: Audiovector SR6 Avantgarde Arreté v2.0

Lyd & Bilde tester Audiovector SR6 Avantgarde Arreté v2.0

 

Har man først hørt musikk gjennom skikkelige high-end-komponenter, er det ganske grått og trist å gå tilbake til et ordinært anlegg. For i dette segmentet er ikke en eneste stein usnudd, i søken etter å skvise enda noen detaljer ut av musikksignalet.

Test: Audiovector SR6 Avantgarde Arreté (2009-modellen)

Dette for å gjengi musikken med hver eneste detalj intakt, der hvor artisten blottlegger sjelen sin bak mikrofonen. Og jo høyere opp i nivå man kommer, desto dyrere blir selv den minste forbedring. Hvilket bringer oss til dagens prisnivå: drøyt 220.000 kroner er hva du må ut med for et par Audiovector SR6 Avantgarde Arreté v2.0.

 

Den har noe å leve opp til. Lillebror SR3 Avantgarde Arreté har nemlig lenge vært en fast referansemodell på testrommet.

Les: Fabrikkbesøk hos Audiovector: Håndlaget lidenskap

Vi vet ikke om noen bedre høyttaler til prisen, med såpass kompakte mål. Det hele kulminerte seg nylig med SR3 Arreté Raw Surface, som virkelig ga oss hakeslepp der den frigjorde musikken fra sine lenker, og slapp den ut i rommet med en ekstrem oppløsning og dynamikk. Den superdynamiske mellomtonen som gjør magi ut av kvinnelige og mannlige vokaler, for ikke å snakke om messingblåsere. Den ultraoppløste diskanten som tryller luften ut av overtonene og plasserer alle instrumenter i et stort, holografisk lydlandskap. Og en bass som følger opp med flott tonalitet og som henger med dynamisk så godt det lar seg gjøre.

Test: Audiovector SR3 Arreté Raw Surface Edition

Likevel. Det er noe begrenset hva slags dypbassopplevelser man kan få med en kompakt gulvhøyttaler på 20 kilo. Det er nettopp på dette punktet SR3 i sin råeste utgave må se seg tapt mot større saker som for eksempel Piega Classic 80.2 og Canton Reference 3K. Derfor lurte vi svært på hva man kan vente seg når man bringer inn større skyts, i form av SR6 i sin nyeste og beste versjon. Dobbelt så tung, dobbelt så dyr – og la oss håpe mer enn et snev bedre, enn SR3 Arreté Raw Surface.

Bestykning

Det er ingen tvil om slektskapen mellom SR3 AA (og Raw Surface) og SR6 AA. Bestykningen i front er identisk, med to 6,5 tommers basselementer (hvor den ene i tillegg spiller mellomtoneområdet) og en bånddiskant på toppen. Den eneste tilsynelatende forskjellen er at SR6 har et større og høyere kabinett, med to bassrefleksporter nederst på frontplaten – hvor SR3 har gjemt sin port på undersiden.

 

Så er det da på undersiden hovedforskjellen avsløres. Her sitter nemlig et ekstra 8-tommers basselement på SR6. Dette håndterer bassområdet under 80 Hz, og tilfører ekstra energi i musikkens bunnoktaver. Dette er et viktig område, ikke bare for å kjenne musikken mer fysisk på kroppen, men det fungerer også som en sterk kontrast til det luftige overtoneområdet, og gir dette en svartere bakgrunn å utfolde seg mot.

Tenk på det som en TV: Jo svartere man klarer å få svart, desto hvitere vil hvitt se ut. Med andre ord, jo dypere bass, desto luftigere vil diskanten oppleves, og lyden blir mer tredimensjonal og holografisk.

Bånddiskanten på toppen er ytterligere finslipt i forhold til SR3 AA sin, blant annet med enda lavere vekt. Det er den samme som etter hvert fant veien til SR3 Arreté Raw Surface.

Nedfrossede delefiltre

Delefiltrene er laget med omhu. For det første har alle ledningsparene ulik tykkelse på pluss og minus, hvor pluss er tykkest.

 

– Vi bruker med vilje tykkere kabel til pluss enn til minus, sa Ole Klifoth under et fabrikkbesøk for litt siden. – Dette er fordi kablene ikke skal speile hverandre elektrisk og gi uønsket påvirkning innbyrdes. Ulik tykkelse betyr ulik bølgelengde på elektromagnetismen rundt, som gjør at de ikke klarer å påvirke hverandre, hevder han.

På Arreté-modellene er delefiltrene dessuten kryogenbehandlet, altså nedfrosset til 238 minusgrader. Dette skal gjøre noe med molekylbindingene, som gjør at det blir mindre motstand i komponentene.

– Det kan virke hokuspokus, men jeg kan love deg at hvis vi ikke hadde hørt forskjell så ville vi aldri gjort det!

 

Just listen – lyden av Audiovector SR6 AA

Og der har vi kjernen. For hvorvidt det ligger i delefilteret eller ikke, så hører man umiddelbart at her er det kvaliteter som man må godt opp i high-end-klassen for å finne.

En låt jeg har hørt mye på i det siste er K.D. Langs versjon av After the Gold Rush. For selv om man aldri slår nerven i Neil Youngs originalversjon er det noe magisk over det store, luftige lydbildet på Langs countryballade fra 2004. Bassgitaren kommer inn, fjellstø som få, og SR6 AA tar den helt ned i kjelleren.

Den låter vesentlig mer massivt enn med SR3 Arreté Raw Surface, til tross for at lillebroren faktisk er spesifisert til å gå dypere i bassen. Men det er ikke i det hele tatt med samme fysikk og tyngde, for den større SR6 har en langt mer potent overlevering av de lave frekvensene. Samtidig som tonaliteten og oppløsningen i bassen er så nydelig, at man kan lukke øynene og se for seg kontrabassist David Piltch stå i rommet.

 

Pianoet spiller sammen med en akustisk gitar, som med halvbra høyttalere kan låte som de er ett og samme instrument. Vel, det er ingenting halvbra med disse kreasjonene, som skiller de to lekende lett fra hverandre. Og når celloen gjør sin entré, gjør gåsehuden det samme.

Stemmen til Lang er klokkeren, full av følelser, og hver smattelyd fra munnvikene kommer med. Fiolinene maler opp et stort og luftig lydbilde. Herfra er det enda et gir, når musikken går opp i styrke. Så, når refrenget kommer, enda et nivå opp. Både klanglagene og de ulike styrkenivåene skildres så uanstrengt, at det forvandler lytterommet til en tilstand av ren musikk.

Ulike forsterkere

Forresten er dette mens høyttalerne drives av Hegels nyeste integrerte forsterker, H190, med Tidal og AirPlay som lydkilde. SR6 AA er nemlig ingen jålebukk, og elektronikken må ikke å matche høyttalernes prisnivå for å få ut magien. Men selvsagt, høyttalerne fortjener nok enda bedre. Vi har også den trofaste McIntosh MA7000. En varm, heftig og rosenrød klang er hva den varter opp med, med masse kraft i bunnen. Med den viser høyttalerne seg fra en litt annen side. Mer ”americana” i klangen, litt mer smør på maten, toppet med en god dose tabascosaus. Rundere, mer sidrumpa, men gud bedre så likandes!

For en gangs skyld får jeg lyst til å riste på kroppen til Taylor Swifts Look What You Made Me Do, som til tross for en overkomprimert mastering låter både tøft og dansbart på dette oppsettet.

Klassisk musikk

Men selve syreprøven til enhver høyttaler er klassisk musikk, og da gjerne noe fra romantikken, med stort lydbilde og heftig bruk av slagverk og messing. Et godt eksempel er Beethovens 5. symfoni. Her er alt, fra rolige strykepartier, til fullt trøkk med messing, kontrabasser og pauker. Enda litt mer kraft på forsterkersiden kan man godt ha, så McIntosh-forsterkeren byttes ut med Hegel P30 og to H30 koblet i mono, forsynt med musikksignaler fra digitalkonverteren HD30. Alt balansert koblet.

Det er nesten ufattelig hvor stabilt høyttalerne oppfører seg. De står fjellstøtt selv ved de kraftigste utblåsningene, mens de puster ut svale briser når de skal. Stereobredden er dessuten enormt, der musikken henger i luften mellom høyttalerne. Klarinettsoloen midt i første sats låter så velplassert og gjennomsiktig, at det nesten er nifst.

 

Høyden – en utfordring

Høyttalerne har ett problem, eller snarere en utfordring. Nemlig høyden. For, der hvor lillebror SR3 har diskantelementet plassert i perfekt ørehøyde når man sitter og lytter fra sofaen, så er elementet plassert høyere på SR6. Det gjør at man må sitte et stykke unna høyttalerne for å få optimalt stereoperspektiv og den mest distinkte diskantgjengivelsen. I vårt rom sitter vi ca. 3 meter fra, og det er ikke helt nok.

Bånddiskanter har ikke like god vertikal spredning som domer, og selv om Audiovector-diskantene i stor grad har løst dette med slisser på tvers, som skal spre lyden bedre også i høyden, bøter det ikke helt på problemet. Dersom jeg går opp i hockeystil fra sofaen, blir det perfekt. Det er ikke mye om å gjøre, og det er ikke et stort problem, men SR6 tegner av denne grunnen opp en ørlite mer diffus vegg av lyd, enn SR3 gjør, dersom man ikke sitter langt nok unna.

Kan stå nært vegg

Dersom du enten kan sitte minimum fire meter unna høyttalerne, eller kan godta den at diskanten er mest optimal om man halvveis står, så har høyttalerne virkelig mye annet bra å by på. De spiller alt av musikk så selvsagt, oppløst og engasjerende, at man bare vil sitte og lytte time etter time.

De er dessuten lett å plassere med tanke på bassen. Hjemme i min stue må jeg ha høyttalerne ganske tett mot bakveggen, og med SR6 er det ikke noe problem i det hele tatt. Dette er virkelig high-end-høyttalere jeg selv kunne levd med, ikke minst fordi de lar seg drive av stort sett alt av forsterkere, og bare vokser med oppgaven jo mer kvalitet man putter på.

Konklusjon

En av Audiovectors største stoltheter har blitt enda bedre – og er nå en fullkommen dans på roser.

Få høyttalere har latt meg høre musikken så troverdig, og samtidig så underholdende, som Audiovector SR6 Avantgarde Arreté. Det er en ganske stor høyttaler, men den tar likevel ikke opp veldig mye plass i stua. Ikke minst fordi den kan stå temmelig tett mot bakveggen.

Den kan drives av det meste av forsterkere. Bruk den du har, enten det er en NAD til 15.000 eller en Hegel til 30.000 kroner. Musikk blir det uansett! Men så må du veldig gjerne oppgradere seinere, for dette er høyttalere som virkelig betaler tilbake hver krone i form av opplevelser. Så klin gjerne til med en feit en fra Audio Research eller en Devialet i andre enden av skalaen!

SR6 AA er potent som fy, med en fjellstø bass, som vet å dundre løs. Det øvre toneleiet henger med til siste sats, og alt av musikk er til å ta og føle på.

Sammenlignet med lillebror SR3 i sin råeste utgave Raw Surface Limited Edition får du først og fremst en dypere og med slagkraftig bass. Når hovedbassene slipper å spille bunnoktavene, så blir dynamikken en ganske annen, og 8-tommeren i bunnen vet å slå fra seg. Dette forplanter seg også oppover til å gi et enda større lydbilde med mer ro og fundament. I det hele tatt er det et lydbilde som vi faktisk våger å påstå er verdt 200.000 kroner.

Men konkurransen er stor. For 40.000 kroner mindre får du et par Focal Sopra No.3, og også Bowers & Wilkins 802 D3 er rimeligere. Begge disse har et høyere kvalitetsinntrykk på selve håndverket. For ikke å snakke om KEF Blade 2, som koster omtrent det samme som SR6 AA.

Det SR6 AA derfor først og fremst gjør, er å understreke hvor vanvittig bra kjøp SR3 Arreté Surface Edition er.