Anmeldelse: Spectre

Skepsisen var stor fra nærmest et samlet publikum og en enstemmig presse i det den blonde mannen med «bokseransiktet», Daniel Craig, ble annonsert som arvtageren til Pierce Brosnan. Med Casino Royale (2006) stilnet han all kritikk, og introduserte oss for en mer moderne Bond.

Craig-araen har gitt oss en mer realistisk (hvis det begrepet overhodet kan brukes til å beskrive 00-agenten?), en tøffere, men samtidig mer sårbar Bond, som dukker opp med såre knoker, brukne ribben og sliter med fysikken – og psyken. Vår helt slites med indre demoner og mentale sår fra sin fortid, og er en einstøing som åpenbart drikker for mange Martinis og (fortsatt) legger ned damer for fote («The things I do for Queen and Country!»), men som samtidig er gått lei av alt hemmeligholdet, spillet og de endeløse drapene. Utbrent er vel det nye moteordet som beskriver agent 007 anno 2015.

Spøkelser fra fortiden
Briten Sam Mendes (som også stod for regien av Skyfall) gav oss en ytterligere mer sårbar og menneskelig James Bond, en agent som åpenbart plages av fortiden, en ensom ulv som døyver smertene med sine drinker og flyktige kvinnebekjentskaper. Men, som like fullt ikke kan leve et annet liv enn det han har drevet med hele livet, jakte på skurker og fiender av Hennes Majestet Dronningen.

Som med Skyfall spiller også Bonds ukjente fortid en sentral del i plottet til Spectre. Tittelen som spiller på det altomfattende forbrytersyndikatet som 007 har vært på jakt etter (og jaget av) i så mange av de tidligere filmene (From Russia With Love, Thunderball, You Only Live Twice, On Her Majesty’s Secret Service, Diamonds Are Forever og For Your Eyes Only) kommer igjen til overflaten, og er nå tidsriktig opptatt av verdensherredømme gjennom digital overvåkning av alt og alle. I tillegg har de mektige alliansepartnere, partnere som gjør det vanskelig for Bond å vite hvem han kan stole på.

Med Spectre får vi samlet alle de løse trådene fra Craig-filmene. Der vi har blitt gitt en god del vage hentydninger i både Casino Royale, Quantum of Sollace og Skyfall, får vi nå se hele puslespillet, og at bitene faktisk henger sammen.

Foreldet?
Etter slutten av Skyfall lå MI6 bombet tilbake i ruiner, toppsjefen deres (M, Judi Dench) var tatt av dage og politiske krefter så på 00-agentene som dinosaurer som burde legges ned. I det vi møter Bond igjen befinner han seg i Mexico, på et oppdrag ukjent for nye M (Ralph Fiennes). Offisielt er han på ferie…

Med 007 på uoffisielt oppdrag («beordret» post mortem av den forrige M) får vi den lekreste Bond-scenen gjennom tidene! På jakt etter leiemorderen fra «Spectre» følger vi Bond på «De dødes dag» i Mexico City, i en scene så lekkert koreografert og filmet at den tar pusten fra oss. I en nærmere 7 minutters lang scene følger vi Bond og hundrevis av statister uten et eneste klipp! Scenen oser av eleganse, drama, spenning og humor. Wow for en åpning.

Deretter bærer det, i kjent Bond-stil, nærmest verden rundt på jakt etter den ukjente hovedmannen i «Spectre», Oberhauser (Christoph Waltz); i en jakt som Bond får sentral informasjon fra leiemorder-enken Lucia (Monica Bellucci), og datteren til Mr. White, Madeleine Swann (Léa Seydoux, Blå er den varmeste fargen).

Filmen mangler så visst ikke spektakulære actionscener, og tidvis høyt tempo, men til Bond-film å være tar den seg ofte god tid, roer tempoet ned og lar oss komme enda nærmere inn på personen James Bond. Dette er grep som Mendes (American Beauty) mestrer til fingerspissene, lar kamera elegant hvile, gir karakterene tid til å puste, og senker tempoet selv i en heftig biljakt-scene. Djerve valg, men det fungerer!

Homage til 007
Spectre er fullspekket med mer eller mindre skjulte anerkjennelser av klassiske Bond-filmer og -scener. Fra det helt åpenbare med hovedfokus på forbryterorganisasjonen «Spectre», med toppsjefen med den klassiske hvite katten på fanget, til klare hentydninger fra On Her Majestys Secret Service (1969, George Lazenby) med klinikken oppe i den utilgjengelige fjellheimen, til helikopterscenen fra For Your Eyes Only, til togscenen som tatt rett ut i fra kampen mellom Bond (Roger Moore) og Jaws (Richard Kiel) i The Spy Who Loved Me (1977).

I tillegg er Q mye tilstede og 007 får liret fra seg sarkastiske kommentarer om alle spesialeffektene, og til og med tatt seg en kjøretur i den klassiske Aston Martin-en fra Goldfinger (som ble skutt i fillebiter i Skyfall). Den nye Moneypenny (Naomi Harris) er også en karakter som minner mye om den klassiske Moneypenny (Lois Maxwell), som blir oversett og i alt for liten grad verdsatt av både M og 007.

Flott med masse referanser og hint til fortiden, men det gjør lite for filmen om deres eneste funksjon er at 007-nerder skal nikke anerkjennende, hvis det ikke gavner historie. Ikke dermed sagt at det er tilfellet hele tiden, men tidvis virker alle hentydningene til fortidene mer som kun det, enn at de faktisk tilfører historien noe. Ikke minst blir togscenen gjennom ørkenen fullstendig meningsløs. Hvorfor i alle verden tar han ikke heller et småfly eller helikopter?

Skurker og babes
Valget av Christoph Waltz som denne filmens mystiske hovedskurk var vi allerede på forhånd overbevist om at var en innertier, og mannen fra blant annet Inglorious Basterds og Django Unchained skuffer da så visst heller ikke denne gangen. Elegant, veltalende og den perfekte psykopat (usikker på om det kan kalles et kompliment?) er han glimrende som toppsjefen i «Spectre», dog skulle vi ønske at han hadde fått litt mer tid på lerretet. En flott og ubehagelig psykopat som han mestrer ned til den miste mimikk, men hvorfor de har valgt å legge inn en voldsscene så eksplisitt (i reneste Game of Thrones-stil) at den bryter med det meste Bond står for, er for oss uforståelig.

Når det kommer til de sagnomsuste Bond-damene, så falt valget denne gangen på den middeladrende Monica Bellucci og det stigende stjerneskuddet Léa Seydoux. Bellucci skuffer ikke, men vi begriper ikke helt hvorfor hun er med, all den tid hun kun har 2-3 minutter i søkelyset, derimot er Seydoux gitt en adskillig større rolle, ikke bare sitter hun med vital informasjon om «Spectre», men blir også med på jakten – og får etter hvert den unike posisjonen i Bond-universet som Diana Rigg hadde i On Her Majesty’s Secret Service. Seydoux gjør en solid karakter, som noe overraskende, er en litt mer klassiske Bond-babe enn det vi i det siste har blitt vant til. Her er det 007 som må redde henne.

Craig gjør, nok en gang, en bunnsolid tolkning av den erfarne agenten. Det sagt så hadde vi foretrukket litt mindre steinansikt, og litt mer av sjarmen som Sean Connery utstrålte.

Fortsatt plass til Bond?
I vår moderne filmtid, med flere helter og actionhelter enn noensinne, der mange av dem kjemper om å «ta» litt av 007s unike posisjon (blant annet Jason Bourne-serien, Mission: Impossible og Taken) har det etter hvert blitt vanskelig å posisjonere seg for Bond-produsentene; noe vi for alvor ble vitne til under Brosnan-æraen der de strebet med å redefinere Bond og gi ham en relevant plass etter Den kalde krigen.

Med de grepene som er tatt etter at Craig kom i stallen er det definitivt fortsatt rom for 007. Han er mer moderne, mer sårbar og ikke lenger ufeilbarlig, men fortsatt har han beholdt kjernetrekkene som herlig upolitisk korrekt, mannssjåvinistisk skjørtejeger, tørrvittig, drukkenbolt og med en usedvanlig overlevelsesevne. Craig selv har uttalt at han heller vil skjære av seg pulsårene enn nok en gang å ikle seg den hvite smokingen og bestille en tørr Martini, det skal vi nok ta med en klype salt, han har tross alt etter samtlige av de tre siste filmene uttalt at han nå vil trekke seg tilbake.

Vi håper inderlig han fortsetter, og mer enn gjerne med flere filmer sammen med den sofistikerte og sublime Sam Mendes i registolen, slik at vi nok en gang kan får høre at «My name is Bond, James Bond».

Alt i alt er Spectre en svært sofistikert Bond-film, som gir oss nye nyanser av den komplekse spionen, herlig klipp og foto, et spennende driv, og interessante og komplekse karakterer, dog med et litt overdrevet blikk på nostalgi. Fortsatt topp underholdning sikrer fem bunnsolide stjerner!

Billedkvaliteten er fullstendig upåklagelig med et sjeldent skarpt bilde, usedvanlig naturtro farger og et sortnivå som imponerer i alle elementer og scener. Det heftige lydsporet som akkompagnerer en moderne Bond-film gjøres så visst ikke skam på med denne Blu-ray utgivelsen. Surroundsporet (dts-MA 7.1) gir full uttelling til det svært komplekse lydbildet. Her stemmer alt fra den laveste hviskende dialog, til buldrende bass i heftige eksplosjoner. Referansekvalitet! På bonusfronten derimot blir vi avspist med kun en 20-minutters dokumentar om den utrolige åpningsscenen, trailers, stills og noe korte intervjuer. Forvent en kommende speialutgave.