordan hodetelefonene låter med musikk. Og Sennheiser låter virkelig bra. Der hvor Bose låter fyldig i bassen og er noe mellomtonefokusert, har Sennheiser en like fyldig bassgjengivelse men dessuten også mer luftige overtoner. Er du glad i musikk med akustiske instrumenter, skildrer Sennheiser denne mer troverdig, i et større og mer oppløst lydbilde. Sennheiser ligger i liga med Sony her, hvor Bose mangler det lille ekstra. Til jazz, folk og akustisk pop er Sennheiser rett og slett best. De funker også svært bra på rock og hiphop.

Man skulle tro at klassisk også funket glimrende, og det gjør det hvis man bruker kabel. I trådløs tilstand blir det derimot klart at hodetelefonene ikke er helt kraftige nok. For å gjøre plass til det store dynamikkområdet i klassisk musikk er nemlig det gjennomsnittlige lydnivået lavere, og selv med maksimalt lydnivå på Sennheiser er det i laveste laget. Man løser det ved å plugge i kabelen, da kan man spille høyere.

Støyreduksjonen
Hva den aktive støyreduksjonen angår, jobber Sennheiser lenger ned i frekvens enn Bose. Den slipper inn mer høyfrekvente lyder, mens de lavere ned i registeret stenges mer effektivt ute. Sitter man og taster løs ved datamaskinen, klikker tastaturet mer høyfrekvent med Sennheiser på øret enn Bose QC35. Teoretisk kan det bety at sangstemmer og andre musikkinstrumenter i mellomtoneområdet ble enda klarere skilt ut fra støyen med Sennheiser på grunn av dette, men etter å ha stått rett ved et anleggsarbeidsområde og lyttet på begge, er det hipp som happ. Støyen undertrykkes omtrent like effektivt med både Sennheiser og Bose.

Øvrige funksjoner
I likhet med Sony MDR-1000X kan Sennheiser slippe inn lyd fra omgivelsene når det trengs. Hos Sony er det en funksjon som er vedvarende aktivert, slik at man kan høre omgivelsene gjennom musikken. Kan være kjekt i visse situasjoner. Med Sennheiser er det litt annerledes. Ser du noen står og snakker til deg eller noe annet som skjer som du ønsker å høre, dobbelttapper du på høyre ørekopp. Da slippes omgivelseslyder inn, og musikken går samtidig i pause. Dobbelttapp igjen, og musikken starter igjen mens omgivelsene utestenges.

Styr musikken
I likhet med Sony og Bose kan musikken og lyden styres på høyre ørekopp. Sennheiser og Sony gjør dette litt smartere, ved å sveipe frem og tilbake for å hoppe i musikken, mens opp- og ned-sveiping styrer lydnivået. Med Bose er det fysiske knapper til lyd og pausing av musikken, som ikke er fullt så brukervennlig siden man må vite knappenes fysiske plassering. Poeng til Sennheiser.

Smart av og på
Å skru av og på hodetelefonene er enkelt: For å slå av, hold koppene i begge hender, og vri hver av dem innover, til det klikker. Omvendt slås hodetelefonene på igjen ved å ta dem opp og vri dem ut igjen, klare til å ta dem på hodet. Da vil de automatisk pares med sist brukte enhet. Det vi ikke liker, er at Sennheiser ikke automatisk skrur seg av, men tapper batteriet tomt, dersom man har glemt å skru dem av. Litt korttenkt.

Konklusjon
Sennheiser PXC 550 Wireless er en jevnt over knallgod hodetelefonmodell. Den holder støyen ute og musikken inne, og musikken slipper igjennom på luftig og åpent vis. Selve lydkvaliteten er enda bedre enn på Bose QC35, Sennheiser er her i liga med Sony MDR-1000X. I tillegg lekker det svært lite musikk ut til folk utenfra. Bose lekker mye mer, og låter derfor også mye dårligere om man skrur av støyreduksjonen.

Sennheiser har ikke et like stort problem som Sony med at brukerens fotskritt trenger seg gjennom musikken og inn i kraniet. Sennheiser er imidlertid ikke like god som Bose på dette, hvor fortskritt er borte som dugg for solen. Dette er et direkte resultat av at Bose ikke er like lukkede. En annen ulempe med at Sennheiser forsegler ørene så effektivt, er at man blir litt fortere klam.

Brukervennligheten på Sennheiser PXC 550 Wireless er generelt god, og vi liker at man kan stille mengden støyreduksjon. Vi reagerer derimot på plasseringen av Bluetooth-knappen, som er umulig å komme til med hodetelefonene på hodet. Denne er liten og ligger knotete til under ørebøylen. Og selv om Smart Pause er en god ide med automatisk pause og start av musikken ved å ta hodetelefonene av og på hodet, kan den løpe litt løpsk når brukeren er i bevegelse. Vi foretrekker å ha denne av.

Men det største savnet med PXC 550 er høyere gain. Lyden kan bli litt lav, spesielt med klassisk musikk. Dette løses ved å plugge i kabelen.