Anmeldelse: Star Wars – The Complete Saga

For lenge siden i en by langt, langt borte satt en ung mann ved navn George Lucas og skrev et manus. Et manuskript som utviklet seg til et av filmhistoriens mest kjente og innbringende prosjekter – Star Wars. Endelig, etter år med venting er tidenes mest populære trilogi tilgjengelig på det ultimate hjemmeunderholdningsformatet – Blu-ray.

På Blu-ray slippes de 3 opprinnelige Star Wars-filmene (Episode IV, V og VI) i special edition utgave (fra 1997); også denne gangen med ytterligere noen endringer, samt forhistorien (Episode I, II og III).

Da Star Wars episode IV: A New Hope (bedre kjent som Star Wars) ble sluppet på kino i 1977 ble den en umiddelbar suksess, dette til tross for 20th Century Fox’ mistro til prosjektet. Filmen plasserte Harrison Ford blant Hollywoods store stjerner – der han har holdt seg siden, gav alle tenåringsgutter på 1970- og ’80-tallet en ny ”våt drøm” med Carrie Fisher som prinsesse Leia, var med på å komplisere far/sønn rollen (”Luke, I am your father!”, for øvrig briljant parodiert i Toy Story 2), gav oss en av tidenes største karrierenedturer (Mark Hamill har ingen hørt fra siden), gav en kraftig boom for sci-fi genren og plasserte George Lucas i en unik maktposisjon innenfor filmindustrien.

Undertegnede hadde for 10-15 år siden en disputt med Aftenpostens tidligere filmanmelder Per Haddal angående Star Wars og seriens popularitet, en popularitet Haddal ikke kunne forstå. Få, om noen filmserier har påvirket populærkulturen i større grad! I og for seg så er Star Wars’ suksess ganske så lett forklarelig – det handler om noe så enkelt og klassisk som kampen mellom det gode (Jediridderne) og det onde (den mørke siden, personifisert gjennom Keiseren og Darth Vader som Imperiets frontfigurer). Det gode er underdogs som er ”dømt” til å tape kampen men har moralen på sin side; det er aldri tvil om hvem du som tilskuer skal holde med. Toppen av kaken pyntes med en kjærlighetshistorie, Han Solo og prinsesse Leia. For å krydre historien litt legger man til en bifigur, som ser rar ut og gjerne snakker på en rar måte: Yoda/Jar Jar Binks (uten sammenligning for øvrig!).

Høres formularet kjent ut for noen? Her holder det å nevne The Lord of the Rings-trilogien: Det gode (menneskene/alvene/hobbitene) mot det onde (Saruman/Sauron/orker), for Frodo og hans hjelpere ser situasjonen tilnærmet håpløs ut, vi har en vakker historie om umulig kjærlighet (Aragorn og Arwen), og historien krydres med en rar figur som også snakker rart (Gollum). Snur man litt på det så kunne basishandlingen i Star Wars like gjerne funnet sted på Jorden, mens Ringenes Herre kunne vært en romsaga (for alle som er blodig uenig med oss – send gjerne inn sinte leserbrev til neste utgave). Det som gjør slike i utgangspunktet forholdsvis enkle sagaer så populære er at de med sin enkelthet lett appellere til de store massene. Dette er historier, selv om de foregår for lenge siden eller i en tenkt verden, der alle kan identifisere seg med noen av rollekarakterene og den klassiske kampen mellom det gode og det onde.

En annen faktor som har bidratt til at Star Wars-trilogien har opprettholdt sin popularitet (bortsett fra vedvarende markedsføring) over så lang tid er at filmene, til tross for sin alder, holder seg svært godt den dag i dag. Mens de fleste filmer fra 1970- og ’80-tallet ser ut som om de er laget nettopp på 1970- og ’80-tallet så ser ikke Star Wars-filmene direkte gamle ut – de har eldet med verdighet. Særlig i A New Hope (som naturlig nok hadde det minste budsjettet) ser vi hvor forut for sin tid George Lucas var med hensyn til spesialeffekter og det å få enkeltscener til å virke overveldende; ta for eksempel en titt på den imponerende forsamlingen av stormtropper på geledd i Dødsstjernen. Her har selvsagt Lucas’ ”restaurering” hjulpet den originale trilogien med en face lift.

Også filmenes brede familieappell har bidratt til den vedvarende oppmerksomheten som serien har oppnådd, filmene appellerer åpenbart til de fleste aldersgrupperinger. Selv viste jeg Star Wars for første gang til min, den gang, 3 år gamle sønn (dog med en viss grad av sensur). Visst er det vold i Star Wars, og mennesker (og mye annet rart) dør, men på grunn av settingen og fraværet av blod og innvoller (med unntak av Tauntaun-innvoller i The Empire Strikes Back) får volden et preg av uvirkelighet og fjernhet, noe som også kjennetegner dataspillvold. I Star Wars ser du et grønt eller rødt lysglimt, deretter faller det en mann i full beskyttelsesdrakt og maske (stormtropp) om, og ferdig med det. Neppe noe som selv engang barnevernet vil reagere nevneverdig på (?). Faktisk sensurerte Lucas litt ”vold” i 1997-versjonene. Bl.a. i scenen der Han Solo og Luke skyter seg ut av kontrollrommet (etter å ha reddet Leia) har han digitalt fjernet flere av skuddskadene på de falne stormtroppene. Noe lignende gjorde faktisk også Lucas’ gode venn Steven Spielberg i forbindelse med relanseringen av E.T. i 2002 – gamlingene har tydeligvis ikke bare hatt godt av å få barnebarn.

En ytterligere popularitetsfaktor som stort sett har blitt underkjent, men som man slettes ikke skal se bort i fra (i hvert fall hos ca. 50 % av befolkningen) er prinsesse Leias påkledning som fange hos den legendariske Jabba the Hut i Return of the Jedi. Sjelden har vel verden vært vitne til en mer utfordrende ”bikini” hos en kvinnelig fange av den store Jabba!

Alle de tre originale Star Wars-filmene ligger trygt plassert i toppsjiktet av listen over tidenes mest innbringende filmer. På verdensbasis (kino) har filmene spilt inn ca. 3 milliarder dollar. Når trilogien ble relansert på kino i oppusset utgave i 1997 (tilnærmet den samme utgaven som i disse dager slippes på BD), bidro dette til et kraftig byks på besøksstatistikken.

Lucas har hevdet at 1997-utgaven av filmene er slik han opprinnelig så for seg at de skulle bli når han laget dem, bare at det da ikke fantes tilgjengelig teknologi til å gjennomføre hans visjon. Slik forsvarer han seg også i dag overfor sinte (fanatiske) fans som forlanger de 3 originale kinoversjonene på BD. Vi tilhører den gruppen som applauderer endringene! Ytterligere små endringer er gjort i forbindelse med lanseringen av Blu-ray-boksen.

I motsetning til det de fleste tror, så regisserte Lucas faktisk bare den første filmen i trilogien. I de to andre overlot han registolen til h.h.v. Irvin Kershner og Lawrence Kasdan, mens han selv stod for manus og ikke minst produserte alle tre filmene. De tre siste filmene (Episode I, II og III) har han selv hatt regien med – noe mange mener at han med fordel kunne overlatt til utenforstående som ikke ville hatt samme bindinger til prosjektet, og dermed større mulighet for å tenke nytt og utradisjonelt. Det er svært få i dag som vil fremheve Episode I: The Phantom Menace som en av filmhistoriens klassikere.  Fadesen gjentok seg ikke med Episode II: Attack of the Clones, men i den filmen i motsetning til de 3 ”originale” er det mer spesialeffektene som driver filmen fremfor dialog og et godt manus.

Nå slippes samtlige seks filmer i en lekker samleboks med et vell av bonusmateriell, for dem av dere som ikke kan utstå de tre nyeste filmene, er det mulig å kjøpe en boks med kun de tre originale. Om du ikke er eldre enn syv år, har du også mulighet til å kjøpe en boks med kun de tre nyeste filmene. Vi anbefaler på det sterkeste den komplette boksen, der de tre nyeste, til tross for sine åpenbare svakheter, har mye å tilføre de tre eldste og gjør sagaen mer komplett – kos deg med BD-boksen og må Kraften være med deg…

 

 

Episode I: The Phantom Menace (1999)

Planeten Naboo, hvor Dronning Amidala (Natalie Portman) styrer, er under handelsblokade av Republikken. Jediridderen Qui-Gon Jinn (en relativt ukomfortabel Liam Neeson) og hans lærling Obi Wan-Kenobi (Ewan McGregor) stepper inn som forhandlere. Her blir det selvsagt ”forhandling” med lyssverd! Skipet deres må repareres, og på Tatooine treffer de på den unge Anakin Skywalker. Qui-Gon nærer raskt at Kraften er særdeles sterk hos unge Skywalker.

Lucas plumper rett ut i det, ved å fjerne seg fra de opprinnelige filmene. Her er fokuset på guttungen Anakin (en Jake Loyd som ikke akkurat imponerer) og hans trøblete oppvekst som enebarn og farløs. Ting blir ikke akkurat bedre når han ”adopteres” av Qui-Gon og må forlate sin mor. Men – en spire til mistro og hat er sådd…

Hvor er det blitt av sjarmen fra de opprinnelige filmene? Og ikke minst spenningen? Åpenbart at Lucas retter seg inn mot et mye yngre publikum, med en klart enkler, barnsligere og mer fremtredende humor. Hele Binks-folket er ikke sjarmerende, kun irriterende barnslige. Mye av dialogene, spesielt mellom Neeson og McGregor er skikkelig ”hårete”, og handlingen raser ikke akkurat av gårde.

Alt er, selvsagt, ikke katastrofe. Vi møter Yoda, og den unge Darth Vader, samt at vi får en del lekre lyssverd-dueller og en halveis storslått kampscene. Podrace-løpet (som minner mistenkelig om Flåklypa Grand Prix) er lekkert, men alt for langt. Kort oppsummert kunne handlingen her vært komprimert til en 20 minutters kortfilm!

Om Lucas med The Phantom Menace klarte å sjarmere en ny generasjon av unge (les: barn under 10 år) fans, så frastøtte han seg like mange blant den ”originale” tilhengerskaren (antallet som gikk på kino og så Episode II var kun en tredjedel av de som fikk med seg Episode I!). To stjerner.

 

Episode II: Attack of the Clones (2002)

Her begynner det å ligne på noe! Etter at forhistorien er satt med The Phantom Menace, kan Lucas sparke løs med herlig action umiddelbart. Fykende gjennom luften over Coruscant jakter Obi-Wan og Anakin på en leiemorder som er ute etter senator Amidala. Her får vi en betydelig mørkere film enn første film ut.

Vi har hoppet ti år frem i tid, og møter en ung, usikker og svært utålmodig Anakin (Hayden Christensen, slik som sin forgjenger imponerer heller ikke han i rollen som unge Darth Vader). Republikken trues av opprørere og oppsplitting, samtidig sender Jedi-rådet Obi-Wan ut for å undersøke rykter om en klonehær. I frykt gir Senatet kansler Palpatine tilnærmet ubegrenset makt.

Mye vekt legges på det voksende forholdet mellom unge Skywalker og senator Amidala, men dialogen er dessverre overfladisk, uelegant og fremføres lite troverdig av en ustabil Hayden Christensen. Dermed står og faller filmen med actionscenene – og her har Lucas funnet tilbake til seg selv. Fra Obi-Wans tøffe møte med Jango Fett, og sønnen Boba, via Anakins kamp gjennom fabrikken, til den storslåtte finalen på gladiatorarenaen og endelig Yodas oppgjør med grev Dooku (Christopher Lee). Her får til og med Natalie Portman vist seg som minst like tøff, og sexy, som Carrie Fisher.

Åpenbart en mellomfilm som bygger opp til den store finalen, og litt vel store deler av filmen minner for mye om et dataspill (historiens første film skutt utelukkende med HD digitalkamera) med et vell av dataanimerte effekter; men Lucas leverer denne gangen varene, og evner virkelig å bygge opp forventningene til Revenge of the Sith. Tre stjerner.

 

Episode III: Revenge of the Sith (2005)

Fortellingen “alle” har ventet på! Her får vi selveste transformasjonen fra Anakin Skywalker til legenden Darth Vader – og Lucas overbeviser; dog ikke uten mangler.

Klonekrigen går mot slutten, men for å fullføre sin plan trenger Darth Sidious en ny lærling, og unge, og stadig sintere, Anakin Skywalker blir et lett bytte. Plaget av mareritt om en døende mor og en kone (Amidala) som dør i barsel, blir han stadig mer tiltrukket av den mørke siden. Kansler Palpatine, som fortsatt besitter tilnærmet ubegrenset makt, får Anakin inn i Jedi-rådet – hvor han ikke akkurat blir hjertelig mottatt. Anakin blir, rettmessig, oppfattet som en spion og nikkedukke for kansleren, og blir hverken mester eller tiltrodd viktige oppdrag. Plaget av dødsfrykt og med en følelse av mistillit og urettferdig behandlet, finner han støtte hos kansleren.

Betydelig mørkere enn sine to forgjengere og med et klart fokus på hva som bikket Anakin over til den mørke side. Dessverre sliter filmen med, nok en gang, dårlig dialog, haltende skuespill fra Christensen og at Lucas har hastverk med transformasjonen. Det males overtydelig med hvor frustrert og forutinntatt Anakin er, for så vidt greit nok, men vi sliter med å tro på overgangen fra romantisk beiler til iskald barnemorder kun på bakgrunn av løfte om at han muligens kan redde Amidala fra barseldød.

Ser vi bort i fra denne åpenbare svakheten er siste akt i forhistorien en skikkelig godbit. Ikke minst er siste halvdel herlig dyster og dramatisk så det holder – selv Christensen gjør jobben sin. Misjonen for filmen er å vise hvorfor Anakin byttet side, samt bygge bro mellom de to trilogiene. På begge punkter lykkes Lucas, og scenen der Darth Vader ikles masken for første gang og trekker pusten, er intet annet enn en umiddelbar klassiker! Fire sterke stjerner.

 

Episode IV: A New Hope (1977)

Imperiet har tilsynelatende full kontroll over galaksen i det vi møter våre helter i episode IV, som altså er den første filmen som ble laget (1977). Jedi-ridderne er tilnærmet utslått etter klonekrigene som hadde sin spede begynnelse på slutten av Episode II, og nå har rast i 20 år, og den fryktede Dødsstjernen er snart fullt operativ. Prinsesse Leia har dog fått tak i tegningene til Dødstjernen, og i det hun blir fanget trer vår helt, Luke Skywalker (akkompagnert av en aldrende Obi-Wan Kenobi), inn på arenaen og sagaen er i gang.

Harrison Ford (Han Solo) treffer vi ikke før etter ca. 45 min (på Mos Eisley); men herifra og ut er dette småkjeltringen Han Solos film. Med sin ungdommelige sjarme (tro det eller ei, men på denne tiden hadde han faktisk ikke bare to ansiktsutrykk!), gode replikker og godt skuespill stjeler han oppmerksomheten fra seriens virkelige helt Luke Skywalker (debutanten Mark Hamill). Alec Guinness (Obi-Wan Kenobi) er som alltid et sikkerstikk, og bidrar med erfaring og tyngde til filmen. Kampscenen er (som alltid med Lucas bak roret) detaljrike, svært realistiske og overveldende. Musikken til John Williams er akkurat passe pompøs og bygger opp rundt dramatikken.

A New Hope fungerer godt som en intro til Star Wars universet (den er nå er nummer fire i serien). Lucas har et tettpakket manus som skal inn på 2 timer, og han går dermed relativt rett på sak og fortsetter med handlingsmettet progresjon filmen igjennom. Det hele foregår over en kort periode og mesteparten av dramatikkenken finner sted om bord i Dødsstjernen. Men dette fungerer godt. Til tross for svært imponerende spesialeffekter sett med 1977-øyne, så bærer filmen preg av lavbudsjett. Lucas har heller ikke tatt seg råd til de store overveldende oversiktsbildene, slik de tre første er tettpakket med. A New Hope har en relativt klar slutt, ved at Dødstjernen sprenges og Imperiet tilsynelatende ligger nede for telling, men vi som publikummere kan ikke få en fortsettelse på sagaen fort nok.

En film som endret filmhistorien for all ettertid, og som skapte en hele generasjon med tilhengere. Glimrende karakterer, flott skuespill og blendende spesialeffekter ”skygger” over det enkle plottet. Vi ble alle star warsifisert! Fem stjerner.

 

Episode V: The Empire Strikes Back (1980)

Filmen bærer tydelig preg av å være en ”midtfilm” i en triologi, uten en klar begynnelse eller slutt – like fullt er dette den beste av samtlige Star Wars-filmer. Her går vi virkelig i dybden av karakterene, og serien har sannsynligvis tjent på å bytte ut Lucas med en regissør (Kershner) som har mer avstand til stoffet.

Empire… har tre helt klare deler, der første del foregår på Finse i Norge (bedre kjent som isplaneten Hoth), andre del hos Yoda i Dagobah-systemet og avslutningsvis hos Lando i Bespin. Tempoet er adskillig nedtonet i forhold til Episode IV, særlig fremtredende er dette i filmens midtparti – som også er det vesentligste for fremdriften av sagaen. Lukes læreprosess hos Yoda er en meget god sekvens; og den gamle mesteren kommer med mange klassiske anekdoter som for eksempel: ”No! Try not. Do. Or do not!”. Her tilføres filmserien en sårt tiltrengt filosofisekvens som slettes ikke føles naiv eller patetisk.

Også Hamill har tydelig vokst med rollen, og fremstår som adskillig mer sikker i stilen enn i første filmen, det er tydelig at det er Luke som har hovedrollen. Filmmatisk er dette nydelig arbeid, Kershner viser oss at konfrontasjoner (på Hoth) selv uten 100.000 statister (slik som i Ringenes Herre) kan fremstå som spennende og visuelt spektakulære. Kulissene og detaljene generelt holder meget høy standard, ikke minst miljøet i Dagobah-systemet er herlig livaktig og bidrar til filmens dystre stemning.

I Bespin (som er en av sekvensene som er mest forandret siden originalen) får vi den legendariske første konfrontasjonen mellom far og den uopplyste sønnen, hvorpå Lord Vader ytrer en av filmhistoriens mest siterte replikker: ”I am your father!” I det vi forlater våre venner ser det meget svart ut; opprørerne er drevet på flukt og splittet, Imperiets makt er på sin høyde og vår helt ligger skadet og desillusjonert. Samtidig stilles det spørsmål ved om også unge Skywalker kan vende seg mot mørkets side – og vi kan knapt nok vente i tre år på fortsettelsen. En til de grader episk film som bringer frem de mørke sidene av Star Wars-sagaen. Seks soleklare stjerner!

 

Episode VI: Return of the Jedi (1983)

Arbeidstittelen var opprinnelig Revenge of the Jedi, noe som selvsagt måtte endres fordi en Jedi-ridder ikke tar, eller er ute etter, noe så nedrig som hevn. Vi møter nå Luke som en fullverdig Jedi-ridder – og Kraften og selvtilliten formelig lyser ut av ham der han tar for seg Jabba the Hutt og hans ”menn” på Tatooine med den største selvfølge. Men Luke må igjen konfronteres med sin fremtid og møte Vader til det endelige oppgjør, denne gangen med Keiseren som bivåner.

Tempoet bærer preg av at dette er en avslutningsfilm der alle løse tråder skal samles og forklares, og blir dermed adskillig mer actionpreget enn i Episode V, men Marquand og Lucas leverer selvsagt varene som forventet med et meget spektakulært slag blant stjernen (1997-oppusset med adskillig mer imponerende eksplosjoner enn i 1983). Det mest irriterende ved Return… er de ”nusselige” Ewokene som fyller skjermen en ufortjent stor del av tiden. En lignende ”ære” fikk dessverre Jar-Jar Binks og hans folk i Episode I – noe barna selvsagt setter pris på. Den oppfinnsomme, actionpregede og humoristiske sekvensen på Tatooine (der Han Solo reddes) er, sammen med duellen mellom far og sønn og den samtidige stjernekrigen, høydepunktene. Keiserens endelikt står som en klassikerpåle den dag i dag. Alt i alt en verdig avslutning på sagaen, selv om alt blir litt vel sukkersøtt i avslutningssekvensen. Fem stjerner.

 

Tilleggsmateriellet er rett og slett overveldende! Vi møter våre helter og går bak kulissene i over 40 timer med bonusmateriell. Spesielt satte vi pris på det kontinuerlige kommentarsporet (av bl.a. Lucas og skuespillerne) på samtlige av filmene – et kommentarspor som til tider tenderer mot pjatt, men som hovedsakelig er et vell av interessant informasjon.  Personlig er jeg av de som satte pris på den oppdateringen trilogien fikk til 20-års jubileet i 1997, og lyden og, ikke minst, bildet er fantastisk på disse discene. Også ved denne utgivelsen har Lucas gjort noen mindre endringer, der den mest fremtredende er at Yoda er byttet ut fra dukke til dataanimert i Episode I, flere personer er lagt til i sekvensen i Jabbas palass (Episode VI), bl.a Sebulba fra Episode I, og Darth Vader skriker ”No!” i det han kaster keiseren til helvete.

Billedkvaliteten er sylskarp og selv i mørke sekvenser er alle konturer klare og skarpe, helt utrolig at råmaterialet er opptil 34 år gammelt. Det enest vi finner å trekke for er et noe ujustert lydspor i Episode IV, der talen tidvis blir skrikende, samt en billedkvalitet (også Episode IV) som ikke når helt opp.

Fordelt på tre bonusdiscer får vi hele 45 utelatte scener, intervjuer, rekvisitter, bakomfilm til de tre første filmene, en dokumentar om Episode V sett i et 30-års perspektiv, og en rekke ”avsløringer”. Vi kan dog ikke begripe at de har utelatt en mengde stoff som var med på DVD-boksen (2004) som bl.a. hadde flere utelatte scener og de to glimrende dokumentarene Empire of Dreams og The Legacy of Star Wars, om trilogiens påvirkning på senere filmer. Skal det først fremstå som den komplette utgivelsen, så må den også leve opp til navnet! Har du DVD-boksen så ikke selg den!

 

Som filmserie rager Star Wars helt på toppen, kun forbigått av Gudfaren-trilogien, som filmatisk ikon og landemerke i filmhistorien ligger den hakket over! En meget, meget bra saga om kampen mellom det gode og det onde, familieforbindelser og klart identifiserbare rollefigurer; mesterlig fortalt og spekket med spesialeffekter, som her har fått en fullverdig behandling på BD – en selvsagt tittel i enhver filmsamling. Så, løp og kjøp!