At Sony mente alvor da de utfordret Canon og Nikon med sitt første fullformatkamera i 2008 (A900), gikk ikke opp for oss før de lanserte de første speilløse fullformatkameraene i 2013 (a7 og a7r). Men selv da var det noe som manglet.
Tross et oppsiktsvekkende kompakt kamerahus, sammenlignet med Canon og Nikons fullformat speilreflekser, var det ikke like kjapt, like brukervennlig og manglet mange vesentlige brennvidder i objektivutvalget. Men bildekvaliteten var det lite å si på.
KONKURRANSE: Vinn Årets Beste Produkter
Mye av årsaken til det, ligger i Sonys styrke som teknologiprodusent med en stor produksjon av bildesensorer, mens svakhetene ligger i mangelen på historie. I motsetning til de to store, hadde ikke Sony noen fartstid som kameraprodusent, og ingen proffotografer i rekkene som kunne dele sine erfaringer.
Men Sony har vært uvanlig lærevillige, og har på svært kort tid tatt en ledende posisjon som en av de mest spennende kameraprodusentene. Både hva ny teknologi og ytelse angår.
Da vi testet andre generasjon av alpha-seriens fullformatkameraer – a7 II – ble vi mildt sagt forbløffet over hvor langt Sony hadde kommet på så kort tid. Nå er det duket for andre generasjon av toppmodellen: a7r II – som kanskje er det beste kameraet vi har testet til nå.
Det nye a7r II har fått de samme velkomne oppgraderingene av ergonomi og ytelse, som overbeviste oss i a7 II. Men her er kameraets fullformat bildebrikke en helt ny konstruksjon, med hele 42,4 megapiksler uten lavpassfilter fordelt på en 24 x 36 mm bakbelyst bildebrikke. Den første i et fullformatkamera.
Vellykket oppgradering av ergonomien med skikkelig håndgrep uten at kameraet har est ut.
Fullformat bildebrikker har større bildeflate enn vanlig for systemkameraer, som har bildeflater på 15 x 23 mm – også kalt APS-C-format. Her er bildeflaten 24 x 36 mm. Samme størrelse som de gamle speilrefleksene med 135-film hadde.
Dette er det femte i rekken av Sonys kompakte systemkameraer med fullformat bildebrikke, og har den samme attraktive størrelsen som får et speilreflekskamera til å se enormt ut når det plasseres ved siden av a7r II. Selv med et av Sonys tilpassede FE-objektiver – som det blir stadig flere av, er kameraet så kompakt at det blir veldig letthåndterlig.
Bedre brukervennlighet
Siden kameraet er andre generasjon alpha, er ergonomien sterkt forbedret med et sjenerøst håndgrep og store knapper. Flere av dem er programmerbare, og strengt tatt er det bare den upraktiske plasseringen av opptaksknappen for video, som oppleves som feilplassert.
Kamerahuset i lett magnesiumlegering, er selvsagt værtettet, og virker veldig solid sammenskrudd. Som vanlig, har vi nær sagt, for et proft fullformatkamera.
Den lyssterke og skarpe skjermen med 1,23 Mp oppløsning er vippbar også her, men uten berøringsfølsomhet. Som vanlig må man trykke inn Fn-knappen på baksiden, for å aktivere funksjonene på skjermen, og gjøre endringer. Man venner seg til det, men det har ikke pekeskjermens fordel med umiddelbar tilgang til fokusinnstilling, lysmåling og eksponering med en fingerberøring.
Den elektroniske søkeren er enorm med klassens største forstørrelse, og overgås bare av optiske søker i sterkt sollys. For den klarer ikke vise motivet med den samme klarheten som en optisk søker gjør i godt lys. I lite lys, er saken en annen. Med fordel for Sonys skarpe OLED-søker, som har fått linseelementer fra Zeiss for bedre innsynskvalitet uten reflekser.
Integrert bildestabilisator og 4K
Sony-kameraet har samme type fokussensorer som a7 II, med samme type fasefølsomme sensorer i kombinasjon med kontrastfølsomme sensorer, som dekker nesten halve bildeflaten.
Det hybride fokussystemet, fungerer også hvis man bruker Sony A-objektiver sammen med en av Sonys objektivadaptere (LA-E3), og det finnes adaptere som kan brukes med Canon-optikk. Da har man full autofokus, og kameraets integrerte bildestabilisator med opp til 4,5 eksponeringstrinn bildestabilisering, fungerer også med tredjeparts objektiver.
Mens autofokusen oppleves som raskere enn vi er vant til fra fullformatkameraer, er ikke skuddtakten på moderate 5 bilder/s noe å skrive hjem om. Dette er ikke noe actionkamera, snarere et kamera for de som trenger den høyeste bildekvaliteten og detaljskarpheten man kan få, på denne siden av mellomformatkameraer.
Sylskarp, men ikke pekeskjerm, dessverre.
Eller 4K-video. Som ikke lengre er forbeholdt Sony a7s, som trenger en ekstern opptaker å lagre 4K-video på. Her kan man lagre 4K-video rett på minnekortet, og kameraet støtter også ukomprimert 4K-video fra kameraets HDMI-utgang.
Det har også full HD-video med 1920 x 1080/50p punkters oppløsning, opp til 50 Mbps og XAVC S videoformat, som gir mye høyere filkvalitet, men for mange er 4K-video en av grunnene til i det hele tatt å vurdere å bruke 33.000 kr på et kamera.
Kameraet har mulighet for å bruke sampling av hele bildeflaten til å generere 4K-video i 3840 x 2160-oppløsning (25p og 100 Mbps XAVC S), og har også Super 35-opptak. Som beskjærer bildebrikken og bruker 1,8 ganger så mange av pikslene for å generere 4K-filer uten piksel binning (som setter sammen flere piksler til én), moare eller sagtannede konturer.
Profesjonelle vil nikke anerkjennende til støtte for bildeprofiler, S-gamut, S-Log Gamma og tidskode av videofilene, som letter arbeidsflyten i et profesjonelt miljø.
Den beste bildekvaliteten vi har sett
Sony-kameraet er ikke uten konkurranse. Canon EOD 5Ds og Nikon D810, legger seg like over og like under i oppløsning, og alle tre er tilpasset fallgruvene så ekstrem oppløsning kan lede en ned i. En ting er bildestøy som alle har meget god kontroll på, en annen ting er uskarphet som følger av vibrasjoner og bevegelser. Lukkeren og speilet er bedre dempet på kameraer i denne klassen, nettopp for å unngå at små vibrasjoner fra bevegelige deler skal redusere detaljskarpheten.
Sony a7r II har et fortrinn siden det ikke har et tradisjonelt speil som vippes opp og ned før og under eksponering. Den integrerte bildestabilisatoren kompenserer for bevegelser uansett påmontert objektiv, og er man skikkelig gæren, kan man skru opp ISO-følsomheten helt til 102400 ISO.
Da risikerer man selvsagt at motivet drukner i bildestøy, men du kan strekke strikken lengre med a7r II enn med de fleste kameraer.
Kameraets oppløsning og fargegjengivelse reduseres ikke på noen synlig måte opp til 3200 ISO, men faller gradvis fra 6400 og bratt fra 25600 hvor bildestøyen øker kraftig på jpeg-filer. Alt over 25600 bør brukes med forsiktighet, men kameraet gjør en formidabel jobb på bildeprosessering, og støyegenskapene er nesten på høyde med det aller beste vi har testet: Sony a7s.
Oppløsningen og detaljskarpheten er på nivå med de aller beste fullformatkameraene, og den bakbelyste bildebikkens fravær av et aktivt lavpassfilter, gir en detaljskarphet som bare Canons EOS 5Dsr klarer å matche.
Kompakt og kompetent fullformat med egenskaper som matcher – og overgår, selv de beste.
Fargedybden og dynamikkomfanget står ikke noe tilbake for de beste i klassen og tangerer Nikon D810, men slår det på støyegenskaper.
Dessuten leverer kameraet fantastiske 4K-filer, kanskje de beste vi har sett, og det eneste vi savner er utvidet fargerom, større bitdybde og høyere frame rate (fps). Men noe skal man vel spare til en neste generasjon.
En liten fotnote.
Kameraet lagrer råfilene i komprimert 14-bits fildybde, mens de nærmeste konkurrentene har lossless eller ingen filkomprimering. Vår erfaring er at for de fleste er forskjellen så marginal, at den er betydningsløs, men for enkelte som trenger lavest mulig komprimering for høyest mulig filkvalitet, når store boards eller reklamebilder skal etterbehandles, kan det ha en viss betydning.
Vår mening
Det er fristende å konkludere med ingen over, ingen ved siden. Men vi skal nøye oss med å fastslå at så langt har vi ikke testet et mer komplett kamera. Sony a7r II er nesten banebrytende med sin kombinasjon av profesjonelle egenskaper, pakket pent inn i et kompakt kamerahus som er fremragende godt gjennomført. Kameraet passer slett ikke til alle, man skal vite hva man gjør for å utnytte ytelsen i a7r II, men da er til gjengjeld belønningen stor.
