Sony er kanskje ikke det første merket du tenker på når det gjelder tung hi-fi, langt mindre hjemmekino i high-end klassen. De fleste forbinder nok Sony mest med Playstation, TV-er og projektorer snarere enn lydprodukter for de kresne.
I 2006 bestemte noen japanske herrer at det var på tide å sette Sony tilbake på hi-fi kartet. Deres beste ingeniører fikk oppgaven med å utvikle et ”banebrytende lydprodukt”.
Fem år senere var referansehøyttaleren SS-AR1 en realitet. En høyttaler som var oppsiktsvekkende på flere vis. I stedet for eksotiske materialer som karbonfiber og beryllium, hadde Sony-ingeniørene lagt ressursene i et helt spesielt kabinett, som var laget av finsk bjørk og japansk lønnetre for å få den rette lydkarakteren.
SS-AR1 har ennå ikke nådd skandinaviske farvann, og det er ennå uklart om disse høyttalerne til 250.000(!) kroner noen gang kommer til Norden. Derimot har et sett litt rimeligere høyttalere med gener fra referansen meldt sin ankomst…
SS-NA2ES
Hvilket bringer oss til høyttalerne vi omtaler her, SS-NA2ES med kompani! Den siste tiden har vi fått boltre oss med et fullt 5.1 sett av Sonys ferskeste høyttalerserie, til den nette sum av 128.000 kroner.
De nye Sony-høyttalerne har arvet mye av teknologien fra SS-AR1, og forhåpentligvis noe av magien også: I likhet med referansemodellen er kabinettene laget av bjørkefiner, som Sony hevder skal ha overlegne akustiske egenskaper mot tradisjonelle MDF sponplater. Bjørkefiner er dyrere i innkjøp og vanskeligere å jobbe med, og blir derfor sjelden brukt innen masseproduserte høyttalere. Dette medfører også 3 måneders bestillingstid på høyttalerne fra Japan.
Hvorfor er kabinettet så viktig? Vel, lyden fra en høyttaler kommer ikke bare fra høyttalerelementene, men er summen av resonanser fra hele konstruksjonen. Akkurat som på et piano eller en gitar er det ikke bare strengene som lager lyd. Kabinettet vibrerer og setter sin egen farge på lyden du hører. Og i motsetning til vanlige musikkinstrumenter, er ikke egenlyd noe vi ønsker fra høyttalere. Derfor er ofte forskjellen på en god og dårlig høyttaler, hvor mye innsats som er lagt ned i nettopp kabinettet.
I high-end verdenen ser vi gjerne at høyttalerprodusentene går til ekstreme skritt for å gjøre kabinettet så dødt som mulig, gjerne ved hjelp av materialer som karbonfiber og aluminium. Men uansett hvor stivt man greier å lage kabinettet, vil det nesten alltid ha noe resonans og forvrengning. Sonys konstruktører har derfor valgt å kontrollere de resonansene som er, og sørge for at de harmonerer best mulig med resten av lyden. Det er her bjørkefiner skal ha fordeler mot andre materialer.
Spesiell diskantløsning
Felles for alle høyttalerne i ES-serien er diskantløsningen som Sony kaller I-array. Den består av tre invididuelle diskantdomer, hvor en 25mm dome får assistanse av to 19mm domer over og under. En litt uvanlig løsning, hvor hensikten har vært å gi diskantgjengivelsen større rekkevidde og dynamikk, samtidig som den bevarer god spredning. Basselementene kan til forveksling se ut som vanlig polypropylen,, men er i realiteten av aluminium, anodisert slik at det får en svart finish. Aluminium brukes også i mellomtonen på bak- og senterhøyttaleren, mens gulvhøyttaleren SS-NA2ES bruker en papirmembran. Gulvhøyttaleren er bygd opp som en toveis monitor med ekstra bass-høyttalere. Diskant og mellomtone sitter i en separat avlukket del av kabinettet, med egen bassrefleksport.
Musikk i stereo
Hensikten med den nye ES-serien har i følge Sony vært å gjenskape følelsen av å sitte i konsertsalen, snarere enn å sitte foran miksebordet. Altså ikke som 100% nøytrale monitorer, men høyttalere som er krydret litt på de rette stedene for å gi en bedre helhetsopplevelse. Mindre fornuft, mer følelser. Og som vi fant ut etter hvert, er Sony-ensemblet i stand til å fremkalle en solid dose følelser.
Jeg begynte med å lytte til de gulvstående SS-NA2ES alene, og det ble åpenbart at dette er langt fra dusinvare: Sony-høyttalerne kan spille svært høyt og rent, og har den oppløsningen, dynamikken og klarheten man forventer av en høyttaler til 48.000 kroner.
Man hører umiddelbart det spesielle kabinettets innvirkning, eller snarere mangel på innvirkning: Lyden er rask og stram, med en påfallende ”stillhet” mellom tonene – den samme stillheten som man bare opplever på high-end høyttalere. De forrige høyttalerne som ga meg denne følelsen var Dali Epicon 6, og SS-NA2ES har til felles med disse at de gir musikken et svart, stille bakteppe som lar deg høre massevis av detaljer og klangfarger. Styrken ligger tydelig i mellomtonen, som er svært ufarget, naturlig og ren.
Bassen er usedvanlig godt avstemt. Høyttalerne går ikke kjellerdypt, men rundt 30-40 hz duger i de fleste tilfeller, og den skiller i tillegg godt mellom tonene. Det finnes høyttalere der ut med fetere imponatorbass, men til variert musikkbruk må Sony-høyttalerne sies å være midt i blinken. Trommer gjengis med overbevisende slagkraft og snert, uten etterheng. Bassgitarene låter distinkt og fyldig, og selv krevende kontrabass gjengis med overbevisende lekenhet, uten grums i form av resonanser fra kabinettet.
Sony har også sørget for rikelig med energi i toppen, og den triple diskantløsningen kan først virke litt i friskeste laget hvis man er vant til mer forsiktige saker fra før av. Høyttalerne er veldig dynamiske, og holder ikke noe tilbake, de bare øser på. Men det er ikke snakk om hard eller skarp lyd, bare masse energi. Således låter de tøffere en mye annet der ute, men på utagerende rock med mye metallriff kan det bli litt i meste laget, spesielt hvis du har et livlig lytterom med mye nakne veggflater. På den annen side, hvis opptaket er bra og du har akustikken under kontroll, kan du få drømmelyd med skikkelig wow-faktor.
Film i surround
Med en prislapp på over 120.000 kroner totalt er det lov å forvente heftige filmopplevelser, og Sony-oppsettet leverer i fullt monn. Her er det senterhøyttaleren som styrer showet, med en imponerende åpen og fyldig stemmegjengivelse. Optimus Prime (Transformers: Dark of the Moon) sin dype røst treffer oss midt i brystkassa med betydelig autoritet. Det som skiller Sony-settet fra en rekke andre høyttalerpakker, er den gode oppløsningen i toppen, som gjør det mulig å tåle en helaftens film uten å bli sliten i ørene.
Vi skifter til Super 8 og den heseblesende togkrasj-scenen i begynnelsen av filmen. En scene som tar oss fra ren dialog til et flammesprutende inferno i løpet av noen sekunder.
Selv om vi har sett scenen mange ganger, blir vi imponert av hvordan Sony-settet greier å gjengi dialogen mellom tenåringene klokkeklart, for i neste øyeblikk skape en eksplosjon man både hører og føler.
Som kombinert musikk- og filmpakke er Sony-høyttalerne utvilsomt noe av det beste vi har hørt i prisområdet rundt 100-150.000 kroner, men som ren hjemmekinopakke når de ikke helt opp mot de mer dedikerte systemene. Sony kan for eksempel ikke matche spruten og dynamikken til vårt forrykende THX referansesystem, Procella P6/P15(ca 120.000 kr) som bruker mer effektive høyttalere med hornlading i diskanten, samt en kraftigere subwoofer med doble 15”.
Musikk i surround
Surround kan være mye mer enn skarpe dialoger og heseblesende actionsekvenser. Det finnes etter hvert også mange interessante musikkutgivelser som utnytter mulighetene til Blu-ray mediet, det være seg konsertvideoer eller rene lydopptak – med vesentlig høyere lydkvalitet enn vanlig CD. Og selv om Sony-settet ikke sier nei takk til en actionfilm eller to, er det tydelig rettet mot de av som også vil dra nytte av de musikalske egenskapene.
Med Patricias Barbers ”Modern Cool” i Blu-ray spilleren viser Sony-høyttalerne at de har en utrolig god klanglig match seg i mellom. Musikken er det sikkert delte meninger om, men produksjonen (som nylig vant Grammy for beste surroundalbum) faller definitivt i smak. Den er mikset omtrent som en stereo utgivelse, bare i ”Xtra Large”-format. Patricias stemme er enormt stor og tydelig i frontkanalene, det smeller i trommer og visper fra siden, og subwooferen gjengir kontrabassen med stoisk kontroll. Ingen av høyttalerne stikker seg ut med annerledes klang – selv subwooferen smelter perfekt inn i lydbildet. Dette er definivt lyd av høy klasse.
Senterkanalen
Senterkanalen er den viktigste høyttaleren i kinosammenheng, og kvaliteten her spiller en avgjørende rolle for det totale lydinntrykket. Sony har ikke spart på kruttet, men sørget for at dialogen er godt tatt hånd om av kraftig og dynamisk senterhøyttaler. Men selv om den er godt bestykket med elementer, er den ikke avskrekkende stor, og bør gli på plass i de fleste rack eller hylleløsninger.
Subwooferen
Subwooferen i Sony-systemet er mer enn bare ”attpåklatt”. Faktisk er det en imponerende musikalsk subwoofer Sony har konstruert. To titommers basser sitter på hver sin side av kabinettet, og fordi de spiller i motsatt retning av hverandre, utlignes mye av vibrasjonene fra kabinettet. Suben har i likhet med de andre høyttalerne en usedvanlig kjapp og distinkt lydkarakter, og følger bassgangene til punkt og prikke. Subwooferen kommer med to lydinnstillinger: Ved å vri på en bryter gjøres det ene basselementet passivt, noe som endrer Q-verdien og gir en dypere, mer ruvende bass som egner seg bra til hjemmekino-effekter. Når du vil lytte til musikk, vrir du bryteren tilbake for å stramme opp bassen igjen.
Forsterker/matching/oppsett
Det ble klart i løpet av testperioden at dette er høyttalere som belønner jobbing med plassering, og ikke minst, skikkelig elektronikk. Her holder det ikke bare å slenge høyttalerne på plass og trykke på startknappen til receiverens romkorreksjon. Sony-høyttalerne belønner nøye plassering ved hjelp av øret før du går i gang med måling og korreksjon. Med høyttalerne stilt opp med god avstand mellom hverandre, med ca 1 meters avstand fra bak- og sidevegger og vinklet svakt innover, fikk jeg et enormt stort og likevel presist lydbilde.
Jeg startet med å koble til en Pioneer SC-LX76 surroundreceiver, som viste seg å være en bra klanglig match og et bra utgangspunkt for en musikalsk hjemmekino – det låt slett ikke dårlig. Sony-høyttalerne fortjener imidlertid langt tyngre skyts. Ikke for lydtrykket sin del, da de er plenty effektive nok – men fordi de gir så mye mer med en potent lydkilde og forsterker.
For å ha det litt moro på jobb, samlet jeg sammen det jeg kunne finne av forsterkere. En Hegel H20 til frontkanalene, en H300 til senterkanalen, og en Electrocompaniet ECI-6 til bakkanalene (via HT bypass-inngangen) – bare for å se hva som bodde i Sony-høyttalerne. Og de gjorde absolutt ikke 1000 watt og nærmere 100.000 kroner i forsterkeri til skamme: Lydbildet vokste i alle retninger, og fikk en utrolig dynamikk uten at det avslørte noen ytterligere svakheter i høyttalerne. Noe som er uvanlig.
Sony SS-NA2ES er med sine 90dB ikke spesielt tunge å drive rent effektmessig, men den avslørende lydkarakteren gjør at man lettere kan høre begrensningene ved rimeligere elektronikk. Fordelen er at du hører klar forskjell når du bytter til en bedre forsterker, og du skal høyt opp på kvalitetsskalaen før Sony-høyttalerne blir det svakeste ledd i systemet.
Electrocompaniets ECI-6 viste seg å være en god match i stereo, og ga Sony-høyttalerne akkurat den rette gløden i mellomtonen og fylden i bassen, samtidig som den temmet overtonene litt. Vi fikk dessuten gode resultater med Hegels P20/H20 forsterkersett, mens en god stereoforsterker til rundt 10-15.000 eller receiver til 15-20.000 kroner nok er minimum av det vi vil anbefale.
Konklusjon
Dette er ikke bare ”nok et nytt” høyttalersystem. Sony-høyttalerne gir et tett, varmt og direkte lydbilde – omtrent som å sitte på orkesterplass. Det er ikke noe pysete eller tilgjort med lyden. Den rike og nyanserte klangen kan sikkert stor grad tilskrives de spesielle kabinettene av bjørkefiner. Sony-settet er ikke for deg kun er ute etter massiv jordskjelvbass og øredøvende lydtrykk – det finnes det rimeligere saker der ute som greier minst like bra. Om du derimot er mer opptatt av kvalitet enn kvantitet, og verdsetter musikk i to eller flere kanaler like mye som film, er denne Sony-pakka noe av det beste vi har hørt under 150.000 kroner. Sony kan hvis de vil!
