: Canon PowerShot S100

Mens de fleste proffkompaktene kjennetegnes av et rikholdig utvalg funksjoner, kombinert med råfilopptak i et litt for stort kamerahus, er Powershot S100 så lite at det går ned i de fleste lommer. Uten at kompromissene er for mange.

Selv om det ligner en IXUS, er det mange forhold som skiller S100 fra for eksempel et IXUS 1000HS. Som er den IXUS-modellen som kanskje ligner mest på S100. Kameraet etterfølger Powershot S95 og S90 før det igjen, som var Canons til da mest kompakte proffkompakt.

I nye S100 er alt som var bra med S95 beholdt. Bortsett fra at Canon på uforståelig vis har fjernet en av de programmerbare funksjonsknappene S95 har på S100, er det meste på S100 gjenstand for små forbedringer sammenlignet med S95.

De tre vesentligste endringene er en ny 12 megapiksler CMOS bildebrikke (1/1,7”) og ny DIGIC 5 bildeprosessor, 1080/24fps HD-video og en ny 5 x zoom. Med rekkevidde fra 24-120mm og lysstyrke f2.0 på vidvinkel, med f5.9 på tele. Andre endringer som er verdt å nevne, er kortere lukkertid på 1/2000s, ±3 trinns eksponeringskompensasjon og integrert GPS-mottak for tagging av bildene. Den kan for øvrig slås av, for at batteritiden som allerede er beskjedne 200 eksponeringer per lading, skal bli enda kortere.

Les testen av åtte kompaktkamerer her.

Funksjonalitet

En annen, og kjærkommen endring for noen i hvert fall, er økt skuddtakt på 2,3 bps, maksimalt 6400 ISO lysfølsomhet og mulighet for å zoome under opptak. Noe som ikke er mulig på S95.

Den velkjente innstillingsringen rundt objektivet kan også på S100 programmereres til en egendefinert innstilling. Som valg av ISO-verdi, eksponeringskompensasjon, manuell fokus, hvitbalanse, brennvidde i sju trinn, dynamisk korreksjon enten auto, 200, eller 400 prosent, bildeformat i 16:9, 3:2, 4:3, 1:1,eller  4:5-format. I tillegg er det mulig å lagre egne vag av globale innstillingsoppsett i Custom-menyen som er tilgjengelig på funksjonsrattet på toppen. Og så har kameraet fått den obligatoriske opptaksknappen som starter og stopper videoopptak, plassert på baksiden.

Det meste er altså på plass i S100, også muligheten til å veksle mellom råfilopptak og JPEG, eller begge deler samtidig. Den integrerte blitsen spretter opp når man aktiverer blits fra baksiden, eller lar kameraet gjøre det automatisk. Den sorte utgaven av S100 har et grov mattsort overflate som sammen med et bittelite grep i form av en plaststripe på fronten, sørger for at det lille kameraet ligger godt i hånden. Det kan til og med betjenes med en hånd, fordi langfingeren fint rekker bort til innstillingsringen rundt objektivet.

Bildekvalitet

Flere små forbedringer og oppgraderinger har gjort S100 hakket mer anvendelig enn S95. Hvert fall om man trenger GPS og tar mye video i full HD-kvalitet. Den alltid like viktige bildekvaliteten har også gjennomgått noen endringer til det bedre, men store forskjeller er det ikke snakk om.

Kompaktkameraer med så pass mye zoom og stor lysåpning, får ofte noen optiske utfordringer. Her arter det seg som synlig optisk fortegning på 24mm, men også på 35mm. Den optiske skarpheten på største blenderåpning faller synlig i hjørnene, det samme gjør lyset i hjørnene, men det hjelper å blende til mindre blenderåpning. Detaljskarpheten er best mellom f4,5 og f8.0, da er også skarpheten på sitt jevneste over hele bildeflaten. Når man zoomer inn mister man kjapt fordelen av f2.0. Allerede ved 28mm brennvidde, er man på f2.2, på 35mm f2.8, og sånn går det kjapt oppover til man ender på f5.9 ved 120mm brennvidde.

Sammenlignet med Olympus XZ-1 faller blenderen til f5.6 ved 110mm, mens XZ-1 holder f2,5 på 112mm brennvidde. Canon-objektivet ser ut til å være bedre beskyttet mot optiske fargebrytning, i form av kromatisk aberrasjon, som ikke er så sjenerende på S100 som fryktet.

Små kameraer med små bildebrikker er lik bildestøy på høy ISO. Så også her, men S100 er langt bedre enn kompaktkameraer flest. Og bedre enn S95. Her kan kan fint ta bildene i lite lys på 800 eller 1600 ISO, og likevel få finfine utskrifter i A4. Bildestøy blir veldig synlig på 3200 ISO, da faller også oppløsningen og detaljer viskes ut, men igjen, ytelsen fra S100 er merkbart bedre enn man opplever på kompakter flest. 6400 ISO er kjekk å ha, men stort sett ubrukelig til annet enn små bilder på web.

Holder man seg mellom 80 og 100 ISO, og ikke strekker seg lengre enn 400-800 når man må, er det forbausende hvor bra selv jpeg-bildene blir. Råfilene er selvsagt en annen skål, her skal man uansett drive etterbehandling med foretrukken støyfjerning på egen hånd. Det er verdt å legge til at bildedynamikken og fargespekteret kameraet fanger, ikke innbyr til for mye justering i etterbehandling av råfiler, om man sammenligner med råfiler fra et systemkamera.

Les testen av 10 kompakte systemkameraer her.

Videoopptakene er ikke bare skarpere enn på S95, de har også mindre bildestøy og jevnere fargegjengivelse og eksponering. Rett og slett bra for et kompaktkamera, og resultatet blir så pass at man fint kan bruke opptakene på youtube, nettsider og sosiale medier. Bare ikke velg S100 som verktøy til potensielt prisvinnende film eller musikkvideo.

Konklusjon

Canon Powershot S100 er en attraktiv oppfølger til S95. Og det beste kompaktkameraet vi har testet, som faktisk går ned i en vanlig bukselomme. Med et unntak for Samsung WB2000, har det ingen direkte konkurrenter om størrelsen er et viktig kriterium for valg av kamera.

Det nærmeste man kommer er Olympus XZ-1, som ikke er noe bedre på høy ISO, men har skarpere optikk med bedre lysstyrke. FujiFilm X10 er et bedre valg dersom størrelsen ikke er så viktig, mens Canons egen Powershot G12 og Nikon P7100, stiller i en annen klasse på grunn av størrelsen.

Da er Panasonic Lumix LX5 og Olympus XZ-1 bedre kompromisser. Små nok til at de går ned i en stor lomme, priset likt med S100 og med hakket skarpere bildekvalitet. Men skal man kombinere høy bildekvalitet med lommevennlig størrelse, er S100 det beste og eneste valget.