TEST: Raidho XT-2

I danske Raidhos søken etter den reneste og beste musikkopplevelsen, skal ingen stein være usnudd. Snarveier er et fremmedord, og utfordringer spises til frokost. Og siden man går ekstremt grundig til verks på hver eneste høyttalerserie, så gjøres ikke utskiftinger og oppgraderinger over en lav sko. Ting skal gjøres riktig i utgangspunktet, og da kan det ta tid før man har kommet opp med nye løsninger som gir ytterligere forbedringer. Bedre skal være nettopp det: bedre, ikke bare annerledes.

 

Raidho lanserte sin X-serie i 2014, og vi var spesielt begeistret for den vesle stativhøyttaleren X-1. Et gigantisk lydbilde med overraskende potent bass og fantastisk oppløsning i overtonene, sistnevnte er takket være den samme grensesprengende bånddiskanten som sitter i de aller dyreste høyttalerne. Inkludert den gigantiske D-5.1, til 2 millioner kroner per par! Da jeg besøkte Raidho i april i fjor, fikk jeg også høre den minste gulvhøyttaleren X-2, som var enda mer imponerende: en vakker liten skulptur av en høyttaler, med alt man kan ønske seg av et lydbilde: luft, oppløsning, og herlig rytmikk. Og du snakker, for et stort og omfavnende lydlandskap!

Induktans, vik fra meg!
Musikaliteten kommer blant annet av Raidhos ønske om raskest mulig avlevering av musikkens krevende transienter. For å få til dette mener de blant annet at induktansen i talespolen må ned til et minimum. Induktans er en måleenhet for hvor mye magnetisk induksjon en elektrisk leder vil generere. Dette fungerer som en brems på høyttalerelementet, litt som å kjøre bil med håndbrekket på.

 

Å få ned induksjon i en høyttaler er vanskelig, siden et høyttalerelement fungerer ved hjelp av nettopp magnetisme. Og med Raidhos heftige neodymmagneter er utfordringen desto større. Hemmeligheten ligger i å skifte ut materialet i talespolen fra aluminium (som nesten alle bruker) til titan. En aluminiumspole er nemlig ganske så magnetisk, og når spolen pumpes frem og tilbake inne i det magnetiske sentrum, vil magneten bremse den og forhindre at høyttalermembranen beveger seg så raskt som den må for å gjengi lynhurtige transienter så upåvirket som mulig. På et besøk på fabrikken i Pandrup fikk jeg se systemet i praksis, og da jeg fikk slippe titanspolen ned i magneten, datt den bare rett ned, hvorpå en aluminiumspole sakte gled ned, der den ble holdt igjen av magneten, på sin ferd ned i konstruksjonen.

 

Ekstreme elementer
Forvrengning er også et viktig aspekt, og Raidho har jobbet iherdig med å konstruere elementer med minst mulig av dette. For eksempel bryter ikke bånddiskanten opp i forvrengning før 82 kHz, som er mye høyere enn avrullingspunktet på 50 kHz. I praksis er diskanten så å si forvrengningsfri, inntil man belaster den med for høyt lydtrykk.

 

I X-serien benytter Raidho svært påkostede mellomtone- og bassmembraner av keramikk. Materialet har meget lav forvrengning og vekt, for å gjengi musikken så fritt, lett og ledig som vi hørte med X-1 og gulvhøyttaleren X-2. Men sjefingeniør Michael Børresen og hans medarbeidere har funnet ut at man kan forbedre membranene ytterligere, og det er her XT-serien kommer inn. Ved å påføre et tynt lag titan utenpå keramikkmembranen, skyves den allerede lave egenresonansen ned ytterligere 24 dB ved resonansfrekvensen. Denne er for øvrig ved 12 kHz, skyhøyt over delefrekvensen hvor bånddiskanten for lengst har overtatt. Resultatet er ekstremt rene toner, levert med en hurtighet som få andre kan matche. Med mindre du da tar steget opp i D-serien, hvor titanlaget er erstattet med diamant, som senker egenresonansen med ytterligere 12 dB!

 

Partikkelakselerator
Prosessen med å påføre titanbelegget er alt annet enn billig. Den innebærer å leie Danmarks svar på Large Hadron Collider, nemlig partikkelakseleratoren ASTRID i Aarhus, hvor aluminiummembranen blir bombardert av titanatomer. Én etter én klistrer atomene seg fast til aluminiummembranen, og etter en stund har hele membranen blitt bekledd. Denne prosessen alene innebærer at XT-2, som ellers er identisk med X-2, har fått en prisøkning på hele 30.000 kroner! Om det er verdt det? Det kan du vedde på!

 

Mer av alt
Som nevnt er ikke X-2 og XT-2 store gulvhøyttalere. Men da jeg besøkte Raidho og fikk høre ulike modeller i alle seriene, overrasket de med sin potente bass. De ga det ekstra i bunnoktavene som jeg savnet fra kompaktmodellene X-1 og XT-1. Og XT-2 var en merkbar oppgradering fra X-2. Selv om de to har samme diskantelement, blir man lurt til å tro at overtonene er enda luftigere, fordi en forbedring i mellomtonen forplanter seg psykoakustisk oppover i frekvensområdet. Og bassen var langt mer standhaftig enn størrelsen skulle tilsi.

En keitete start
Etter hvert fikk jeg også XT-2 sendt hjem til Norge, hvor jeg kunne studere høyttalerne nærmere. Fortsatt lar jeg meg forbløffe av de kompakte ytre målene. Hvordan kan en så slank høyttaler med firetommers bassmembraner gi så heftige rytmer? Og hvordan kan man forsvare en så høy pris på en så kompakt høyttaler?

Lydopplevelsen hjemme i kjente omgivelser startet som en temmelig humpete tur. For det første er følsomheten lav, så det nytter ikke med en pinglete forsterker. XT-2 er dessuten ikke spesielt begeistret for elektronikk med «varm» klangbalanse. Selv den kraftigste McIntosh-forsterker låter fort pløsete på disse, så se heller i retning Devialet, Mark Levinson, Bladelius eller Hegel, for å nevne noen. Eller Raidho-ingeniørenes eget forsterkermerke Aavik, som høyttalerne ble demonstrert på da jeg besøkte dem.

 

For det andre trenger Raidho-høyttalerne lang innspillingstid. I begynnelsen låt de rett og slett ikke riktig. Bassen var for svulstig, og jeg fikk følelsen av at overtonene druknet. Nesten som om bånddiskanten var tildekket. Til sammenligning var de mye rimeligere Audiovector SR3 Avantgarde Arreté vesentlig mer sprudlende, spesielt i toppregisteret.

 

For det tredje er XT-2 ikke laget for å stå tett mot bakvegg. I det hele tatt. Jeg prøvde dem først hjemme i min egen stue på 25 kvadratmeter. Det kunne jeg bare glemme, ettersom jeg ikke har mulighet å ha dem langt ute på gulvet. Selv ikke en meter ut fra veggen var nok, det er ikke før de får minst halvannen meter bak seg at de balanserer seg i klangen, og i så måte oppfører de seg slettes ikke som små høyttalere. De vet nemlig ikke selv at de er små, men krever like mye plass rundt seg som et par gampesvære beist. Det er ikke tilfeldig, for markedssjef Lars Kristensen bedyret nettopp dette da jeg var på besøk: «Det fantastiske stereoperspektivet du hører er bare mulig hvis høyttalerne får masse luft rundt seg!» Og fordi høyttalerne ikke er beregnet å få noe drahjelp av veggene i bassregisteret, så er de tunet med rikelig bass direkte ut fra konstruksjonen. Hvilket også forklarer den lave følsomheten, for slikt krever rikelig med strømresurser.

Krever jobb
Høyttalerne måtte bli med til testrommet på jobben. Der måtte de lenger ut på gulvet enn våre faste tapemerker, hele to meter fikk de til bakveggen, mens sofaen da måtte flyttes litt tilbake for at jeg ikke skulle sitte kliss oppi høyttalerne. Gudskjelov er de ikke like kresne på avstand til sideveggene. En halv meter til hver sidevegg var fint.

Raidho fraråder å gjøre kritisk lytting før høyttalerne har fått 250 timers spilletid. Det er over 10 døgn med sammenhengende musikk. Jeg kan skrive under på at dette er lurt, i hvert fall en uke gikk før jeg begynte å få skikkelig fot.

I utgangspunktet hadde jeg koblet til forsterkersettet Hegel P30 og 2 x H30. Man kan fint klare seg med én H30 effektforsterker, for det er ikke meningen at man skal spille veldig høyt på disse høyttalerne. Visst kan de spille rock, og som nevnt kan de virkelig begeistre med rytmikk og dynamikk. Men det får du også med én kraftkar av en H30. Grunnen til å bruke to av dem er at de gir et enda lavere støygulv når de brokobles til mono. Noe som Raidho XT-2 fint understreker.

Ingen perfekt match
Hegel og Raidho låter meget stort, åpent og ryddig sammen. Bassen er stor og fysisk, og LeAnn Rimes’ countrylåt Love Line har en fin snert, mens lydbildet er storvokst og luftig. Men jeg har fått mer fot av andre løsninger. Det hele er litt for bøst i det nedre registeret, som gjør at sangstemmer og strengeinstrumenter er litt for tilbakeholdne. Og forskjellen mellom Hegels dyreste forsterkerkombinasjon og ned til deres 20.000 kroners integrerte Röst er ikke stor nok til at jeg ville anbefalt det til disse høyttalerne. Det låter svært bra, men ikke magisk. Og betaler man over 150.000 kroner for et par høyttalere, så skal det banne meg låte magisk!

 

Holy cow!
Inn døra kommer tilfeldigvis et annet forsterkersett. Redaktøren har nemlig bestilt inn Mark Levinson No. 519 nettverks-forforsterker og No. 534 effektforsterker, et fyrig sett som setter deg tilbake nesten en halv million kroner! Plutselig er det forsterkersettet som er «overkill» hva pris angår, men så vil jeg da også veldig gjerne høre hva disse høyttalerne virkelig kan.

Du snakker. Det er helt klart at noe har skjedd. For straks står sangstemmer og strengeinstrumenter ut av høyttalerne, lydbildet har fått vinger, og gjengis på en mer holografisk måte enn tidligere. ML-forsterkeren med sine 2 x 250 watt er ikke kraftigere enn Hegel H30, men det er noe som skjer med lyden, kanskje spesielt i mellomtoneregisteret. Og den later til å ha en enda strammere bass.

Tilbake til LeAnn Rimes’ Love Line. Gitaren klirrer deilig i strenger, stemmen til LeAnn har fått liv, og rytmene treffer sansene i en annen grad. Plutselig legger jeg merke til at perkusjonsinstrumentene og klappende hender også akkompagneres av føtter som tramper i studiogulvet. Bassen er heftig men nå temmet, slik at det hele er forførerisk og supermusikalsk. Jeg kan ikke helt skjønne at høyttalerne ruller av ved 60 Hz som står oppført på papiret, ikke bare fordi det er så mye energi og rytmikk nede i bassen, men også fordi høyttalerne var så krevende å plassere med tanke på stående bølger i rommet.

Uansett. Jeg sa høyttalerne kan rocke, og det bevises til fulle med Puscifers Life of Brian (Omniflux Mix), hvor bunnoktavene runger gjennom rommet samtidig som den karakteristiske stemmen til Maynard James Keenan kommer levende ut av lydbildet. Elektronisk, tung perkusjon fyller rommet, jeg føler jeg får høre sangen på en helt ny måte. Bånddiskantene gjengir overtonene så luftig og uanstrengt at man ikke kan si annet enn at lyden har fått den magien jeg krever at et så dyrt høyttalerpar.

Med Rammsteins Reise Reise får man være med på nettopp en reise, med en vegg av vrenggitarer, heftige trommer og en energi utenom det vanlige. Ja visst er lydbildet i overkant komprimert og flatt, men guff opp lydnivået og det er likevel umulig å ikke headbange i takt. Man kan absolutt spille høyt nok for denne typen musikk, selv om reinspikka rockere nok med fordel kunne sett i retning av de tordnende JBL S4700, Klipsch Palladium P-39F eller for så vidt Focal Sopra No3, som alle er mer eller mindre i samme prissegment som XT-2, som ser ut som en dverg i forhold. Men det er noe eget med lyden av Raidhoene som jeg vet jeg kommer til å savne. Så detaljert, så rytmisk, så oppløst. Og samtidig så mykt. De henger meget raskt med på musikken, men samtidig oppleves de myke.

Så det er dette fravær av forvrengning låter som.

Konklusjon
De små gulvhøyttalerne Raidho XT-2 er alt annet enn billige, men det er lett å skjønne hvorfor.

Det mest spesielle med høyttalerne er ikke det vakre kabinettet eller den fantastiske bånddiskanten, men keramikkmembranene som er bekledd med titan, ved å bombardere dem med atomer i en partikkelakselerator!

Lyden av XT-2 er vanvittig stor og åpen. Her er luft i bøttevis, forvrengning er det ingen tegn til. Musikken gjengis med sånn nerve, at man bare blir sittende og lytte i timevis. De låter fantastisk på akustiske viser, jazz og klassisk, og de kan også rocke opp stua gitt en kraftig nok forsterker. Ja, de er dyre, men du verden så magisk de kan låte!

Ikke noe annet låter som Raidho, og du skylder deg selv å høre dem. Men la deg ikke lure av det lille ytre på XT-2. Høyttalerne er små, men de vet det ikke selv. De krever masse plass rundt seg, og må stå lenger ut fra bakveggen enn mange vesentlig større høyttalere, for å temme en ellers svulstig bass. De krever også lang innspillingstid, og trives best med elektronikk av en stram og analytisk karakter. Vi fikk best resultat med et steindyrt forsterkersett fra Mark Levinson, men vi kan tenke oss at langt rimeligere integrerte forsterkere fra eksempelvis Bladelius, Norma og Musical Fidelity også fungerer brillefint. Vi fikk også ganske godt resultat med diverse løsninger fra Hegel.

Merk at det ikke finnes beskyttende griller til XT-2.