: FujiFilm X-Pro1

Sannsynligvis har det aldri vært bedre å være fotointeressert. Dagens kameraer er stort sett bedre egnet til fotografering enn før, og det er blitt mye lettere for folk flest å få fine bilder. Enten det er et speilrefleks eller et kompaktkamera det handler om. Dessuten er det blitt billig å skaffe seg et bra kamera, utvalget er stort, og i bokhyller og på nett bugner det med kurs, tips og triks, som på kort tid gjør nybegynneren til en bedre fotograf.

For 4.000-5.000 kroner kommer man langt om man velger et bra systemkamera. Det være seg den tradisjonelle speilrefleksen, eller et av de mange nye kompakte speilløse systemkameraene. Men noen stiller krav som er litt på siden av krav og behov de fleste har. De er gjerne villige til å betale litt ekstra for utstyret, og stiller høye krav til bildekvalitet.  Denne gruppen er ikke stor, men stor nok til at legendariske Leica gikk med tidenes overskudd forrige regnskapsår. Og ikke maktet å produsere nok kameraer og objektiver, til å dekke etterspørselen.

Hos Leica starter systemkameraet M9 på 48.000 kroner. For bare huset. Legg til en vidvinkel, et normalobjektiv, og en portrettele med god lysstyrke, og du har svidd av 150.000 kroner på kamera og optikk*. FujiFilm X-Pro1 koster til sammenligning, 30.000 kr med en tilsvarende objektivpark. Da får man makrooptikk på kjøpet, en 60mm f2.4, som sammen med en 18mm f2.0 og en 35mm f1.4, utgjør det foreløpige objektivutvalget til X-Pro1.

At FujiFilm ser på sitt nye X-Pro1, som et prisgunstig alternativ til Leica, er det få som tviler på. De deler mange av de samme egenskapene. Begge er speilløse rammesøkerkameraer – gjennomsiktssøker i stedet for speil – med utskiftbar optikk. Men X-Pro1 er langt mer avansert, med autofokus, HD-video, kombinert gjennomsikts- og LCD-søker, levende skjermbilde, og en unik 16,3 megapikslers bildebrikke. I APS-C format på 23,6 x 15,6 mm.

Leica M9 bruker en 18 megapiksler fullformat CCD-bildebrikke på 24 x 36 mm, og er et relativt enkelt kamera, blottet for de fleste av funksjonene man får i X-Pro1. Og de fleste kameraer, for den del. Men med et M9 har man et enormt utvalg objektiver å velge mellom. De har riktignok sin pris, men man er nærmest garantert en kvalitet ingen andre er i nærheten av.

Ikke et kamera for alle
Akkurat som M9, er ikke X-Pro1 kameraet for en nybegynner som skal bytte ut kompaktkameraet, eller foreldre med ambisjoner om å forevige viltre barns oppvekst. For mange vil X-Pro1 oppleves som for avansert, hvor man arbeider med en rammesøker – analog eller digital – og bruker mer tid på komponering for eksempel, enn man gjør med et speilreflekskamera. Som i mye større grad kan brukes som et sikt-og-skyt-kamera. Med X-Pro1 blir prosessen med komponering, fokusering, lysmåling og valg av eksponering, mer tidkrevende. Ikke slik å forstå at man ikke kan ta bilder på full automatikk, for det er selvsagt mulig, men man møter på et hinder. Som reduserer skuddtakten. Nemlig kameraets autofokus. Som er treg uansett lysforhold, sammenlignet med et speilløst hybridkamera, eller et hvilket som helst speilreflekskamera. Fokuspresisjonen er relativt bra, sørlig sammenlignet med FujiFilm X100, og man kan velge fokuspunkt manuelt om man vil. Men den er ikke kjapp nok til å holde følge med raske bevegelser, da må man prefokusere, for å øke treffprosenten. Noe actionkamera vil et X-Pro1 aldri kunne bli.

Det er langt bedre egnet til reportasje, makro, landskap, portrett og stillestående motiver. Da ergrer man seg heller ikke så mye over bufferens trege behandling av særlig råfiler i serieopptak. For øvrig begrenset til 6 bilder per sekund i en kort serie, med autofokus kun på første eksponering, etterfulgt av en ventetid på at bufferen skal tygge ferdig bildene, på halvminuttet.

Brukervennlighet
Kamerakroppen er solid bygget, med tydelige markerte knapper og ratt, som avgir et kontant knepp når man trykker på dem. Det meste er fornuftig plassert, men knappen for valg autofokuspunkter burde ligge innenfor rekkevidde til høyre tommel, og ikke nederst til venstre for skjermen. Enkelte av knappene kan programmeres til å aktivere en foretrukken funksjon. Fn-knappen (funksjon) kan tildeles for eksempel valg av ISO-følsomhet. En knapp merket Q, aktiverer en hurtigmeny på skjermen, hvor man kan bla i og endre de aller fleste primære og sekundære innstillingene på kameraet. Et trykk aktiverer Q-menyen, og så kan man bla i ikonene på skjermen, med hjulet på baksiden. Hurtig og praktisk på samme tid.

Tross et relativt lite håndgrep, ligger kameraet godt i hånden. Det er en del større enn X100, Olympus PEN E-P3 og Sony NEX-7, for å nevne noen alternative kameraer, og faktisk på størrelse fysisk med Leica M9. Bare litt slankere. Blant småtingene jeg ergret meg over, var at hjulet for eksponeringskompensasjon, satt alt for løst og dreide ut av stilling stadig vekk. Sensorene som aktiverer søkerbildet, sitter på høyre side av okularet. Når man bruker høyre øye, er det ikke alltid at sensorene oppfatter at man har løftet kameraet til hodet, og man må skutte litt mot høyre for å vekke sensorene. At autofokusen ikke er verdens raskeste, kan jeg leve med, men må det bråke sånn hver gang objektivet fokuserer og blenderlamellene lukker?

Søkeren er den samme som på X100, altså en hybrid av en optisk gjennomsiktssøker og LCD-søker. Det elektroniske søkerbildet aktiveres med en hendel foran på høyre side. Det analoge søkerbildet har rammer som markerer utsnittet til objektivet, men er dessverre misvisende. Uansett objektiv, vises et mindre utsnitt enn det virkelige, skikkelig irriterende, fordi forskjellen er veldig stor. Jeg vil anslå differansen til om lag 10-15 prosent av bildeflaten.

Bildekvalitet
Derfor brukte jeg faktisk LCD-søkeren oftere enn den optiske. Men uansett søker, får man en enestående bildekvalitet. Grunnen til det ligger i den unike X-Trans CMOS bildebrikken, men også svært høy optisk ytelse. Bildebrikker flest, enten det er CCD- eller CMOS-typen det handler om, bruker et lavpassfilter foran bildebrikken for å redusere moare. Det stjeler potensielt litt oppløsning, og skarphet, men i X-Pro1 bruker ikke bildebrikken noe lavpassfilter. De omgår problemet med moare, ved å plassere røde, grønne og blå lyssensorer i et tilnærmet tilfeldig arrangement. I motsetning til et strengt gruppert Bayer-mønster på alle andre bildebrikker. På denne måten henter FujiFilm maksimal oppløsning fra bildebrikken, uten fare for moareartefakter.

Det merkes. Oppløsningen og skarpheten fra X-Pro er fremragende. Selv sammenlignet med bildefilene fra Canon EOS 5D mk IIIs fenomenale 22 megapiksler CMOS bildebrikke, i 24 x 36 mm fullformat.

For det første er det ikke noe poeng å snakke om bildestøy. Bare pikselnerder vil ha interesse av slikt. For alle oss andre kan gledes over praktisk talt støyfrie bilder opp til 800 ISO, bare med marginal inntreden av finkornet støy fra 1600 ISO. Selv 3200 og 6400 ISO gir oppløsning nok til at man kan lage store papirkopier. 12800 og 25600 derimot, gir både redusert oppløsning og markert fargestøy, men selv ved 12800 sitter man med fullt brukbar bildekvalitet, opp til A2 forstørrelser. I nøytral fargemodus er fargegjengivelsen litt undersaturert, men bildefilene gir fotografen mye å gå på i etterbehandling. JPEG-filene kan dessuten brukes sammen med Velvia, Provia og Astia-lignende farge- og kontrastparametere, som etterligner resultatet fra FujiFilms fremragende lysbildefilmer.

Bildedynamikken er rett og slett fabelaktig. Enten det dreier seg om farge eller sorthvitt, får man et svært bredt dynamikkområde med fine kontrastgraderinger fra sort til hvitt. Bare unntaksvis vil en lys himmel brenne ut, og da skyldes det i tilfelle at kameraet har en tendens til å overeksponere med fra et halv til et tredjedels trinn.

Høy optisk ytelse
Den meget fine optiske ytelsen holder høy kvalitet, uansett objektiv. XF 18mm f2.0 leverer god oppløsning og skarphet fra f2.8 til f11, med bare moderat fortegning. Det har en tidvis synlig artefakt i kromatisk aberrasjon, og trenger sårt en solblender for å holde strølys ute. Det trenger for så vidt XF 35mm f1.4 også, men her er kromatisk aberrasjon godt kontrollert, fortegning og vignettering praktisk talt fraværende, og oppløsning og skarphet i toppklasse fra f2.8 til f16. Enda bedre er faktisk XF 60mm f2.4 makro. Her er oppløsning og skarphet i referanseklasse, fortegning og vignettering er ikke eksisterende.

Konklusjon
FujiFilm X-Pro1 er ikke et kamera for hvem som helst. Det krever mye av fotografen, men har en lavere læreterskel enn Leica M9. Som tross en mye høyere pris, på mange måter er sammenlignbar med X-Pro1. M9 har fordelen av et enormt, men kostbart, objektivutvalg. Et utvalg som vil vokse også til FujiFilm X-pro1, som er et av de mest spennende kameraene på lenge, vurdert ut fra bildekvalitet, egenskaper, fysisk størrelse og ergonomi. Med et X-Pro1 og de tre tilgjengelige objektivene, har den ambisiøse fotografen en lett og kompakt rigg, for seriøs fotografering. Som leverer bildekvalitet som ikke står noe tilbake for fullformatkameraer i proffklassen.

PS: Videokvaliteten fra X-Pro1 er ikke vektlagt i karaktersettingen.

Oppdatert 17.09.2012:

Siden testen ble gjennomført, har FujiFilm oppdatert firmware til kameraet, og forbedret blant annet autofokusen.

Ny firmware og liste over forbedringer, finner du her.

Prisene på X-Pro1 har også falt, betydelig, og nå koster huset med 35mm f1.4, mindre enn kamerahuset alene, kostet da vi testet kameraet.

Fujifilm X-Pro1 kun hus:10.499 NOK
Fujifilm X-Pro1 med XF 18mm: 13.999 NOK
Fujifilm X-Pro1 med XF 35mm: 13.999 NOK