Anmeldelse: Star Wars: Episode VII – The Force Awakens

Verdens største filmserie er tilbake på det hvite lerretet, og med Episode VII forventer man at «alle» skal få sitt. De som vokste opp med Luke Skywalker (Mark Hamill), Han Solo (Harrison Ford) og prinsesse Leia (Carrie Fisher) på 1970- og ’80-tallet, de som gikk skuffet hjem fra kino (med et innbitt hat mot Jar Jar Binks & Co) i 1999 og dagens unge, nye, upåvirkede kinogjengere – og, Disney forventet avkasting på investeringen sin. En tilsynelatende umulig oppgave.

Skyhøye forventninger

Få, om noen, filmer har hatt like høye forventinger knyttet til seg som Episode VII av Star Wars-sagaen. Spesielt med tanke på de skuffende prequels (1999-2005) forventet publikum en «oppreisning» og at den nye filmen skulle matche og komplettere de originale filmene (1977-1983).

Da «Mikke Mus» i 2012 kjøpte rettighetene til Star Wars-universet (for svimlende 40 milliarder kroner!) fra dets skaper, George Lucas, var mottagelsen blandet. Mange fryktet at Disney skulle «Disneyfisere» franchisen og ufarliggjøre den, mens andre så et håp om at serien kunne utvikles i positiv retning uten Lucas bak rattet. Nå sitter vi med fasiten: Star Wars Episode VII – The Force Awakens er alt vi kunne håpe på – Kraften er tilbake!

Jakten på Skywalker

Etter å ha mislyktes grovt med å trene opp en ung jediridder har en desillusjonert Luke Skywalker trukket seg tilbake til en ukjent planet. I det vi igjen trer inn i Star Wars-universet møter vi den unge skraphandleren Rey (Daisy Ridley) som kommer over droiden BB-8. I droiden gjemmes informasjon på hvor Skywalker har søkt tilflukt. Men på den Mørke siden, «The First Order», er de også interessert i å finne Luke, og utslette jediene en gang for alle.

Som medkompanjong får hun den deserterte stormtropperen Finn (John Boyega). Han hjalp opprørslederen Poe (Oscar Isaac) med å flykte fra «The First Order», og dets nazilignende general Hux (Domhnall Gleeson). I spissen i jakten på Rey, Finn og Skywalker stifter vi bekjentskap med den iskalde Kylo Ren (Adam Driver).

Reboot og homage

Regissør J.J. Abrams gav nytt forfriskende liv til Star Trek og fikk deretter guttedrømmen oppfylt ved å få sitte i registolen på det store comebacket for Star Wars. En oppgave den drevne og lekne regissøren mestrer med glans. Abrams er langt fra så pompøs og svulstig som Lucas, han (godt hjulpet av manusforfatter Lawrence Kasdan, som også skrev manus til The Empire Strikes Back) gir oss en adrenalinbombe av en tettpakket actionfilm, samtidig som vi presenteres for troverdige og sjarmerende karakterer, og en stil og design som trekker store veksler på de tre originale Star Wars-filmene.

Ikke bare ser og oppleves Episode VII som de originale filmene, den er samtidig (i reneste Spectre stil) stappet full med hentydninger og referanser til den originale trilogien, og har et plott som er forbløffende sammenfallende med Episode IV. Nok en gang befinner vi oss på en ørkenplanet, der en ung karakter gjemmer informasjon i en droide. De, og opprørsbevegelsen, jaktes på av den Mørke siden og må nok en gang utslette fiendens supervåpen. Det blir nærmest en nostalgitripp tilbake til 1977.

Det sagt, så står The Force Awakens meget godt på egne ben. Om du aldri før har sett en Star Wars-film, så kan du godt hoppe rette inn i universet med Episode VII.

Sterke karakterer

I tillegg til et godt plott er den syvende Star Wars-filmen full av interessante karakterer. De nye unge heltene Rey og Finn er komplekse personer som tilfører filmen drama og menneskelighet. Og, de fungerer overraskende godt, og naturlig, i samspill med de gamle heltene. Vi fryktet av den gamle garde kun var gitt cameoroller, noe som langt fra er tilfellet. Spesielt Han Solo er med i de fleste av filmens nøkkelscener, og den aldrende Harrison Ford virker som han storkoser seg som den sleivete og rappkjeftede Han Solo igjen. Den som imponerer mest er dog unge Daisy Ridley som den mystiske, unge håpefulle. Hun har en skjult fortid og er filmens enigma. Unge Ridley fremstiller henne svært troverdig, og mestrer så vel actionscener som drama.

Om Darth Vader var den vi i vår barndom elsket å hate, og samtidig var litt fascinert av, så har Disney med The Force Awakens faktisk gitt oss en enda mer interessant karakter i Kylo Ren. Han leder sine enorme avdelinger med stormtropper som den reneste Hitler, er fullstendig følelsesmessig avstumpet og kan plutselig falle i staver i ukontrollert raseri. Den komplekse karakteren har åpenbart noe han sliter med. Fra en broget barndom? Derimot er vi slettes ikke like imponert over denne filmens «Keiser»; en Voldemort-lignende CGI-figur som hverken er interessant, skremmende eller passer inn i stilen.

De sterke karakterene akkompagneres godt av herlige spesialeffekter, men i motsetning til prequels-filmene er effektene denne gangen ikke i førersetet og skygger over handling og karakterer. De lever side om side i en vellykket symbiose, og bidrar til en visuell nydelsestripp.

Fremtiden

The Force Awakens er første film i en ny trilogi om den klassiske kampen mellom det gode og de onde, men Abrams har takket nei til å regissere de to neste. Det til tross er vi beroliget på fremtiden. Med en slik fortellerglede og respekt for det originale materialet som vi har sett i Episode VII, samtidig som de har introdusert nye og spennende karakterer, er vi sikker på at vi kommer til å se to nye underholdningsbomber de kommende årene.

Kraften er sterk i Star Wars anno 2015, og du verden som vi lot oss sjarmere og underholde. Fem solide stjerner til Skywalker & Co!

Billedkvaliteten på Blu-ray-en er noe av det beste vi har sett! En utrolig skarphet med naturlige fargetoner og et tilnærmet perfekt sortnivå. Lydsporet (dts-MA 7.1) byr på en særdeles stor detaljrikdom og et komplekst surroundspor, men vi trekker én stjerne for litt manglede smell og dybde i de heftigste actionscenene. Av bonusmaterialet er det den litt over timelange bakomfilmen som er av størst interesse, der Abrams gir oss en grundig innføring i prosessen helt fra idéstadiet. I tillegg får vi blant annet noen utelatte scener, intervju med Williams om musikksporet, byggingen av BB-8 og fokus på «The SNow Fight». Mye bra, men ofte alt for overfladisk og kort.