TEST: Denon PMA-2500NE

Når Radka Toneffs sarte røst varmer hjerterøttene, og klaverklangen henger tykk som honning i rommet, da vet du at du ikke har gjort et bomkjøp. For Denons nyeste forsterker er ikke bare et stort fremskritt, den er blant det beste vi har hørt under 30.000 kr.

Mens The Moon Is A Hard Mistress, starter med et knepp når pickupen daler ned i den sorte vinylen, kommer jeg på at jeg skal sjekke den remastrede digitalutgaven også. Det samme gjentar seg i digital versjon. Fyttikatta for en forsterker, tenker jeg.

For sist gang vi testet Denons beste integrerte forsterker (i salg utenfor Japan), var vi uvanlig begeistret for den detaljrike romfølelsen som skapte en skremmende realisme på musikken vi brukte, men ikke like glade for at den ikke hadde steinkontroll i bassen når vi spilte høyt.

Den hadde heller ikke digitalomvandler, slik normen er nå om dagen, når alle strømmer musikken til en DAC. Eller en integrert forsterker, som for eksempel Hegel H160 eller Parasound Halo, som koster noe tusenlapper mer.

I den nye utgaven er effekten den samme på papiret, og ja, den har fremdeles platespillerinngang – og endelig en DAC som gjør den langt mer interessant enn forgjengeren. Eller andre integrerte uten, for den del.

 

DAC med strømbryter

Forsterkeren er solid bygget, noe vekten på 25 kilo og den forseggjorte utførelsen forteller litt om. Den mangler kanskje et par balanserte innganger, og har ikke nettverkstilkobling. Ikke er den trådløs heller (ikke noe AirPlay eller Bluetooth). Alt det kan vi leve med, men de små høyttalerterminalene er håpløst grunne og bananstikk passer knapt i hullene. Det gjør nesten ikke spader heller, og i tillegg er de så små og glatte at de er vanskelige å stramme.

Hvis man skal tro Denons egne ord, er den nye PMA-2500E mer strømsterk med to transformatorer, og den har fått mye bedre komponenter som er montert i seks adskilte chassismoduler for å dempe interferens og vibrasjoner. For eksempel er platespillerkretsen adskilt fra forforsterkerdelen og DAC-en, strømforsyningen bor på sin egen modul, og selv volumkontrollen har en fysisk separat krets.

Denon sier også at to i stedet for en transformator er bedre, fordi her er de montert i hver sin retning for å utligne magnetfeltet som skapes når strøm fyker gjennom viklingene i trafoene. Store, spesiallagede elektrolyttkapasitorer, Schottky-dioder og kort signalvei, sørger for renere strøm med mindre støy.

De har også sin egen teknologi ombord i forsterkeren. Denons UHS-MOS-transistorer med opp til 210 A strømkapasitet, og AL32-prosessering på alle digitale innganger, er ikke ukjent for de som kjenner Denons forsterkere.

Den nye DAC-en er mindre kjent, selvsagt fordi den ikke ble brukt i forgjengeren PMA-2100, og er ny i den nye utgaven av Denons beste integrerte forsterker.

For de som er opptatt av slikt, er det godt å vite at den støtter DSD-filer (studiokvalitet er et annet begrep for det) opp til 32-bit og 384 kHz via USB-inngangen. Av mindre akademisk art er støtten for vanligere digitalfiler med 24-bit og 192 kHz via de andre digitale inngangene: To optisk og to koaksiale digitalinnganger.

Med andre ord, DAC-en i forsterkeren støtter alle kjente digitale lydformater fra MP3, AAC (Spotify og Apple Music) via PCM (Tidal HiFi) til 32-bit Hi-Res Audio.

 

Digital og analog magi

Den digitale inngangen kan forresten slukkes med en knapp på fronten og fjernkontrollen, merket Analog Mode. Ved siden av den, er et også en knapp merket Source Direct, som kobler ut tonekontrollene. Alt for å fjerne så mye støy og dempe så mye støy som mulig.

En ingeniør vil fortelle deg at en levende digitalkrets ikke akkurat skaper ideelle arbeidsbetingelser for en platespillerkrets – RIAA-trinn. Siden det sitter en her, for MC- og MM-pickuper, har Denon valgt å gi deg muligheten til å få litt mer ut av musikken på vinyl med de to knappene.

Du skal ha gullører av mye høyere karat enn meg, for å høre forskjellen på Analog Mode, for forskjellen er knapt hørbar. Uansett er platespillerinngangen strålende god.

Som jeg begynte med, er Radka Toneffs klassiker Fairytales, et godt eksempel på hvor bra forsterkeren kan lyd. Med en Rega Planar 3 koblet til platespillerinngangen, lød albumet stort og klangen var fyldig, og varm. Men ikke ullen eller pakket inn noe sted i frekvensområdet. Stemmen var rørende sart og nært gjengitt på våre referansehøyttalere, Sonus faber Olympica III. Klaverklangen var ikke like fet og dynamikken ikke fullt så mektig som på McIntosh fem ganger så dyre MA8000, men langt mer naturtro og åpen enn fra en Hegel H80. Dog koster den det halve.

Det interessante var da jeg koblet til Mac-en til DAC-en via USB-inngangen, og dro i gang den remastrede utgaven av Fairytales fra Amarra for Tidal, endret ikke forsterkeren klangkarakter. Man hører at det remastrede albumet ikke lyder kliss likt originalen på vinyl, men klangkarakteren var den samme. Varm, fyldig, åpen og lydbildet var like gjennomsiktig, uten lyter.

Som forgjengeren, er også denne forsterkeren av den sjenerøse typen. Lydbildet er så gjennomsiktig at du kan ta på tonene, og klangen er alltid varm og full av nyanser. Det finnes nok mer klangnøytrale, og klinisk lydende forsterkere, men jeg er blant dem som foretrekker litt sukker på grøten og fylde i lydbildet.

Den for jazzinteresserte nesten legendariske innspillingen med Keith Jarrett i Live in Montreux på vinyl, er et eksempel på hvor riktig det kan bli når forsterkeren gir litt ekstra varme til klaverets laveste oktaver, eller drar opp skalaen til kontrabassen slik at den får litt ekstra vekt. På åpningssporet la jeg merke til at bass- og trommesoloen kunne vært litt strammere gjengitt, en av bakdelene med den varme klangen, kanskje. Men jeg likte det, litt fordi dypbassen grov så dypt at drivet i rytmen uansett ikke led under det.

Den langt mer komplekse Live from the Detroit Jazz Festival, med Mack Avenue Superband på Tidal, er gjerne syretesten som avslører om messingblåsen eller hi-haten kommer for skarpt frem i lydbildet. Det gjør de slett ikke her, for forsterkeren har ingen mangler, artefakter eller lyter som trekker ned inntrykket av en meget vellykket konstruksjon.

Den oppgitte effekten på 80 W indikerer at vi ikke har med noe fyrverkeri å gjøre, men det er ikke helt sant. Den mangler de brutale musklene til en Hegel H360 (dobbelt pris), men holder godt følte med H160. Unntaket er nok om man bruker veldig tungdrevne, lavimpedante høyttalere med vanskelige fasevinkler. Kombinert med et stort rom, kan slike høyttalere bli en utfordring for Denon-forsterkeren.

Selv om den har større dynamisk kontrast og mengder med strøm sammenlignet med forgjengeren.

 

Et godt valg

Med platespillerinngang og en DAC med mange innganger, er Denon PMA-2500NE et særdeles godt kjøp for de som vurderer en oppgradering av anlegget. Den lyder bedre enn alt vi har testet under 20.000 kr, og like bra som det meste opp til 30.000. Kan man leve med 80 W, og ikke trenger innebygget trådløs- eller nettverkstilkobling, bør man definitivt skrive PMA-2500NE på listen. Men de fordømte høyttalerterminalene kan bli et irritasjonsmoment.