: Dynaudio Contour 60

Du skal ha god plass, god råd, og en god forsterker for å nyte disse høyttalerne på best mulig måte. De gir ikke ved dørene, men jobb litt med plasseringen og belønningen er et langt liv med nytelse og glede.

Egentlig liker jeg best små høyttalere. Som Dynaudio Contour 20. Et av de beste parene med kompakthøyttalere du kan finne der ute. Men det er klart at de kolossalt mye større Contour 60 er enda bedre.

De er også nesten dobbelt så dyre, og med en høyde på 135 cm, ruver de godt i stuen.

I motsetning til små høyttalere, er de i langt større grad bedre egnet til store rom. De går markant dypere i bassen, og leverer et lydbilde med en skala som minner mer om konsertsal enn klubbscene.

De er større, men rimeligere enn de nydelige Sonus faber Olympica III, og sammenligner seg bedre med de store Focal Sopra N°2. Dali Epicon 6 stiller også i samme klasse, og Bowers & Wilkins 804 D3 er et annet alternativ her. De har vi ikke testet, så vi venter med en sammenligning.

Men de andre tre er åpenbare alternativer i denne klassen, hvor man kan forlange ikke bare vanvittig bra lyd, men også god design og høyere kvalitet.

Kolossalt stor

Designet er relativt tradisjonelt, men det er ikke noe å utsette på kvaliteten i Contour 60. Høyttalerne kan leveres i en rekke utførelser. Vårt eksemplar var grått med flere lag glanslakk over, og en sorteloksert solid aluminiumsbaffel. Den har freste spor for overflatemontering av høyttalerelementene, og bidrar i høy grad til dempingen av kabinettet.

Som alle høyttalere i den nye Contour-serien, bruker også disse Dynaudios nydelige Esotar2-diskant, som er hentet fra den langt dyrere Confidence-serien.

De to 24 cm store basselementene, og den 15 cm store mellomtoneenheten, er nyutviklet til Contour-serien. Det samme er delefilteret og kabinettkonstruksjonen, som er steindød og befriende fri for hørbare resonanser.

Bass- og mellomtoneelementene er formet i ett stykke av magnesiumpolymer (MSP), og membranflaten varierer i tykkelse. Det gir lavere bevegelig masse som øker effektiviteten, og gir en stivere overflate med mer uniforme stempelbevegelser. De har kobberbelagte aluminiumsspoler som er 84 prosent større enn før for bedre effektivitet

De røslige kabinettene i C60, har bassrefleksporter på baksiden. De kan dempes med medfølgende skumpropper, for at bassen ikke skal bli for fremtredende hvis høyttalerne må stilles nær bakveggen.

Så store høyttalere – de er 46 cm dype – krever mye plass for å spille optimalt. Min erfaring er at man i større grad trenger plass, og må jobbe mer med å finne den beste plasseringen for høyttalerne. Regn med at de må minimum 30–40 cm fra veggen, og helst 50–100 cm fra sidevegger. Vri dem litt innover, slik at du akkurat kan se innsidene av kabinettene, så er det bare å sette champagnen til kjøling, og finne frem musikken.

Dynaudios kanskje beste

De enorme høyttalerne er middels effektive med en oppgitt følsomhet på 88 desibel. Den nominelle motstanden er oppgitt til 4 ohm, og det andre-ordens delefilteret deler på 220 og 4500 Hz. Det indikerer at de trives best på stabile forsterkere med potente muskler, og fra Denon PMA-2500E på 80 W, til Ayre VX-R på 200 W går man fra meget akseptabelt til sinnssykt bra.

Kort sagt, en god og kraftig forsterker må til, skjønt det er fullt mulig å drive dem med en god rørforsterker, skulle man foretrekke det.

Sonus faber? Vel, de meget lekre Olympica III må se seg slått av de store Dynaudioene, som rett og slett spiller høyere, tøffere, og klarere når man drar opp volumet. Men de er ikke uten finesse av den grunn.

De er brutalt ærlige og brutalt dynamiske. Det spiller ingen rolle om du digger Yo-Yo Ma, Yellowjackets eller Yello, disse høyttalerne takler alt.

De fire elementene binder musikken sømløst sammen. Du merker ikke frekvensdelingen mellom dem, for mesteparten av tiden høres de ut som ett høyttalerelement.

Yo-Yo Mas nyutgitte Bach Trios, med Chris Thile og Edgar Meyer, lyder frapperende realistisk. Du kan høre plukking på strenger og små nyanser, som fremstår som klokkerent i det store lydbildet. Tonene plasseres i et dypt tredimensjonalt lydbilde, og tonene fra klaveret på Hélène Grimauds tolkninger av J.S. Bachs Das Wohltemperierte Klavier, lyder massive og florlette på samme tid. Her kan du også høre dybden i bassen godt. De dypeste tonene klinger malmfullt og dirrende i bunnen av frekvensskalaen.

Malmfullt klinger også Leonard Cohens You Want it Darker, som drar deg inn i musikken til gåsehuden spretter når koret synger Hineni, Hineni, og etterlater deg nummen, men ikke følelsesløs. Man blir grepet, fordi høyttalerne ikke står i veien for formidlingen. Musikken slippes fri.

På den mer muntre siden skal jeg nevne at The Weeknd og Daft Punks I Feel it Coming, virkelig setter meg i partystemning. Dra opp volumet og slipp løs Ayre-forsterkeren, som virkelig trives på de store høyttalerne. Det er ingen prisvinnende innspilling rent teknisk, men det ser ikke høyttalerne ut til å bry seg om. De setter rytmen i fokus, og den stramme, men likevel spretne bassen griper tak i hoftene akkurat slik god popmusikk kan gjøre.

Pink Floyds Division Bell fra Tidal Masters, lyder mektig forførende. På mange måter er det som å høre platen fra 1994 på nytt. Høyttalerne er ekstremt gode på å skrelle alle algene i musikken fra hverandre slik at du får med deg selv de minste klangnyanser. Jeg kan ikke komme på mange høyttalere i denne prisklassen, med så naturlig fokus selv på små detaljer. Alt kommer med i lydbildet. Samtidig er det ryddig, fjellstøtt og bredt.

Den aller siste oktaven i bassen er ikke så godt med, og det finnes høyttalere med enda luftigere diskant, men knapt noen som er så balanserte og veloppdragne.

I det luftige lydbildet er det aldri en aggressiv tone, ikke når du spiller høyt engang, og selv om jeg vil karakterisere lyden som nøytral, er det nok varme til at særlig vokaler lyder naturtro.

Mitt eneste ankepunkt er egentlig at de er så svære. Det kan hende de mindre Contour 30 er et godt kompromiss. Særlig i mindre stuer. Uansett er det ingen tvil om at dette er referanseklasse de luxe.

Sonus faber Olympica III har mer varme og er litt mer tilslørt i toppen, og går ikke fullt så dypt i bassen, mens de nevnte Focal-høyttalerne ikke er like nøytralt balansert i mine ører som Contour 60. Ingen av dem er for øvrig i nærheten av det samme krystallklare lydtrykket, etter min mening.

Referanseklasse

Dynaudio Contour 60 ser kanskje svær og brautende ut på bilder, og den er kolossal, men lyder så raffinert og balansert at den definitivt tåler å stemples high-end. Av aller ypperste format. Hvis man ønsker seg en høyttaler som lyder tøft, dynamisk og nøytralt på samme tid, er dette en av de beste man kan velge. Den er ikke blant de enkleste å plassere, heller ikke å drive, men belønningen er enorm i form av et digert og balansert lydbilde med endeløst med klangfarger. Dynaudio har gjort det igjen.