Anmeldelse: Rogue One: A Star Wars Story

Da selveste filmimperiet over dem alle, Disneykonsernet, i 2012 slang 34,5 milliarder kroner på skrivebordet til det skjeggete «voksen-barnet» George Lucas, lovet de to ting: De skulle ikke «Disney-fisere» Star Wars, og de skulle produsere en mengde filmer inklusiv spin off-serier på løpende bånd.

MIKKE MUS

I ettertidenes åpenbare lys, kan vi konstatere at «Mike Mus» har holdt begge løftene. Star Wars har så visst ikke endt opp som harmløs familieunderholdning som har som mål å tilfredsstille alle (faktisk var Star Wars: Episode VII – The Force Awakens den beste filmen i sagaen på 35 år!), tvert imot har de hyret inn dedikerte fans med respekt for fortiden til å regissere, og servert oss en mer voksen og mørkere versjon av romeventyret. Og med alle de potensielle bihistoriene kan de nå introdusere oss for helt nye karakterer.

Om Disneykonsernet har latt Star Wars mer eller mindre leve sitt eget, selvstendig liv innunder Mikke Mus-paraplyen, så har de tatt vare på arven og stemningen etter Lucas. Da George Lucas i 1977 redefinerte sci-fi genren, og skapte en av tidenes mest innbringende filmserier, gav han oss samtidig et så mangslungent univers med et vell av karakterer og potensielle bihistorier. Lucas er ikke lenger involvert i Star Wars, mens hans ånd hviler også over de nye filmene.

HOMAGE TIL FORTIDEN

Ja, det stemmer at vi ikke får møte de kjente og kjære karakterene fra den «virkelige» Star Wars-serien, men Rogue One er så langt i fra en film som kommer fra intet og står fullstendig på egne ben. Vi befinner oss, selvsagt, i det samme universet, og handlingen er, riktignok med en mengde nye og ukjente karakterer, satt til mellom film tre og fire i Star Wars-sagaen. Selve hovedplottet, og rosinen i pølsebiten, er at vi «endelig» får vi vite hvorfor det var så latterlig enkelt å sprenge Dødstjernen i filler i A New Hope (1977).

Hovedkarakteren er den tøffe guttejenten Jyn Erso (strålende fremstilt av Felicity Jones), som med seg i jakten på, og forsvaret av, plantegningene til Dødstjernen får med seg en broget gjeng av vigilanter, røffe opprørere og geriljakrigere.

Gjengen er kontinuerlig på flukt fra imperiets tropper, og tar oss med på mangfoldige lokasjoner i en galakse langt, langt unna.

POLITISK KORREKT

I Rogue One blir vi kjent med karakterer fra hver eneste etniske gren på Jorden. Garantert bevisst og sikkert bestemt av Disneys mektige markedsavdeling, for å tekkes et størst mulig globalt marked, men her blir det litt for påfallende og konstruert.

Det sagt, så er det en interessant gjeng som skal forsvare tegningene, men litt for ofte plages historien av uklart fokus ved at det er for mange hovedkarakterer involvert og unødig mange bihistorier som skal fortelles.

Filmens svakeste punkt står, den vanligvis solide, Forest Whitaker for. Som Saw Gerrera (Che Guevara anyone?) har han kjempet mot det onde imperiet i all sin tid, men fremstår som en aldrende tulling med den ene dialogen mer usammenhengende og bablete enn den andre. Han skal visstnok ta Jyn under sine vinger, men blir mer parodisk enn mystisk og staut hærfører. I andre enden av skalaen får vi en fantastisk prestasjon av Ben Mendelsohn (Bloodline) som bekler rollen som den onde imperiemannen Kennic med bravur og innlevelse. Når han inntar lerretet svinger det virkelig, og vi får den gamle godfølelsen fra 1980-tallet tilbake.

VISUELL NYDELSE

Gareth Edwards (regi) har fått relativt frie tøyler til å fremstille sin visjon av Star Wars-sagaen, om med eminente Greig Fraser bak kamera tryller de frem den ene imponerende scenen etter den andre – og det i en film der live action, stort sett, glir sømløst sammen med alle digitale effekter.

Rogue One er vel den minst sci-fi aktige Star Wars-filmen gjennom tidene, i handling og visuelt uttrykk heller den mer mot en «normal» geriljaopprørsfilm på Jorden som «tilfeldigvis» har elementer av romskip, lyssabler og stormtropper. Det kler virkelig den litt røffe stilen og stemmingen til filmen, men fjerner samtidig litt av magien og gjør Star Wars til en mer ordinær actionfilm.

MER AV DET SAMMEEn flott visuell film, med mange gode actionpregede enkeltscener og (heldigvis) litt mørkere enn Star Wars normalt er – men selve handlingen blir for ensformig og langtekkelig, tidvis nærmest kjedelig. Det er nærmest hele tiden et høyt tempo, men det skjer ikke så mye.

Det er fortsatt den klassisk kampen mellom det gode og det onde (opprørene som forsøker å bekjempe et nazi-regime) som står i sentrum av plottet, men vi sitter med en bestemt følelse av at dette har vi da sett før? Til å være en nyskapende bihstorie tar den skuffende konvensjonelle valg i handlingen; på dette punktet var faktisk The Force Awakens et større friskt pust. Men du verden, vurdert som en «ordinær» action-blockbuster holder dette mer enn mål, men vurdert ut ifra Star Wars-premisser havner ikke Rogue One på mer enn 4 stjerner.

Skuffende nok har Disney ennå ikke kastet seg på 4K-bølgen, så vi må nøye oss med å oppleve filmen i «kun» full HD, samt 3D på Blu-ray. Det sagt, så er det virkelig en imponerende kvalitet de makter å skvise ut av Blu-ray-formatet! Rogue One er filmet digitalt og gir oss en vanvittig god billedkvalitet, med sylskarpe bilder, naturtro, blendende farger og en overraskende god dybde. Surroundsporet (dts-MA 7.1) er mastodontisk, herlig, komplekst og særdeles detaljert. Du hører hver en detalj, samtidig som subwooferen skikkelig får ristet i fra seg under heftige eksplosjoner. Bonusmaterialet byr på hele 11 dokumentarer, MEN, de er kun mellom fire og ni minutter lange. Vi skriker etter en helhetlig bakomfilm.