: Pentax K-1

De fleste fullformatkameraer er store, dyre og rettet mot alle andre enn den jevne amatørfotograf. De passer best til landskapsfotografer, bryllup- eller portrettfotografer, og er med unntak for de dyreste proffkameraene fra Nikon og Pentax, ikke egnet for sport og action.

Med ett unntak passer akkurat den beskrivelsen godt på Pentax første digitale speilreflekskamera. Et kamera som skiller seg fra kameraer flest, ved at bildebrikken har større bildeflate – 24 x 36 mm – som fanger mer lys, enn små bildebrikker.

Som oftest omtalt som APS- eller MFT-brikker, som er de vanligste formatene for systemkameraer. Også Pentax K-3 II, som vi testet i 2015. Et strålende APS-kamera for viderekomne.

Det er nok viderekomne som i størst grad vil omfavne et kamera som K-1, også. Det fyller alle boksene for et moderne fullformatkamera: Stort, tungt, komplisert og med fremragende oppløsning. Men det er ikke dyrt. Hvert fall ikke sammenlignet med konkurrerende kameraer fra Sony, Canon og Nikon.

Under 20.000 kr for et værtettet speilreflekskamera med 36 Mp bildebrikke, integrert femaksers bildestabilisator (eneste i klassen), GPS, Wifi, og en lang rekke innstillingsvalg – er ikke verst. Det plasserer Pentax-en i den rimelige enden av fullformatmarkedet.

De som velger et fullformatkamera med større bildebrikke, gjør det ikke fordi de trenger masse megapiksler, men blant annet fordi de ønsker å utnytte lyssterk optikk. For eksempel for å få smalere skarphetsdybde og større uskarphet i bakgrunnen på portretter. Et fullformatkamera med en 85mm blender 1.4, gir bedre kontroll over skarphetsdybden, enn et kamera med tilsvarende objektiv og mindre bildeflate.

På et fullformatkamera endrer ikke bildevinkelen seg når man setter på en 85mm heller. På et APS-kamera smaler bildevinkelen tilsvarende 128mm, fordi mindre bildebrikke beskjærer bildeflaten.

Landskapsfotografer, de som tar mange makrobilder, portretter, og stillbilder som ikke krever ekstremt rask autofokus, eller 4K-video, kommer definitivt i mål med Pentax K-1. Det er bygget som hugget av et stykke granitt, værtettet og med store knapper, søkeren er enorm og det har par smarte triks under mansjettene som noen vil vite å sette pris på.

 

Noen begrensninger

Kameraet er først og fremst bygget for stillbildefotografer med høye krav til fargegjengivelse, detaljoppløsning, skarphet og fotografisk kontroll. I disse 4K-tider er 1080 HD-video ikke mye å stå etter. Kontrollen over videoopptak er også noe begrenset, så her skal vi konsentrere oss om de fotografiske egenskapene.

Som nevnt er det ikke noe actionkamera. Skuddtakten på 4,4 bilder/s sier sitt (6,5 bps i APS-modus), og autofokussystemet er heller ikke egnet til å imponere noen. Det er faktisk Pentax beste, med en ny Safox fokusmodul, utstyrt med 33 fokuspunkter. 25 av dem kryssensorer, følsomme ned til – 3 Ev. Fokuspresisjonen er det lite å utsette på. Med Pentax 24-70mm f2.8, låser kameraet fokus lynraskt, også i lite lys, men den henger ikke med på bevegelige motiver.

Et Nikon D810, Sony A7R II og Canon EOS 5D Mark IV, er raskere og henger mye bedre med i svingene på action. Så ikke regn med at K-1 er det beste valget for sport eller fotografering av ville dyr.

Solid kvalitet

Pentax-kameraet er gedigent bygget. Faktisk er det massive og værtettede K-1 noe av det mest solide jeg har hatt i hendene – alle proffkameraer inkludert. Det er ikke vakkert på samme måte som et Canon EOS 5D, eller så stilrent minimalistisk som Leica SL, snarere virker det som de har tenkt at symmetri ødelegger for brukervennligheten. For ved første øyekast ser det ut som om de har kastet på knapper og ratt, men etter at man har brukt kameraet en stund, opplever man at det finnes en gjennomtenkt logikk i det hele.

Her er det tre innstillingshjul. Et foran, et bak og et på toppen. Mange av knappene kan programmeres av fotografen, og man kan lagre hele fem ulike kameraoppsett, som blir tilgjengelige i innstillingsbanker (U1-5) på programhjulet. Der er også et par valg tilgjengelige som er unike for Pentax. Velger du Sv, prioriteres ISO-valgene til fotografen, og så velger kameraet blenderåpning og lukkertid. Vrir du det låsbare hjulet til Tav, bestemmer du selv blender og lukkertid, så styrer kameraet ISO-verdiene.

På den andre siden av det store prismehuset, sitter et nytt funksjonshjul (se bildet), hvor man kan endre innstillinger for ni funksjoner: Wifi, APS-C-modus, bildestabilisering, rutenett, HR, bracketing, skuddtakt, ISO, og ±5 Ev eksponeringskompensasjon. Vri hjulet til ønsket funksjon, og bruk innstillingshjulet på toppen til å endre innstillingene.

En annen fiffig detalj, som også er praktisk, er den utdragbare, vipp- og vribare skjermen. Den sitter på fire teleskopstenger, som gjør det mulig å vri den til foretrukken posisjon. På baksiden av skjermen sitter det fire små LED-lamper. Dra ut skjermen og trykk på lampeknappen på toppen, så tennes diodene og lyser opp baksiden på kameraet.

Åpner du minnekortluken – med plass til to SD-kort, er den også belyst. Det samme skjer med bajonettfatningen. Det er faktisk mer praktisk enn det kanskje høres ut som.

Lysdiodenes funksjon og lysstyrke kan du selv bestemme, i den omfattende innstillingsmenyen,

Bildekvalitet

Der kan man også finne flere nyttige innstillinger som direkte påvirker bildekvaliteten. Korreksjon av horisonten, astroinnstilling for lange eksponeringer av stjernehimmelen, simulering av lavpassfilter og Pentax pikselforskyvning. Sistnevnte er kanskje den mest interessante, for den kan gi deg enda mer ekstrem detaljoppløsning, når man trenger det.

Da må kameraet stå på stativ og motivet må stå stille. Når pixel shift er aktivert, bruker kameraet bildestabilisatoren for å flytte bildebrikken fire ganger. Hver gang tas en eksponering og da registrerer kameraet fargeinformasjonen for hver piksel fire ganger: Rødt, blått og 2 x grønt. Da øker fargedybden, og man får litt bedre detaljskarphet.

Det er mulig å kompensere – litt – for bevegelse i motivet, med Motion Correction aktivert. Da regner kameraet selv ut hvor ting skal være, hvis det registrere at noe har flyttet seg under eksponering, og kompenserer for det. Det funker, men regn med at deler av bildet (der bevegelsen har vært), ikke blir fullt så sylskarp som resten av bildet.

Man kan tenke seg at pixel shift kan være nyttig for eksempel for makro- eller produktfotografering, men den kan også være av nytte på landskap og arkitektur. Tenk for eksempel en fotograf som trenger bildedynamikk og økt fargedybde for å få med alle nyansene i dekoren inni en katedral.

Hvilket leder meg til bildedynamikken – som er fremragende.

Jeg har ikke sett bedre siden testen av Nikon D810, som er klasseledende i disiplinen. Pentax-kameraet er fullt på høyde, og råfilene er fantastiske for en fotograf som trenger best mulig utgangspunkt for etterbehandling. Her er det mye på gå på, både i eksponering, dynamikk og ikke minst fargeomfang. Særlig på bilder som er tatt med pixel shift. Da er det mer fargeinformasjon å hente, og på bilder tatt med ISO-verdier over 12.800, er det enklere å justere for bildestøy og fargekorrigere, fordi det finnes mer informasjon i råfilene.

Bildestøyen er meget godt kontrollert opp til 25.600 ISO. Herfra og opp øker den proporsjonalt med fallet i detaljskarphet, men det er fullt mulig å få brukbart resultat selv på 51.200 ISO. Sweet spot er fra 100 til 1600 ISO, men du ser knapt bildestøy fra 3200 til 12.800 ISO, men mindre du er veldig følsom for slikt – og bruker lupe.

For de mest kresne

Pentax K-1 er et fantastisk fullformatkamera for kresne stillbildefotografer. Det er ikke særlig egnet til sport og action, og utvalget av fullformat objektiver er foreløpig veldig begrenset. Særlig sammenlignet med Canon og Nikon, men også Sony. Kameraet står imidlertid ikke noe tilbake for bildekvaliteten til det beste fra Canon, Nikon eller Sony. Bildedynamikken og detaljskarpheten er fullt på høyde med det beste vi har sett – særlig på råfiler med pixel shift – og kvaliteten på kameraet er upåklagelig. Det er ikke mye å utsette på prisen heller, noe som gjør K-1 til et av de mest spennende proffkameraene.