: Mark Levinson No 585

At ting tar tid, er Mark Levinsons integrerte forsterker et godt eksempel på. Den så vi første gang i 2012. Bare som en dummy riktignok, med et tomt kabinett, men det tok ikke lang tid før forumene på internett flommet over av et unisont: Endelig!

 

KONKURRANSE: Vinn Årets Beste Produkter

 

Mark Levinson hadde endelig lansert en etterfølger til den nesten legendariske No 383 fra 2000. Den første og til da eneste integrerte forsterkeren deres.

Men så, under high-end-messen i München, som går av stabelen hver vår, ble den ferdige utgaven av No 585 endelig presentert og demonstrert. Den hadde alle signaturene til en Mark Levinson-forsterker: Muskuløs og kontrollert, og et krystallklart, nesten klinisk rent lydbilde blottet for særegenheter.

 

Mark Levinson

Røttene skriver seg til begynnelsen av 70-tallet, hvor Mark Levinson skapte seg et navn som fremragende designer av kostbare forsterkere. Sammen med folk som John Curl og Thomas Colangelo, skapte Levinson selskapet som raskt ble kjent for sine vellydende ML-forsterkere.

Levinson har for lengst sluttet i selskapet, som nå er eid av Harman International. Som også eier blant annet JBL, Revel, AKG og nylig overtok bilstereodivisjonen til B&O.

Så Mark Levinson er i godt selskap, og deres desiderte flaggskip på elektronikksiden.

Den etterlengtede integrerte No 585, er en direkte etterkommer av No 383, men er en helt ny design basert på forsterkermodulen fra den 300 W kraftige No 532H, som koster 92.000 kr.

Forsterkeren leverer 200 W per kanal, og skal være i stand til å levere effekten kontinuerlig også når impedansen faller til 2 ohm. Noe som krever en stabil strømforsyning og et kraftig konstruert utgangstrinn. Det bør holde til selv tungdrevne høyttalere, med et mulig unntak for elektrostathøyttalere med svært lav impedans. Typisk 1 ohm eller lavere.

 

 

DAC

Den mest vesentlige forskjellen fra 383-forsterkeren, er en innebygget digitalkonverter for digitale lydkilder. Mark Levinson har valgt den samme digitalprosessoren fra ESS, som brukes i de fleste high-end DAC-er, og den er i stand til å arbeide med opp til 32-bits dybde, opp til 192 kHz. Det senker støygulvet betraktelig og øker potensielt dynamikken og til dels oppløsningen.

Den har ingen platespillerinngang, men fire analoge lydinnganger hvorav den ene er balansert med XLR-kontakter. De digitale inngangene er i flertall, med en USB-inngang som støtter avspilling av DSD-filer, 110 ohms AES/EBU med XLR-kontakt, to optiske og to koaksiale digitalinnganger.

Man kan også koble en subwoofer til via en egen utgang på baksiden, med et 80 Hz høypassfilter slik at man kan bruke forsterkeren i en 2.1-konfigurasjon.

Den har også kontakter for Ethernet, USB-oppdatering av programvare, RS-232, IR-sensor, og 12V trigger på baksiden, for enklere integrering i et hjemmeoppsett.

Forsterkeren har også Harman Clari-Fi, som er en avansert signalprosessering, som skal forbedre lyden fra komprimerte musikkfiler som MP3 og AAC.

 

 

Krystallklart og dynamisk

Forsterkeren har mange justeringsmuligheter. Slukking av display, navngivning av innganger og slikt, men det mest interessante er muligheten til å velge et passende digitalfilter for de digitale PCM-lydkildene.

Fast, Slow og Mphas gir ulike filterkarakteristikker, som kan aktiveres for å endre hvor bratt eller slakt digitalfilteret skal være. Noe som gir seg subtile utslag i hvordan musikken blir gjengitt.

Mesteparten av testen foregikk med en MacBook Air som avspiller, med musikken inn i USB-DAC-en på forsterkeren. Men en Rega RP8 platespiller, koblet til Ayres fantastiske P-5xe RIAA-trinn og McIntosh MCD500 SACD-spiller, ble også brukt i de ukene vi testet No 585.

Den enkleste måten å beskrive lyden fra ML-forsterkeren på, er mektig dynamikk og krystallklart lydbilde. Som No 532 og 532H, som vi har testet tidligere, har forsterkeren steinkontroll. Den fikk bryne seg på forskjellige høyttalere, fra Audiovector SR3 AA til Sonus faber Lilium, og tok fullstendig kontroll over høyttalerne fra første takt.
Åpningssporet på Steve Gadds siste jazzutgivelse, Foam Home fra albumet 70 Strong, har en ganske tung bassgang og et meget fremtredende trommespor. Her gravde forsterkeren frem en bassdynamikk man sjelden hører maken til, og skuffet skarptrommens harde klang midt i fleisen, mens basstrommen masserte mellomgulvet. Med total kontroll.

ML-forsterkeren er litt kjappere og bassen er strammere en i en McIntosh MA8000 (95.000 kr), som på sin side har en mer organisk og varmere klang. Og den er merkbart kraftigere enn Ayres AX-5 (90.000 kr).

Cello er et instrument som er svært vanskelig å gjengi korrekt. Enten blir klangen for grunn, slik at de fine undertonene i instrumentet ikke kommer godt frem, eller så blir celloen gjengitt enten for slank, eller for fet. Ikke her.

Klangen fra Truls Mørks cello ble skremmende levende gjengitt. ML-forsterkeren skapte et uvanlig dypt rom som ga meg en holografisk scene midt mellom høyttalerne, og klangen fra instrumentet ga meg gåsehud! Sammen med Sonus faber-høyttalerne skapte de en synergieffekt vi alle strever etter å nå, når vi setter sammen anlegg. Her klaffet det 100 prosent, og jeg kan ikke huske å ha hørt så mange ulike klangfarger fra en cello, som hjemme i mitt eget lytterom. Ikke en gang på konsert.

Vilde Frangs fiolininnspilling med Mozart-stykker, er et praktstykke av en innspilling, og låter krystallklart og fullstendig ufarget gjennom ML-forsterkeren. Lydbildet er samtidig så åpent at man føler at det ikke finnes detaljer i musikken man ikke får med seg. Her er forsterkeren i sitt ess når det kommer til dynamikk – igjen – og samtidig klarer den å få frem dybden i klangen til fiolinen på forbilledlig vis.

Robben Fords siste album, Into The Sun, lød enormt levende, nesten som en konsert. Hvor den dynamiske kontrastens elastisitet ofte er det som skiller live fra album, men her fikk jeg følelsen av at det lød mer live, enn studio. Samme følelsen fikk jeg av Marcus Millers Afrodeezia, hvor slap hand bass avløses av korte synkoperinger, sax-soloer og mye mer, i det hele tatt et spennende jazzalbum. Forsterkerens evne til å holde grooven uten å bli gjerrig på effekt, gir deg fort livefølelsen også på dette studioalbumet.

Ukene med No 585 har gitt meg mye glede. Først og fremst fordi den har en svært vellydende DAC, og selvsagt grunnet lydkvaliteten, som uten å nøle kan kalles referanseklasse. Få andre integrerte forsterkere er så nyanserte, detaljerte, og samtidig dynamiske og levende å lytte til.

 

Referanselyd

No 585 er nok en milepæl fra Mark Levinson. Som den utgåtte, men fremdeles ettertraktede No 383, leverer den en lydkvalitet som vil være ettersøkt i lang tid fremover. Med en særs god DAC-seksjon og gudommelig lydkvalitet, mangler den ingen ting – bortsett fra platespillerinngang. Den er dessverre kostbar, og har tøff konkurranse i prisklassen rundt 100.000 kr, men vi nøler likevel ikke med å utrope Mark Levinsons No 585, til den beste integrerte forsterkeren vi har hørt.