: Pentax 645D

Visse naturlover er vanskelig å komme rundt. Kanskje alle. En slik er at en større sensor i et digitalkamera kan gi bedre bilder. Men hva som er et ”bedre” bilde er ikke helt enkelt. Det finnes flere dimensjoner som påvirker kvaliteten, og en del henger sammen på en plagsom måte. Antall piksler i sensoren er en slik egenskap, og det er knapt noen nyhet for den som følger med på hvordan digitalkameraer og deres spesifikasjoner har utviklet seg. Flere bildepunkter gir et mer detaljert bilde og færre gir et grovere og uskarpt bilde. Altså: Flere bildepunkter er bedre.

Men jo flere bildepunkter som skal inn i en sensor av en viss størrelse, desto mindre blir hver piksel. Og desto mindre lysenergi kommer på hver piksel, slik at utsignalene fra den blir svakere og må forsterkes mer, slik at støyen i bildene øker. Altså: Færre piksler gir renere bilder.

Men om man vil ha både mange piksler og et rent og pent bilde selv i svakt lys? Øk sensorens størrelse! Da får man plass til mange bildepunkter og hvert bildepunkt kan likevel få en anstendig størrelse.

Det er jo hva som hender når man går opp fra et lite kompaktkamera til et systemkamera med mye større sensor. Og neste skritt blir da selvfølgelig å øke fra systemkameraets tradisjonelle småbildestore sensor til noe enda større. Det finnes ikke så mange modeller å velge mellom og prisene blir hårreisende, men den som søker det perfekte kan finne noe der.

Større mellomformat
Et av de billigste såkalte mellomformatkameraer er Pentax 645D.

Mellomformat er en glidende betegnelse på fil- eller sensorformat som er større enn småbildenes 24 x 36 mm. Tidligere ble oftest film med bredde 60 mm (120-film) benyttet, hvor bildene kunne være mellom 45 x 60 og 90 x 60 mm.

Sensoren i Pentax 645D er 33 x 44 mm stor, noe som er 69% større enn småbildeformatet. Bildekvalitet bør altså være den største fordelen med det store formatet. At kameraet blir større enn et normalt småbildekamera kan være en ulempe i noen tilfeller, men størrelsen kan også beskrives som stabil og ordentlig. Og forskjellen til de større småbildekameraene er likevel ikke så stor. Det finnes til og med noen som er større: Nikon D4 måler 160 x 157 x 91 mm, noe som gir et volum på ca 2,3 liter uten objektiv. Pentax 645D har faktisk ”bare” volummål 2,2 liter med målene 156 x 117  119 mm.

Forskjellen er virkelig ikke stor i volum, men Pentax kameraet er betydelig dypere og mer klumpete enn Nikon D4. Og det finnes ytterligere et antall kameraer i omtrent samme størrelse. Til tross for sensorformatet er altså 645D ikke størst. Derimot er kamerahuset tyngre enn alle andre moderne systemkameraer, og den forskjellen blir normalt enda større med objektiv. Den større sensoren krever mer glass for å gi samme bildevinkel og lysstyrke som en småbildestor sensor.

Og det kreves ikke bare mer glass. Det kreves glass fra Pentax, med riktig innfatning. Utbudet av mellomformatobjektiv med Pentax-innfatning er definitivt mindre enn tilbudet av småbildeobjektiv for Canon og Nikon. Ettersom Canon og Nikon til sammen har en nærmest pinelig stor del av systemkameramarkedet innebærer det også at utbudet av så vel nye som brukte objektiv er meget større der.

En følge av den store sensoren er også at skarphetsdybden i bildene blir betydelig mindre enn i et normalt småbildekamera, og enda mindre sammenlignet med små kompaktkameraer. En liten skarphetsdybde kan være en ulempe i en del situasjoner, men ofte er det en fordel om man vil fremheve deler av motivet. Mange videofotografer har gått over til systemkameraer i småbildeklassen akkurat for at det er lettere å få en liten skarphetsdybde. I 645D tar stillbildene muligheten et steg til, men bare i stillbildene enn så lenge.

Stort og tydelig
Mange egenskaper hos 645D plasserer det som studiokamera. Et værtett hus gjør  det likevel brukbart i vanskelige miljøer.

Det finnes to stativgjenger, en under kamerahuset og en på siden. Sidefestet er utmerket for portrettfoto og lignende. Det er gunstigere og mer stabilt å feste kameraet der i stedet for å vinkle stativet når man vil ta stående bilder.

Da kameraet er stort finnes det plass for mange direktevirkende knapper. Da er det mulig å utføre de viktigste innstillingene kjapt og enkelt. En del knapper kan dessuten defineres om etter egne behov og preferanser. Enda flere innstillinger kan gjøres ganske direkte via en info-skjerm. Der finnes et utvalg av alle innstillinger lett tilgjengelige. Og alle innstillinger, inklusiv de som ikke gjøres hver dag (som innstilling av språk, tid etc.) kan gjøres i et omfattende, men vel strukturert, kjapt og begripelig menysystem.

Vanlige innstillinger finnes for ulike eksponeringsprogram, men her finnes et par mer uvanlige tillegg. Foruten de vanlige innstillingene, finnes følsomhetsprioritet (Sv) og valg av både tid- og blenderprioritet, hvor kameraet stiller inn korrekt eksponering ved å variere følsomheten (TAv).

Følsomhetsprioritering innebærer egentlig bare at følsomheten låses, altså at eventuell automatisk innstilling av den stenges. Det er jo mulig å gjøre på de aller fleste kameraer, men her er det litt enklere med et direktevalg på innstillingsrattet.

Derimot er det å kunne velge tid og blender og la eksponeringen styres av følsomheten litt mer uvanlig, og en mer spesifikk Pentax-funksjon.

Om man ønsker å ta et enkelt bilde i råformat finnes det en spesiell knapp som man bare trenger å trykke ned, så tas neste bilde som rå. Etter det går kameraet igjen til den faste innstillingen som man har satt.

Ikke kjapt
Innstillinger og håndtering av kameraet kan altså gjøres kjapt, effektivt og oversiktlig. Derimot er kameraet ikke spesielt raskt til å ta bilder. Den kjappeste serietakning med jpg i høyeste kvalitet gir 1,1 bilder per sekund, og med maksimalt ca 18 bilder. Tar man enkelte bilder må man vente et drøyt sekund mellom hvert bilde, og enda lenger om lyset er litt dårlig, for da behøver autofokusen mer tid.

Så et lynraskt actionkamera er dette altså knappest. Det trives bedre med studiofotografering, naturbilder og liknende.

Bilder lagres på sd-kort (eller sdhc med større kapasitet). I kameraet finnes plass for to kort som kan benyttes på ulike måter. Man kan lagre bildene samtidig på begge kortene, i ulike format om det er ønskelig. Et kort kan til eksempel lagre råfiler og det andre jpg-format. Men både rå og jpg kan også lagres på samme kort. Dessuten kan man la kort nummer to ta over når kort nummer ett er fullt.

Man kan fotografere i to ulike råformat: Pentax eget PEF og Adobes DNG.

På de fleste moderne systemkameraer er det mulig å bruke skjermen som søker. Det er ikke mulig her. Ved studiofotografering er dette ellers en meget behagelig mulighet. Man kan heller ikke vri skjermen, men det spiller kanskje mindre rolle ettersom det er når bildene skal komponeres at vribarheten har størst betydning.

Det er heller ikke mulig å ta video med kameraet, men det er heller ikke en høy prioriterering hos målgruppen.

Høyere følsomhet enn ISO 1600 finnes ikke. Sammenliknet med senere systemkameraer i vanlig sensorstørrelse er det ganske lavt, men er tilstrekkelig for den typen av fotografering kameraet sikter mot. Det handler knapt nok om kjapp sportsfortografering eller at det er et kamera man bare har med seg for å fange noe raskt og uventet.

Likevel burde den store sensoren kunne gi meget bra bilder selv ved høyere følsomhet, men det har Pentax valgt å avstå fra.

En stor utfordrer til Pentax er D800 fra Nikon, en helt ny modell med meget høye ambisjoner. Vi har hatt mulighet til å sammenlikne det med 645D. De har begge omtrent samme antall bildepunkter i sensoren, men Nikons sensor er betydelig mindre. Den er av normal småbildestørrelse, og Pentax sensor er altså 69% større.

Bildekvaliteten hos 645D er på flere punkter bedre enn hos D800, men forskjellene er meget små. Det viser at det er mulig å kombinere veldig høy oppløsning med veldig rene og pene bilder selv med mindre sensor.

Og den mindre sensoren gjør også at D800 koster betydelig mindre enn 645D. Prisen for kamerahuset havner på rundt en fjerdedel, eller ca. 21.000 kr mot omkring 85.000 kroner for 645D.

Men det er en urettferdighet i sammenlikningen: Pentax kameraet er nå et par år gammelt, og utviklingen av den digitale bildeteknikken har ikke stoppet opp. Tvert imot blir digitale kameraer stadig bedre år for år.

Råfiler gir som vanlig litt bedre detaljgjengivelse i bildene, men forskjellen er liten og synes nærmest bare på pikselnivå. Den store fordelen med råfilene er til gjengjeld at det dynamiske omfanget kan håndteres mye mer effektivt, slik at detaljer i skygger og høydepunkter kan gjengis langt bedre enn i jpg-filer.

Det store spørsmålet blir likevel hva man vinner med en stor sensor. Sammenliknet med markedets mest høyoppløste kamera i småbildeformat, det nye Nikon D800, er svaret meget tydelig: Bildene blir bedre på flere måter. Med det overskygges en hel del av at forskjellene er virkelig små.

Er alltid størst best? Ja, men den lille forbedringen koster veldig mye.

Konklusjon
Pentax 645D gir det mest detaljerte og rene bildet som det går an å få fra et digitalkamera i dag, men forskjellen mot Nikons nye D800 er puslig liten. Kameraet er også meget vel gjennomtenkt og alle innstillinger gjøres enkelt, logisk og eksakt. Sammenlignet med andre systemkameraer er det imidlertid ganske langsomt, og skjermen kan ikke benyttes som søker. Det er heller ikke mulig å ta levende bilder. Og prisen er meget høy. Den nærmeste konkurrenten D800 koster omtrent en fjerdedel.

De beste bildene
Bildekvaliteten bør være den viktigste egenskapen hos et kamera som Pentax 645D. Og selvfølgelig er bildekvaliteten overlegen det meste. Testbildene er fotografert med objektivet Pentax D FA645 55 mm 1:2,8 ved blender 8. Oppløsningen i svarthvite overganger er meget høy, ikke uventet ettersom sensoren inneholder 40 millioner bildepunkter. De skaper en målbar oppløsning på ca 27,5 megapiksel eller 2,44 LB.

Flest bildepunkter med småbildestor sensor har det nye D800 fra Nikon. Med 36 millioner bildepunkter gir det den fantastisk høye målbare oppløsning på 31,9 megapiksel elle 2,50 LB.

Forskjellen målt i LB er tallmessig meget liten, og det er også den synlige forskjellen. I praksis gir begge samme brukbare oppløsning, og den høyeste vi har målt på noe kamera.

Nærmest kommer et gammel skannende bakstykke fra Phase One, Powerphase fra 1998. Det ga et bilde med 50 megapiksel og en målbar oppløsning på 17,6 Mp, 2,25 LB. Men eksponeringstiden for den oppløsingen lå på adskillige minutter, og det fungerte altså bare for stillestående motiv. Av mer moderne, normale kameraer ligger Nikon D3x nærmest. Med 24 Mp i sensoren gir det en oppløsning på 14,5 Mp, 2,16 LB.

Forskjellene i antall piksler kan synes store, men i praksis oppfatter vi dem mer som LB-tallene, det vil si ganske små.

Men bildene har flere egenskaper enn den svarthvite oppløsningen. Hvordan små detaljer oppfører seg i mettede farger påvirker også vårt inntrykk av detaljgjengivelse og skarphet. Selv om D800 gir en noe høyere målbar oppløsning, så gir 645D likevel en opplevelse av bedre detaljgjengivelse av små detaljer i mettede farger. Men selv her er forskjellene små, og for å se dem må bildene forstørres veldig mye.

Testbildene er her forstørret slik at hele bredden på bildene er ca. 1,8 meter. Med en bra fargeskriver kan forskjellene være mulig å oppdaget ved en noe mindre størrelse, omkring en meters bredde.

Ved høyere følsomhet blir støy og andre problemer synlig på bildene. De fleste kameraer kan i dag arbeide ved meget høy følsomhet. Da pleier også støyen å bli ganske høy. Pentax har valgt å begrense følsomheten til ISO 1600. Men selv ved denne ganske beskjedne følsomheten blir støyen merkbart høyere enn hos D800 med sin mindre sensor. Da har D800 på den andre siden mistet noe av de aller fineste detaljene i fargene, men selv her er forskjellene små. På D800 kan man øke følsomheten helt til ISO 25600 og da stiger selvfølgelig støyen. Men først ved ISO 6400 blir det like høyt som hos 645D ved ISO 1600, så den mindre sensoren i D800 gir likevel utmerket bildekvalitet.

Nikon D3x har omtrent samme størrelse per piksel i sensoren som 645D, men det er mulig å skru opp følsomheten ytterligere to steg, til ISO 6400. Ved ISO 1600 gir det imidlertid samme støy som D800 og altså mindre støy enn 645D. På D3x ser man imidlertid at den lavere oppløsningen gir et mindre detaljrikt bilde. Man kan i det minste se det på denne forstørrelsen.