MDR-1000X er Sonys første trådløse hodetelefoner med aktiv støydemping. Den plasserer seg i prisnivå med erkekonkurrenten Bose QuietComfort 35, og befinner seg i så måte i toppklassen blant slike hodetelefoner.
Batteritiden er oppgitt til 20 timer i trådløs modus, det samme som Bose.
Det er lett å se fordelene av å slippe kabel på hodetelefonene, og kanskje aller mest for eiere av iPhone 7, som slipper den ekstra adapteren som er nødvendig for alt annet enn Apple-hodetelefoner og et fåtall andre. Likeledes er det en stor fordel å kunne blokkere ut støy fra omgivelsene – ikke minst når man sitter på tog eller fly. En fin bonus er at man kan spille musikken med lavere lydnivå, som er langt mer behagelig i lengden og med mindre fare for å utvikle hørselsskader ved langvarig bruk.
Denne skal ha tre ganger båndbredden til vanlig Bluetooth-lyd og kan dermed motta lyden tapsfritt fra avspilleren til hodetelefonen.
Trådløst uten kompromiss
Når Sony har klippet kabelen, er det naturligvis Bluetooth som gjelder. Men der hvor Bluetooth i utgangspunktet har begrenset båndbredde og dermed en lydkvalitet som aldri kan overgå den til typiske MP3- og AAC-filer, så bruker Sony sin egen teknologi kalt LDAC. Denne skal ha tre ganger båndbredden til vanlig Bluetooth-lyd og kan dermed motta lyden tapsfritt fra avspilleren til hodetelefonen. Dette forutsetter at avspilleren støtter dette, noe bare Sonys Xperia smartmobiler og Walkman musikkavspillere gjør. Har du ingen av disse, får du vanlig Bluetooth-kvalitet. Når det er sagt, har denne også etter hvert blitt ganske så bra, ettersom komprimerte musikkfiler stadig har blitt bedre, som følge av bedre enkoding-prosessorer.
Det er på støyreduksjonen Sony har dratt frem sine tyngste skyts. Den er nemlig spesialtilpasset brukerens kranium og øregang.
Markedets beste støyreduksjon?
Men det er på støyreduksjonen Sony har dratt frem sine tyngste skyts. Den er nemlig spesialtilpasset brukerens kranium og øregang. Dette gjøres ved å sende et testsignal ut av hodetelefonene og inn i øret, hvorpå lyden som reflekteres tilbake fra øret analyseres av en digital signalprosessor (DSP). Dermed tilpasses støyreduksjonen til individets hørselssystem, slik at den kan bli mest mulig effektiv. Selve prosessen er kort, men presis.
Men Sony har tatt med en detalj som jeg ikke vet om noen andre hodetelefoner som har: man kan nemlig slippe inn bakgrunnslyder, ved å skru på en knapp. Dette kan være kjekt for eksempel i et kontormiljø, hvor du vil høre når noen banker på døren. Det finnes dessuten en Voice-modus, som filtrerer ut alt bortsett fra frekvensområdet hvor stemmer ligger. Dermed kan du sitte på flyplassen eller togholdeplassen og lytte til musikk, uten å gå glipp av viktige meldinger over calling-anlegget. Begge disse funker, men ikke hvis du spiller musikken for høyt.
I motsetning til Bose kan du med Sony skru av støydempingen helt, også i trådløs tilstand. Da får du 2 timer ekstra batteritid.
Passform
1000X sitter godt på ørene. De er noe tyngre enn Bose QC35 og bærer preg av å ikke sitte fullt så fast på kraniet. På passform er Bose enda bedre, spesielt over lang tid, selv om også Sony er behagelig å ha på seg.
Paring
Jeg fikk en promomodell av hodetelefonene, som ble levert uten bruksanvisning. I testperioden var heller ingen bruksanvisning tilgjengelig på nett, men det viste seg å være problemfritt da 1000X er svært intuitive i bruk. Det eneste var første gang de skulle pares mot mobilen. Man gjør dette ved å holde av/på-knappen inne, og det i seg selv er ikke ulogisk. Problemet var at man må gjøre dette fra avslått tilstand, som er mindre intuitivt. Har du en mobil med NFC, er det enklere: bare før de to enhetene mot hverandre for sammenkobling.
Endelig en hodetelefon hvor fjernstyringen funker skikkelig!
Brukervennlighet
De fleste trådløse hodetelefoner har fjernkontroll på den ene ørekoppen, så også Sony. Men der hvor de fleste er knotete å bruke fordi man må treffe knappene presist med fingeren, gjør Sony det langt enklere med sveiping. Sveip fremover for å gå til neste sang, bakover for å gå til den forrige. Sveip opp for å skru opp lyden, og ned for å dempe den. Tapp en gang for å pause, en til for å starte. Kan selvsagt også brukes til mobilsamtaler. Endelig en hodetelefon hvor fjernstyringen funker skikkelig!
Der hvor jeg likte den fyldige bassen til Bose QC35 opplever jeg den like fyldig hos Sony, og dessuten et hakk mer raffinert og naturlig.
Lydkvaliteten
Mesteparten av testperioden har foregått ved kontorpulten. Sony MDR-1000X kan skilte med en meget god lydgjengivelse. Der hvor jeg likte den fyldige bassen til Bose QC35 opplever jeg den like fyldig hos Sony, og dessuten et hakk mer raffinert og naturlig. Bassgangen på David Bowies ”Lazarus” er mer krispy, og tonene i bassgitarens nedre register er mer naturlige og lineære. Men det er i stemmeregisteret at Sony briljerer som mest. Spesielt sammen med spilleren NW-ZX100, som jeg for anledningen fikk låne, grunnet sin støtte for LDAC over Bluetooth. Ja, jeg vet jeg ga den en lunken anmeldelse da jeg testet den i mars, men det var hovedsakelig fordi den har såpass begrenset lydnivå at den ikke funker spesielt godt med tungdrevne hodetelefoner, et poeng som bortfaller når man bruker den over Bluetooth, som her.
Uansett, stemmen til Bowie kommer tydeligere frem enn med Bose, og det med bedre oppløsning i sitt øvre register. Og med klassisk musikk, for eksempel Magnificat spilt inn av Nidarosdomens jentekor og Trondheimsolistene, har Sony mer luft og detaljer å by på.
Så hiphop. Ta for eksempel Kanye Wests Real Friends fra The Life of Pablo. Det er flere lag i musikken hos Sony, det trøkker bra. Likevel, Bose har en punch i bassen som er lett å like, og med denne typen musikk er det ikke så farlig at bassen ikke er like oppløst og lineær. Jeg foretrekker Sony, men har ikke noe problem med at andre vil gå i retning Bose på denne.
Det er ingen tvil om at Sony MDR-1000X er en meget god hodetelefon. Med støydempingen deaktivert på både denne og Bose QC35 (på Bose må dette gjøres med kablet bruk), er Sony ganske mye bedre. Men da finnes det plutselig enda bedre alternativer, jeg vil nok påstå at B&W P5 Wireless er vel så gode da. Men hva passform angår foretrekker jeg hodetelefoner som legger seg hele veien rundt øret, noe P5 ikke gjør.
Støydempingen
Så støydempingen. Bak kontorpulten er den utmerket. Jeg kan blokkere alt støy ute, eller slippe til stemmer som vil snakka til meg. Vel å merke dersom musikken ikke er altfor høyt på, for selv om stemmer og støy blir aktivt prosessert og videresendt, så øker ikke disse i lydnivå i takt med musikken, når man skrur opp. Dermed drukner de når det blir for høyt. Greit nok, jeg hører ikke med veldig høyt lydnivå på jobb uansett.
På tog og T-bane fungerte også støyreduksjonen meget godt. Kanskje enda et lite hakk bedre enn Bose sin, men i praksis blir det veldig likt. De er begge veldig effektive på å undertrykke støy. For moro skyld prøvde jeg Sony-klokkene i øvingslokalet. Alle som har spilt i band vet at øving gjerne skjer ved svært høyt lydnivå, fordi den ekstremt kraftige lyden fra trommesettet dikterer hvor høyt man må skru opp de øvrige instrumentene for å få balanse i lyden. Til dette formålet fungerte ikke Sony-klokkene spesielt godt. Det vrenger tydeligvis i den innebygde forsterkeren, som må jobbe på høygir for å lage et kraftig nok motfasesignal til levenet fra øvingslokalet. Men her kommer også Bose til kort, så det ble mer som en kuriositet, for å teste grensene. Til denne bruken kommer man ikke utenom hørselvern, i form av propper eller klokker.
Problemet oppstår på farten. Da jeg gikk bortover gaten, ble lydgjengivelsen noe ujevn.
Problemer på spaserturen
Sonys støydemping fungerer utmerket. Stort sett. Problemet oppstår på farten. Da jeg gikk bortover gaten, ble lydgjengivelsen noe ujevn. Hvert skritt utløser nemlig et lite støt gjennom hele kroppen, som også vil forplante seg til kraniet. Og Sony-klokkene ligger ikke fullt så godt rundt ørene mine som Bose QC35, med det resultat at klokkene for hvert skritt, en ørliten brøkdel av et sekund, flytter litt på seg. De mister litt kontakten med øret, som gjør at lyden utenfra slipper inn. Den aktive støyreduksjonen, som ellers er så godt på å gi et nærmest perfekt motfasesignal inn i øret, reduseres kraftig i et kort øyeblikk i det foten går ned i bakken, før den kommer inn igjen. Slike korte dropouts i støyreduksjon gjør også at hele lydgjengivelsen forandrer seg. Som gjør at man hører korte pulser, spesielt i bassen, hver gang man setter foten ned i bakken. Dermed er hodetelefonene lett irriterende å gå med.
Jeg må ta forbehold om at dette gjelder mine ører og mitt kranium, andre kan ha andre opplevelser. For min del passer Bose QC35 bedre, og har ikke dette problemet. Ikke minst er QC35 også lettere av vekt, som også bidrar til bedre stabilitet under ferdsel.
Konklusjon
Sony MDR-1000X er et par meget seriøse, trådløse hodetelefoner, med markedets på kanskje beste støydemping, på mange måter. Støydempingen spesialtilpasses hver brukers ører, og holder støyen ute på svært effektivt vis. Du kan også velge å aktivt slippe omgivelsene utenfra inn, for eksempel bare stemmer. Eller skru støydempingen helt av.
Lyden av 1000X er meget god, bedre enn Bose QC35, som vi anser som klasselederen så langt. Spesielt dersom avspilleren støtter LDAC som gir tapsfri lydkvalitet over Bluetooth. Hva mer kan man da forlange? Vel, selv om støydempingen i seg selv er utmerket, glipper passformen litt hver gang foten plantes i bakken ved spaserturer, som manifesterer seg som korte ploppelyder i bassområdet. MDR-1000X fungerer derfor aller best når man sitter eller står rolig, og ikke så veldig når man går.
Vi tar forbehold om at dette gjelder for testforfatteren, og ikke nødvendigvis noe alle vil oppleve.
