: Leica CL

Leica har alltid vært fotografenes kamera. Fotografer med stor F. Som Henri Cartier-Bresson, Elliott Erwitt, Eugene Smith og Nick Út. Blant mange.

Det har vært legendenes kamera, og har for lengst fått legendestatus.

En av årsakene til det, er kvaliteten. Pålitelig mekanikk og en serviceavdeling som kan reparere selv eldgamle Leica-kameraer, er en av grunnen til at eierne blir ett med kameraet. De blir uadskillelige.

Den norske fotografen Paal Audestad trodde han hadde slitt ut sitt Leica M4, men Leicas serviceavdeling plukket det slitne kameraet fra hverandre. Del for del ble kameraet bygget opp igjen, slik en urmaker lager en klokke, og etter noen uker var det gamle kameraet klar for nye oppdrag, sammen med Paal Audestad.

Om en lignende historie noen gang kan fortelles om det nye Leica CL, er ikke godt å vite.

Det er nemlig et heldigitalt systemkamera. Som er oppkalt etter Leica Ms lillebror. Det analoge CL-kameraet fra 70-tallet. Et lite kamera med rammesøker, bajonettfatning for M-optikk, og utviklet sammen med japanske Minolta.

Som laget sin egen variant kalt CLE, men det er en annen historie.

Den digitale CL kan på samme måte som den analoge, ses på som en lillebror til et Leica M. Men det er for upresist definert, for kameraet står godt på egne ben, og skiller seg fra en M på vesentlige områder.

Kameraet er mindre, lettere, billigere, og mer hendig. Det har elektronisk søker, autofokus, videoopptak og en 24 megapiksler bildebrikke i APS-C-format. Det har fatning for Leicas T- og TL-objektiver, men kan også bruke M-optikk – eller R-optikk. Med en adapter i mellom.

Leica CL er ikke verdens mest avanserte kamera, som prisen kanskje antyder. Et Nikon D500 eller et Fujifilm X-Pro2 har langt flere funksjoner, blant annet avansert 4K-video og mye annet snacks, men Leica CL er laget for en litt annen målgruppe.

Fotografer.

Minimalisme på høyt plan

Men kanskje ikke bare proffotografer. For det er et såre enkelt kamera å bruke. Bare husk å ta med ekstra batterier, for batteritiden er nemlig katastrofalt dårlig. Jeg fikk ikke mer enn 220-230 bilder med kameraet, før batterisymbolet begynte og blinke.

Bortsett fra det, er kameraet er ren fornøyelse.

Det ligger godt i hånden tross at jeg ikke hadde håndgrepet som leveres som ekstrautstyr, og fraværet av mange knapper og ratt, var befriende. Jeg kunne konsentrere meg om fotografering. Av og til video. For kameraet kan ta opp 4K-video i utmerket kvalitet.

Merk at kameraet ikke har HDMI- eller USB-utgang for video, eller bildeoverføring.

Vårt testeksemplar – to faktisk – kom med 35- og en 50mm M-optikk med tilhørende M-TL-adapter, en Summilux TL 35mm f1.4, og den nye paddeflate Elmarit TL 18mm f2.8. Som har en bildevinkel tilsvarende en 27mm vidvinkel.

Kameraet har temmelig enkle og således oversiktlig menystruktur. Trykk én gang på Menu-knappen for hovedmenyen, to ganger for å komme til sekundære innstillinger. Der kan man velge mekanisk lukker opp til 1/8000, elektronisk opp til 1/25.000s, og 4K/30p, eller 1080/60p HD-video. Blant annet.

Søkeren er stor, lyssterk og godt oppløst. Pekeskjermen er praktisk når man sjekker bildene, og jeg liker plasseringen av de to innstillingsrattene på toppen. Sammen med trykknappen i midten, blir man etter hvert fortrolig med betjeningen. Men det tar en stund.

Midt mellom de to innstillingsrattene på toppen sitter en liten statusskjerm. Den er litt for liten for selv om den er belyst ser man ikke umiddelbart innstillingsvalgene. Men det er bedre enn å måtte bruke skjermen bak hele tiden. Den kan forresten slukkes helt, i stealth-modus, slik at man bare bruker søkeren.

Bildekvalitet

Det finnes mange kameraer med 24 Mp APS-C bildebrikker, og de fleste av dem leverer så høy og gjennomgående lik bildekvalitet, at det er vanskelig å skille dem fra hverandre.

Leica CL stiller i i toppsjiktet blant disse kameraene, men det har ikke helt den samme bildedynamikken, ei heller støydempingen på høy ISO, som vi finner i Nikon D500.

Regn med å se kornstøy fra 3200 ISO, økende opp til 12.500 ISO, som jeg mener er den øvre grensen for brukbare bilder fra CL. Under 1600 ISO ser man ikke forskjell, og Leica har kalibrert fargegjengivelsen til fingerspissene.

Kameraet leverer strøkne farger kombinert med fremragende skarphet og detaljrikdom. Man kan knapt forlange mer. Det er noe med kombinasjonen av Leica-optikk og Maestro II-prosessoren i kameraet, som gir bildene litt mer smell. Hudtoner eller landskap? Det spiller ingen rolle. Kameraet behersker alt.

Det er kanskje ikke noe actionkamera. Selv om skuddtakten er høy nok med 10 bps. Autofokusen er kjapp og henger godt med når det er nok lys, men ikke forvent for mye av følgefokusen når lyset faller.

Videokvaliteten på 4K-opptakene er som forventet god, meget god faktisk. Men uten noen andre justeringsmuligheter enn bildestil, blir det mer en kjekk-å-ha funksjon. Snarere enn noe man kan bruke i yrkesøyemed.

Konklusjon

Leica CL er et nydelig kamera, som det er en fryd å bruke. Det leverer strøken bildekvalitet i de fleste situasjoner, og er et ypperlig kamera til gatefoto, reiser, makro, portretter og allroundbruk. Det er ikke det beste valget til sport, og landskapsfotografer liker enda mer oppløsning, og der ligger de viktigste begrensningene. Batteritiden og bildedynamikken trekker noe ned, og prisen er høy for et kamera i denne klassen. Selv om det står Leica på det.