: Ayre Twenty

Gudene vet hva det var. Jeg glemte tid og sted, og den vanvittige prisen husket jeg ikke lengre. Slik er det, kom jeg til å tenke etter at jeg kom til meg selv. Slik er det, når man har råd til å betale for det beste utstyret.

For at prisen er vanvittig, er det ingen tvil om. En halv million for et par forsterkere høres ut som galskap. I tillegg trenger man høyttalere, en forståelsesfull kone, god plass og gjerne en kilde til musikk. Ellers er det lite verdt å legge så mye penger i et forsterkersett.

Før man aner det, har man passert millionen. For et stereoanlegg. Jeg kan allerede høre naboenes latter i bakgrunnen.

Men, for noen er det verdt det. Enkelte forsaker også hytte, båt, dyre ferier eller fete biler, for å følge drømmen om god lyd i hjemmet. For disse veldig få, er Ayres forsterkere langt fra ukjent territorium.

De har på et par tiår rykket opp i eliteserien og high-end entusiasters bevissthet. Forsterkerne fra Charlie Hansens team i Boulder, Colorado i USA, er blant det ypperste man kan drive high-end høyttalere med.

Ut med det gamle

Vi har testet Ayres forsterkere mange ganger. Fra deres fremragende 60 W integrerte til de massive monoforsterkerne på 300 W. Hver gang har vi vært like begeistret. Det er faktisk noe av det ypperste du kan kjøpe for penger.

Som KX-R og VX-R. For- og effektforsterkeren som vi testet for fem år siden.

De hører til referanseserien, derav R-en, og er laget i støpte aluminiumskabinetter med CNC-freste kjøleribber og profiler. Disse er også det, og derfor ser Twenty-utgavene identiske ut med de vi testet i 2010.

Inn med det nye

Men under de tykke aluminiumsplatene, er alt nytt. Alt unntatt transformatorene. Resten, som kretsløp og kretskort er komplett redesignet. Strømreguleringen, alle komponenter inkludert volumkontrollen, er ny.

Forsterkerne er fullbalanserte og signalet er jordet hele veien fra inngangen til høyttalerkablenes terminaler på baksiden. Det reduserer mengden av RF-støy, demper elektromagnetisk interferens og minsker faren for overhøring.

Feedback

Effektforsterkeren VX-R Twenty har gjennomgått samme forvandling innvendig, men er fremdeles en tokanals forsterker på 200 W i 8 ohm og 400 W i 4 ohm. Den er stereoutgaven av den heftige 300 W kraftige monoforsterkeren MX-R, som også er bygget om til Twenty-utgave.

Som vanlig for Ayre, brukes det ikke negativ tilbakekobling – feedback- i kretsløpet, for å redusere forvrengning i utgangstrinnet. De bruker i stedet sin Ayres egen oppfinnelse, EquiLock. Som er konstruert for gi en fullstendig lineær spenningsrespons til alle transistorene, gjennom hele frekvensområdet opp til 250.000 Hz.

Begge forsterkerne har Ayres eget Power Line RFI nettfilter innebygget, for å holde nettstøy borte.

Analog

Forforsterkerens redesignede VGT-volumkontroll (Variable Gain Transconductance), regulerer volum (gain) i 60 desibels trinn, og signal/støyforholdet er konstant uansett volum. Samtidig er signalet fullstendig lineært, uten at forvrengningen øker når volumet øker.

På baksiden finner man fire balanserte, og fire ubalanserte innganger. Den er helt analog uten USB eller digitale innganger, og har heller ikke platespillerinngang.

Informasjonen i på skjermen kan både dimmes og i oppsettmenyen kan man endre navn på inngangene, justere inngangsfølsomhet, balanse og gain.

Effektforsterkeren har beholdt Ayres kraftige kabelterminaler som er superenkle å bruke, men bare egner seg til høyttalerkabler med spadeformede kontakter. Til gjengjeld får du et sikkert feste og stor kontaktflate med de spesielle terminalene.

Lyden av en halv million

Penger kan ikke kjøpe deg lykke, heter det, men det er ikke langt unna. Ayre-settet er på min topp-fem-liste over high-end forsterkersett, hva lydkvaliteten angår. Interessant nok er det ikke store forskjellen mellom Ayre-kombinasjonen og Mark Levinson No.519 og No.534.

Med Ayre er klangene litt varmere, men begge spiller så uanstrengt og uforvrengt at man må lete med lupe for å finne forskjeller i måten de gjengir musikk på. På Canton Reference 3K savner jeg nesten litt farge i lydbildet. Så stramt og nøytralt låter det. Det spiller ingen rolle hva slags lydkilde man bruker. Jeg brukte CD-drivverket McIntosh MDT450 og Tidal HiFi fra en MacBook rett i Ayres QX-5 Twenty.
Det er en digitalomvandler med en drøss med digitale innganger, en avansert ESS DAC (ES9038PRO med en Morion quartsbasert oscillator) – og masse Ayre-teknologi som vi skal komme tilbake til i en egen test.

Placido Domingos lyriske røst i Verdis opera Nabucco fra 1983, lød så nær perfeksjon at jeg ikke fant noe å sette fingeren på. Sinopolis stramme regi gir koringen mye spillerom og ouverturen er rett og slett et musikalsk fyrverkeri. Det er ikke ett sekund av opplevelsen som overskygges bare ørlite av klanglige feiltrinn. Bassen er så ekstremt godt kontrollert selv når jeg guffer på, og lydbildet er fjellstøtt i rommet.

Det nylig utgitte albumet Drunk med nokså ukjente Thundercat, er et eksempel på hvor høyt man kan spille, uten å registrere forvrengning. Bassen ligger tungt i bunnen, og vokalene og instrumentene dukker opp på forskjellige plasser i det digre lydbildet. Som nesten er bredere og dypere enn testrommet vårt.

Dynamikk er ingen ting uten kontrast, men her er den svært stor. I de svakere partiene i London Grammars nye singel Rooting For You, kommer du til å høre så små klangnyanser at du ikke tror dine egne ører. Kanskje er det lettere å oppdage de små nyansene fordi det ikke finnes hørbar forvrengning, uansett er det skremmende hvor mye mer levende musikken fremstår, når detaljene kommer så utilslørt frem i lydbildet.

På Solanges R&B-album A Seat At The Table og Kandace Springs jazzalbum Soul Eyes, kan du dyppe ørene i praktfulle vokalprestasjoner. Ikke bare det, du kan også lukke øynene og formelig kjenne tilstedeværelsen i rommet. Så levende blir musikken, når så mye penger er lagt i bunnen.

Jeg må igjen trekke frem Mark Levinson-settet. Som jeg foretrekker fordi det langt mer fleksibelt. Det lyder ikke bedre, prisen er den samme, men man får mer for pengene hos Mark Levinson. CD-spiller, strømming, DAC og forforsterker – og en vanvittig bra effektforsterker, for eksempel.

Men en er bedre med Ayre-settet. Hvertfall for de som er opptatt av de små detaljene. Det har en udefinerbar evne til å gi deg sjeldne aha-opplevelser, som smånyanser du ikke har hørt før. For noen er det god nok grunn til å velge Ayre foran andre forsterkere.

Hjertesukket

Et helanalogt forsterkersett i klassisk tapning, virker kanskje som den gamle vinen i våre dager. Uten DAC, platespillerinngang eller strømming, kan man lure på om det er verdt prisen. Til det kan jeg si et klart ja, det er det. Skal man uansett opp i denne klassen for å få guddommelig lydkvalitet som Ayre-settet er i stand til å gi, er jeg sikker på at man også er villig til å legge penger på bordet for en separat DAC, platespillerforsterker og strømmeenhet. Da er man definitivt i high-end-himmelen. Det eneste offeret som kreves, er at man skiller seg ad med grassat mye penger. For noen er det verdt det.