: Fujifilm X-Pro2

Den amerikanske fotografen Irving Penn, møtte en gang den ikke ukjente forfatteren Ernest Hemingway. Han beundret bildene til Penn, og spurte hva slags kamera han brukte. Penn svarte; – Novellene dine er glimrende, hva slags skrivemaskin bruker du?

 

Moralen er at det ikke er så viktig hva du skrive på, eller fotograferer med, så lenge du vet hva du driver med og kan ditt fag.

 

Men sannheten er at både Penn og Hemingway brukte det som passet oppgaven best. Derfor foretrakk Penn Rolleiflex til noe, og Hasselblad til noe annet. Mens Hemingway skrev sine noveller og bøker på forskjellige skrivemaskiner. Corona #3, Underwood eller Halda, alt etter hva som passet og var tilgjengelig.

Fotografer tilpasser seg også. Det er knapt noen fotografer som tar med en Leica M med rammesøker og manuellfokus, for å gjøre en jobb på en sportsarena, hvor raske speilreflekser som Nikon D5 eller Canon EOS 1Dx er et langt bedre valg.

 

Men til portretter, bryllup, reportasje, gate- eller reisefotografering, er et lite og lett kamera som regel å foretrekke, fremfor en stor og tung speilrefleks.

 

Det er disse målgruppene Fujifilms nye proffkamera passer best til. Et kamera hvis retrodesign til forveksling ligner på et Leica M, men her er det utstyrt med rask autofokus, høy skuddtakt og en glimrende hybrid søker. Som kan veksle mellom optisk rammesøker, og elektronisk OLED-søker, med en fingerbevegelse.

 

Retrodesignet Fujfilm har valgt for nye X-Pro2, så vi første gang i kompaktkameraet X100 – nå X100T, også det med hybridsøker. Men det har fast brennvidde, så da de lanserte X-Pro1 i 2012 – les testen her – med utskiftbar optikk, viste det at de mener alvor med satsningen på små og avanserte kameraer for viderekomne fotografer.
Fujfilm X-Pro1 hadde en unik 16 megapiksler bildebrikke, den første i sitt slag, med et lavpassfilterløst design uten Bayer-mønstret plassering av RGB-sensorer. I stedet var fotosensorenes ulike farger plassert i et mer tilfeldig mønster, som gjorde det mulig å kvitte seg med lavpassfilteret og oppnå bedre detaljskarphet uten moare. Som lavpassfilteret normalt filtrerer vekk.

 

Mens brukervennligheten og bildekvaliteten var upåklagelig på X-Pro1, var kameraet tregt, manuell fokus nesten håpløst å bruke, og autofokusen holdt ikke mål. Senere oppdateringer av firmware til kameraet, ga visse forbedringer, men det er ikke før X-Pro2 at vi virkelig har fått et kamera som for alvor kan slåss med både Leica M og high-end speilreflekskameraer.

Ny teknikk og bedre brukervennlignet

Så her får man et kamera som ligner forgjengeren nesten på en prikk, men hvor alt – alt – innvendig er byttet ut med helt ny teknikk.

 

Ny 24 Mp X-Trans CMOS III bildebrikke, ny prosessor, 1/8000s lukker – også elektronisk opp til 1/32.000s, ny hybridsøker, lysmåling, autofokussensorer. og menysystem. Rett og slett alt som betyr noe for respons, hastighet, bildekvalitet og brukervennlighet.

 

Alt dette har ført kameraet opp en prisklasse, 18.000 kr for kamerahuset eller 20.000 kr med den nye Fujinon XF 35mm f2, er ikke billig. Men så har det nesten ingen naturlige konkurrenter med tilsvarende egenskaper.

 

Kameraet, som er håndbygget i Japan, har vokst noe millimetere i alle retninger, og de som kjenner forgjengeren vil se at det ytre også har gjennomgått endringer, de fleste til det bedre. Det er også værtettet på omfattende 61 steder hvor vann og støv kan trenge inn.

 

Blant annet har et trykkfølsomt innstillingshjul fått plass foran, plassert over et større og bedre håndgrep (det finnes også et større grep kalt MHG-XPRO2 som gir enda bedre grep). Hjulet kunne med fordel vært plassert lengre inn på fronten, for slik det er nå kommer det så nært høyre kant, at man må krøke sammen langfingeren for å bruke hjulet.

Det tilsvarende innstillingshjulet på baksiden er også trykkfølsomt – trykk for å bekrefte valget – og knapperekken som X-Pro1 hadde på venstre side av skjermen, er flyttet til høyre. Knapperesponsene gir god motstand, men det er uforståelig hvorfor det ikke er mulig å låse eller i det minste gi hjulet for eksponeringskompensasjon helt til høyre på toppen, strammere klikkstopp. For det snurrer alt for lett, og jeg oppdaget ofte at det ikke stod i foretrukket stilling.

 

Klassisk ISO-hjul

Fujifilms retrodesign er ellers veldig gjennomført. De har til og med integrert det klassiske ISO-hjulet i lukkertidshjulet. Hele 38 smådeler må til for at du skal kunne dra opp den ytre ringen på lukkertidshjulet for å endre ISO-verdi – fra Low (100) til 25600 ISO. Veldig kult for de som husker eldre analoge kameraer, men mer en kuriositet enn praktisk nyttig.

 

Godt da, at man kan lagre tre forskjellige ISO-parametere, som kan tillegges en av de seks programmerbare knappene, for hurtig bytte av ISO-valg.
Den nye søkeren har tydelige rammer for faste brennvidder. Et flikk med bryteren ved siden av håndgrepet, bytter til elektronisk søker, som er mer praktisk for for eksempel makro- og teleobjektiver, men også når man vil sjekke live, hvordan innstillinger og filmsimuleringer blir seende ut før man tar bildet.

 

Den optiske søkeren er ikke så lett å fokusere manuelt med, her kan man legge inn et forstørret utsnitt i hjørnet som løser problemet. Bare flikk den samme bryteren motsatt vei for å få opp det lille elektroniske søkerbildet i hjørnet.
Søkerutsnittet er stort og bildekvaliteten meget høy. Fuji sier at oppfriskningsfrekvens er forbedret til 85 fps, og det merkes. Den har knapt forsinkelse, heller ikke på serieopptak, og fargegjengivelsen og dempingen bildestøy er godt optimalisert.

Lynraskt

Ny prosessor har gjort det mulig å øke skuddtaktene til åtte bilder/s, men enda viktigere er det at kameraet har fått et betydelig bedre autofokusystem. Det har et hybrid fokussystem med 273 fokuspunkter fordelt over halve bildeflaten, og 77 av dem er fordelt over bildeflaten i sentrum.

 

Disse fokuspunktene kan du selv velge, med den geniale joysticken på baksiden, og du kan velge størrelsen på fokuspunktet. Mindre er bedre når man trenger mer nøyaktig fokus for eksempel på små flater, som et øye. Du kan også velge grupper av fokuspunkter som kan flyttes rundt, som er praktisk når man skal fotografere bevegelige motiver.
Mens vi snakker om bevegelige motiver. Fokussporingen (velg AF-C fra knappen på fronten), virket betydelig raskere på det nye Fujinon XF 35mm f2-objektivet, enn på 90mm f2, som jeg brukte sammen med X-Pro2. I tillegg til 56mm 1,2, 23mm f1,4 og 16mm f1,4. Antallet bilder jeg tok med 90-en var for få til en endelig konklusjon. Jeg må teste kamerat med den nye XF 300mm også, for å få et bedre inntrykk av autofokusens kvaliteter. Men som nevnt, er den lynrask på 35mm f2, og milevis bedre enn autofokusen på forgjengeren.

 

Det har endelig fått to kortspalter som kan konfigureres til å sikkerhetskopiere filer på et ekstra kort, eller lagre råfiler og jpeg-filer på hvert sitt kort.

 

Som ventet har ikke Fuji vektlagt video i stor grad her heller. Det er fremdeles 1080p HD-video, her med 24, 25, 30, 50 og 60 fps, opptil 36 Mbps datastrøm, men ingen 4K-video. Eller valg av videoformater, ukomprimert HDMI-utgang eller valg av videokvalitet. Men mikrofoninngang, det har det fått.

 

Etter noen uker med X-Pro2 er kameraet nesten blitt en forlengelse av høyrehånden min. De fleste kontrollene er jeg for lengst fortrolig med. Den praktiske joysticken er nesten uunnværlig og søkerens rammeutsnitt med for eksempel 35mm, gir meg en stor flate å komponere bildene mine på. Jeg slo av alt som blinker, piper og slukker skjermen for bildevisning. Da er responsene så umiddelbare at forgjengeren X-Pro1 fremstår som en dårlig spøk i forhold. Fujifilm har lykkes noe fenomenalt med å gjøre X-Pro2 til det kameraet forgjengeren skulle vært, og til et kamera konkurrentene bør se opp for.
Det er bare å se på bildene, så skjønner man at Fujifilm ligger helt i forkant på bildekvalitet også.

Bildekvalitet

Det er først og fremst to ting man legger merke til med bildefilene fra X-Pro2. Støyomfanget på høy ISO-følsomhet er merkbart bedre kontrollert, og den økte detaljskarpheten skaper en tydeligere følelse av dybde – 3D – i bildet.

 

Fargegjengivelsen og bildedynamikken er også bedre, og etter min erfaring på høyde med fullformatkameraer fra Sony og Nikon. Bildestøy er for eksempel ikke særlig synlig før 6400 ISO, og bare marginal på 12800 ISO om man sammenligner med Sony a7r II eller a7s og Nikon D750.

 

Bildedynamikken er også fullt på høyde med de beste, og fargegjengivelsen er om mulig bedre enn det aller meste vi har testet. Bildene gir følelsen av at de er tatt med mellomformat med mye større bildebrikker (30×44 mm), og ikke småbildeformatet APS-C (15,6 x 23,6 mm), fordi de ser silkeglatte og naturlige ut, og ikke overprosesserte for å skjule feil og mangler i sensorkonstruksjonen.

 

Ser man på råfilene, får fotografen mye spillerom til etterbehandlingen. Men interessant nok er det påfallende liten forskjell på rå- og jpeg-filer. Som igjen vitner om at Fujis ingeniører ikke har funnet det nødvendig med mye prosessering av jpeg-filene.

 

Kameraets fargebalanse, skygger, høylys og kontrast, tåler mye redigering og de som trenger slikt, vil nok være takknemlige for dynamikkomfanget fra bildefilene som gjør det mulig. Det er sikkert mote-, bryllup-, og landskapsfotografer glade for.

 

Men det er et kamera med et vidt bruksområde. Det er ikke særlig stort, og sånn sett diskret nok til å gli ubemerket inn i miljøer hvor man helst vil fotografere i fred. Det klaprer ikke i speil og lukkere på serieopptak, og er raskt nok i massevis til å henge med i omgivelser hvor ting skjer fort.

Fujifilm har lenge vært kjent for sine vellykkede filmsimuleringer av lysbildefilmen Velvia, Provia og Astia, og her kommer en ny: Acros, som simulerer sorthvitfilm med mykere gråtoner og dypsorte bakgrunner. Den kan man legge på gul, rød eller grønn filtereffekt på, etter ønsket tonalitet. For eksempel gir det grønne filteret (for ordens skyld, bildene blir ikke grønne) mykere hudtoner.

 

Fullvoksent proffkamera

Den fantastiske hybridsøkeren, den anvendelige håndterbarheten og ikke minst bildekvaliteten – er med på gjøre Fujifilm X-Pro2 til et særdeles vellykket systemkamera. Hvert fall for de som ikke trenger 10.000 skarpe bilder fra en sportsarena til daglig. For de fleste andre, amatører som proffer, er dette et kamera som takler de fleste oppgaver bedre enn mange andre kameraer. For noen ganger spiller det en rolle hva man fotograferer med.