: Sony a7II

Kamerasalget har nesten vært i fritt fall det siste året. Verst er det for de tradisjonelle speilrefleksene, som har hard konkurranse fra de speilløse systemkameraene. Ikke så rart, når et speilløst kamera kan være bedre, billigere, mindre og lettere.

Som Sonys nye a7II. Et bemerkelsesverdig lite kamera, tatt i betraktning at det har en fullformat bildebrikke med 24 megapiksler. Det er nemlig en bildebrikke med større bildeflate enn vanlig for systemkameraer, som har bildeflater på 15 x 23 mm – også kalt APS-C-format, mens Sony-kameraets bildeflate er 24 x 36 mm. Akkurat like stort som de gamle speilrefleksene med 135-film hadde.

Når man plasserer et likt antall piksler på en større flate, får man plass til større sensorer. Hvor overflaten blir mer følsom for lys, når den er større, noe som gir bedre farge- og støyegenskaper. En annen fordel er at man kan få enda smalere skarphetsdybde, når man bruker optikk med ekstra god lysstyrke. For eksempel blenderåpning på f2,0 eller større.

 

Ulempen er at objektivene blir større enn på kameraer med APS-C eller mindre format. Men setter man et Sony a7II med en 24-70mm zoom, ved siden av en Nikon D750 med 24-70mm zoom, ser Sony-kameraet nesten ut som et leketøy. Så lite er det.

I følge Sony er a-serien med fullformat bildebrikker, en dundrende suksess. Nettet flommer over av konvertitter og glødende innlegg for de små fullformatkameraenes bildekvalitet og håndterbarhet. Personlig har jeg ikke vært udelt begeistret. Bildekvaliteten er det ikke noe i veiene med, et a7 er like bra som tilsvarende kameraer fra Nikon og Canon, men ergonomien må ha vært skapt av en komite. Ingen fotografer jeg kjenner er videre begeistret for grepet på et Sony a7-kamera.

Derfor er det gledelig å se at Sony svarer på kritikken med den oppdaterte utgaven kalt a7II.

 

 

Integrert bildestabilisator

Sony har ikke gjort noen endringer på bildebrikken, som er hentet fra forgjengeren a7. Det var heller ikke nødvendig, siden den leverer ekstremt god bildedynamikk, gode støyegenskaper og råfiler som tåler å dras i under etterprosessering.

Ingeniørene har konsentrert seg om å gjøre kameraet raskere, ikke på skuddtakten, som er moderate 5 bilder/s, men fokus. Som er avgjørende for at man i det hele tatt får skarpe bilder. Sony sier selv at den nye autofokusalgoritmen har gjort autofokusen 30 prosent raskere, og at følgefokusen er 50 prosent mer presis enn før.

Fokussensorene er de samme 117 fasefølsomme sensorene kombinert med 25 kontrastfølsomme sensorer. Fordelen med et hybrid fokussystem, er at man kombinerer rask følgefokus med god følsomhet i lite lys.

 

 

I tillegg har kameraet fått en ny integrert bildestabilisator, som tar hensyn til bevegelser i fem akser – i praksis alle vinkler man holder et kamera i, og som skal gi opp til 4,5 eksponeringstrinn bildestabilisering. Altså 4,5 ganger så lang eksponeringstid, og potensielt skarpe bilder, selv når kameraet er håndholdt.

I praksis er det avhengig av optikkens brennvidde, tele er vanskeligere å holde stødig enn vidvinkel, og det er selvsagt grenser for hvor lang lukkertid man kan ha og få skarpe bilder. Med litt øvelse er det stort sett greit å lykkes med lukkertider ned mot 1/15s så lenge motivet står stille.

Med integrert bildestabilisator, kan man utnytte fordelen av å ha den i kameraet fordi den kan brukes med alle objektiver.

 

 

Forbedret ergonomi

Da Sony introduserte a7 var vi begeistret over muligheten for et fullformatkamera som ikke var fullformat rent fysisk. Det er stadig vekk det minste fullformatkameraet med innebygget elektronisk søker, og nå også med integrert bildestabilisator.

Men vi var ikke vilt begeistret for ergonomien. Kantete, små knapper og fremfor alt et beskjedent håndgrep, ga rom for forbedring.

Kamerahuset er fremdeles kantete, men en betydelig mer sjenerøst håndgrep og større knapper har gjort a7II mer håndterbart. Utløserknappen er flyttet dit den naturlig hører hjemme, vinklet på toppen av det gummierte grepet – og flere programmerbare funksjonsknapper er blitt lettere å nå. Men Sony kunne med fordel flyttet den merkelige plasseringen av opptaksknappen på baksiden av tommelgrepet.

 

 

Skjermen med 1,23 Mp oppløsning er vippbar, men stadig vekk uten berøringsfølsomhet. I stedet har Sony lagt opp til at man trykker inn Fn-knappen på baksiden, og aktiverer funksjonene på skjermen. I og for seg raskt og enkelt nok, men man får altså ikke pekeskjermens fordel med direkte valg av fokus, lysmåling og eksponering bare med en berøring.

 

Strøken bildekvalitet

Man får heller ikke 4K-video. Det er forbeholdt Sony a7s, som i tillegg trenger en ekstern opptaker å lagre 4K-video på. Varmeutvikling og fysiske begrensninger med hensyn til effektiv nok kjøling i det lille kamerahuset, skal visstnok være årsaken til at det så langt ikke finnes noe a7-kamera med 4K.

Men man får full HD med 1920 x 1080 punkters oppløsning, opp til 50 Mbps og XAVC S videoformat, som gir mye høyere filkvalitet enn vanlig for 1080 HD-video med lavere bitrate og kraftigere komprimering.

Komprimering er ikke det første kan tenker på når man er på bildekvaliteten.

Kameraet leverer strøken bildekvalitet opp til 1600-3200 ISO følsomhet. Svært jevn tonegradering og balansert fargemetning holder samme klasse som i Canon EOS 6D og Nikon D610. Sony-kameraet henter ut litt mer oppløsning og detaljskarphet, men ligger omlag et trinn etter Nikon-kameraet på bildestøy. Sammenligner man, ser man at Nikon D610 (og D750) først leverer tilsvarende støyomfang som a7II på 3200 ISO, når filene fra Nikon-kameraet er skutt på 6400 ISO.

Kameraets oppløsning og fargegjengivelse holder seg opp til 3200 ISO, og faller fra 6400 ISO hvorpå bildestøyen øker markant. Det samme gjør fargestøy og detaljene blir gradvis dusere etter som kameraet bruker tung støydemping på 12800 og 25600 ISO følsomhet.

Holder man seg mellom 100 og 3200 ISO, er det fint lite å utsette på bildekvaliteten, som er på nivå med de aller beste fullformatkameraene under 3200 ISO. Trenger man et kamera som er rå på høy ISO, er det uansett Sony a7s man skal ha. Det banker alt vi har testet av fullformatkameraer på høy ISO, men man må avgi en del av oppløsningen til a7II.

Den nye autofokusalgoritmen holder hva den lover. En test med følgefokus på Sonys massive 70-400mm zoom, ga meget høy treffprosent så lenge det var godt med lys. Kameraet klarte fint å følge bevegelser mot kameraet også, selv om motivet ga lite kontrast mot den hvite snøen. Men det betyr ikke at a7II er noe actionkamera.

 

 

Vår mening

Skal man ha et actionkamera, er Sony a77II et bedre valg, men når oppløsning, detaljer, fargegjengivelse og fullformat er øverst på ønskelisten, er Sony a7II et godt valg. Kameraet er en drøm å bruke, det er befriende lite og lett, og leverer ytelse og bildekvalitet som ikke står tilbake for noe fullformatkamera. Unntatt på de aller høyeste ISO-verdiene. Med et større objektivutvalg og mer tilbehør, kan Sonys a7-serie for alvor utfordre de to store om markedsandeler. Det står ikke på kvaliteten man får fra kameraer som a7II i alle fall.