: Olympus OM-D E-M1 Mark II

La meg feie all tvil til side. Olympus nye stjerneskudd er et fenomenalt, knallende godt kamera. Det er ikke bare Olympus beste kamera, det er at av de beste vi noensinne har testet.

Det er det mange grunner til, men la oss starte med en gjennomgang.

Olympus var blant de første til å lage speilløse systemkameraer, og har siden bygget et omfattende system med kameraer, objektiver, blitser og annet tilbehør. Det har de gjort sammen med Panasonic, som også lager kameraer basert på det samme systemet – micro Four Thirds – ofte referert til som mFT.

Spoler vi raskt fremover, finner vi et godt utbygget system med til sammen 9-10 kameraer, over 60 objektiver, og ytelse som på ingen måte står tilbake for et speilreflekskamera.

Sjelden har vi sett det mer overbevisende enn her. Olympus OM-D E-M1 Mark II, banker de fleste speilreflekskameraer på rå ytelse, og er et av de aller mest gjennomførte systemkameraene vi har testet! Det er et kamera for proffer, et kamera for action, et kamera for egentlig hva som helst, også video med høy kvalitet.

Les om alternative kameraer her:

Nikon D500

Canon EOS 5Dsr

Sony a7r II

Olympus OMD EM1

Olympus PEN-F

Fujifilm X-T2

«Trenger man fokusjustering mellom hvert bilde, faller skuddtakten til 18 bps, men det banker likevel Canon og Nikons mange ganger dyrere proffe speilreflekskameraer. Selv med mekanisk lukker, er hastigheten 15 eller 10 bps.»

Raskere enn raskest
Kameraet er flaggskipet hvor Olympus har stappet inn alt de kan finne på av funksjoner, og blodtrimmet autofokusen, skuddtakten og bildekvaliteten, til ekstreme nivåer.

La oss ta bildebrikken først. Den er basert på en oppgradert 20 megapiksler bildebrikke, som kan ta bilder i ekstrem 50 Mp oppløsning. Mer om det om litt, men først: Fart!

De raskeste systemkameraene har en skuddtakt på 10-12 bilder/s. Men det gjelder stort sett de dyreste proffkameraene. Her får man 60 bilder/s skuddtakt (!) – i råfilformat, når den elektroniske lukkeren er valgt. Ok, da er det autofokus på første bilde, og så er fokusen låst til man slipper utløserknappen, men 60 bps!

Trenger man fokusjustering mellom hvert bilde, faller skuddtakten til 18 bps, men det banker likevel Canon og Nikons mange ganger dyrere proffe speilreflekskameraer. Selv med mekanisk lukker, er hastigheten 15 eller 10 bps.

Det har Olympus fått til med hjelp av en ny TruePic VIII bildeprosessor, og et nytt hybrid fokussystem – Dual FAST. Som kombinerer 121 fokuspunkter med fase- og kontrastbasert fokus. I vår test av kameraet, fungerer det overbevisende.

Du kan velge fokuspunkter selv, og bruke skjermen som utløserknapp. Bare pek på skjermen der du vil ha bildet skarpt, så sørger kameraet for korrekt fokus, lysmåling og eksponering. Når du trenger sikker fokus på actionbilder, lar du kameraets autofokus følge motivet mens du venter med utløserknappen til du ønsker å ta bildet.

Alternativt kan du velge enn annen utvei for å sikre deg skarpe bilder.

Pro Capture
Kameraet kan ta bilder før du har trykket utløseren helt ned. Velger du Pro Capture, holder det å trykke utløseren halvveis ned. Da tar kameraet opptil 14 bilder i rask rekkefølge. Etterpå kan du velge det beste øyeblikket fra bildeserien på skjermen. Praktisk når man vil være sikker på at actionbildene blir som ønsket.

Så kameraet er raskt, men det er mer. Som vanlig for Olympus, finnes det en femaksers bildestabilisator innebygget, men denne gjør det mulig å få skarpe bilder med opp til 5,5 trinn lengre lukkertid. Eller 6,5 trinn når det brukes samme med den meget fine 12-100mm zoomen vi nylig testet. Med optisk bildestabilisator innebygget, som kombineres med kameraets innebygde stabilisator.

Det er slett ikke alt. Et solid værtettet kamerahus, huser to SD-kortplasser, en svingbar pekeskjerm, 2,36 Mp elektronisk søker, og 4K-video.

Det er mer. Kameraet støtter også fokusstabling, som er praktisk på makrofotografering fordi man kan ta flere bilder av for eksempel en blomst, og sette sammen bilder med ulike fokuspunkter til ett. Det gir nemlig større skarphetsområde på makrobilder.

Her er også Olympus Live Composite og Live Bulb, hvor du kan ta fine stjernebilder eller lage fine bilder av bevegelige lyskilder.

«Detaljskarpheten blir synlig bedre, og bilder av stillestående motiver, får mer dybde og realisme. Rett og slett fordi oppløsningen er så ekstrem.»

50 megapiksler
Tilbake til de 50 megapikslene. Som Olympus PEN-F, kan man ta bilder i 50 Mp. Det fungerer slik at bildebrikken flytter på seg åtte ganger i halve pikseltrinn, og prosessoren setter sammen informasjonen til 50 Mp oppløsning.

Det krever at kameraet står stille, altså på stativ, og at motivet ikke beveger seg. Selv løvet som blafrer i vinden, kan se uskarpt ut i høyoppløst-modus, og små bølger eller rennende vann, kan bli uskarpt. Går man nærmere inn på bildene, kan man se sagtannede ujevnheter, men alt som står stille i det kort sekundet kameraet trenger for å samle informasjonen, blir ekstremt skarpt.

Detaljskarpheten blir synlig bedre, og bilder av stillestående motiver, får mer dybde og realisme. Rett og slett fordi oppløsningen er så ekstrem.

4k-video
E-M1 II er det første Olympus-kameraet med 4K-video, Ekte 4K også med Cinema 4K eller UHD som det også heter. Når bredden er 4096 piksler, i stedet for 3840 som 4K gir. Det gir som kjent 8,3 megapiksler oppløsning, fire ganger oppløsningen til 1080 HD-video, og her får man opp til 237 Mbps bitstrøm på 4K og valget mellom 30, 25 og 24 fps.

For de som er opptatt av avansert etterbehandling av opptakene, er det kjekt å vite at kameraet har komprimert 4:2:2 video ut fra HMDI-utgangen på siden. Der finner man også USB-3-kontakten og tilkobling for hodetelefoner og mikrofon.

Kameraet leveres forresten med en liten blits med vippbar reflektor, som støtter også trådløs styring av eksterne blitser, og det kan bruke Olympus HLD-9 vertikalgrep med plass til batteri – og undervannshuset PT-EP14. Som tåler 65 m dyp.

Slik er det å bruke
Kameraet legger seg i midtsjiktet hva størrelse angår, og Olympus har ikke gjort mange endringer sammenlignet med forgjengeren E-M1. Den mest vesentlige – og velkomne – er et større, høyre håndgrep. Som gir plass til flere fingre, og gir bedre grep når man for eksempel har på tunge teleobjektiver.

Pekeskjermen kan vippes og vris rundt, og noen av knappene er flyttet litt på. Men de som har brukt forgjengeren, vil kjenne seg raskt igjen her. Skjermmenyene er overhalt, men det er mest kosmetisk. Du må fremdeles bla mye med de to (programmerbare) innstillingshjulene – eller fireveisknappene – for å finne frem i de omfattende menyvalgene.

Mange av knappene, og flere av innstillingsrattene, er programmerbare. De kan brukes til å komme til ofte brukte innstillinger med et tastetrykk, i stedet for fem, og gjør det avanserte kameraet svært fleksibelt og tilpasningsdyktig.

Fotografen kan også lagre tre ulike oppsett av innstillinger i Custom 1 til C3, som man kjapt har tilgang til på det låsbare programhjulet. Der er også de mange ulike kunstfiltrene, som til en viss grad kan tilpasses brukeren, og legge effektfulle filtre på (jpeg)-bildene.

Man kan også tilpasse sorthvitt-instillingene, justere fargeprofiler, fargebalanse, fargetemperatur, fargemetning – og redigere råfiler i kameraet. Det er mye mer å leke seg mer her, langt mer enn vi har plass til å fortelle om her.

De fleste knappene er store nok til at kameraet kan betjenes med hansker og mange brillebrukere kan se stort sette hele søkeren. Det meste fungerte utmerket på forgjengere, så Olympus har klokelig nok ikke gjort for mange krumspring med ergonomien på mark II-utgaven.

«Sammenlignet med de nevnte fullformatkameraene, og X-T2, ligger støyomfanget omlagt ett eksponeringstrinn under»

Bildekvalitet og 50 Mp
Sammenlignet med konkurrerende modeller som for eksempel Fujifilm X-T2, Olympus PEN-F og forgjengeren E-M1, er det noen større og noen mindre synlige forbedringer i bildekvalitet. Den aldrende 16 Mp bildebrikken fra E-M1, kan ikke levere samme detaljoppløsning som II-eren klarer, og fargegjengivelsen og bildedynamikken er bedre her.

Bildekvaliteten ligner ikke uventet mye mer på den man får fra PEN-F, og ligger litt, men ikke veldig langt bak X-T2 på detaljoppløsning. Velger man 50 Mp-modusen, endrer det seg i Olympus-kameraets favør, men da må man som nevnt bruke stativ, som setter klare begrensinger for hva man kan fotografere i hi-res-modus.

50 Mp gir merkbar forbedring av detaljskarpheten, og kameraet er faktisk på høyde med Canon EOS 5DSR med fullformat 50 Mp brikke, og Sony a7r II med 42 Mp fullformat brikke.

Fargebalansen en klar forbedring fra forgjengeren og hudtoner er langt mer nøytrale og jevnere tegnet her. Mer på linje med PEN-F faktisk, og det viser seg også på bildestøy. Den er svært godt kontrollert opp til 6400 ISO følsomhet, og kornstøyen er behagelig dempet, selv om den er synlig på høye ISO-verdier.

Sammenlignet med de nevnte fullformatkameraene, og X-T2, ligger støyomfanget omlagt ett eksponeringstrinn under. Det vil si at bildestøyen ved 6400 ISO, fra et Canon EOS 5DSR eller Nikon D810 for den del, tilsvarer omtrent det man får fra 3200 ISO på E-M1 II.

Autofokus
Så mens bildekvaliteten viser små og store forbedringer, er autofokusen i en klasse for seg. Sammen med den ekstreme skuddtakten, åpner det seg muligheter for skarpere bilder, som forgjengeren ikke er i nærheten av. En serie bilder med følgefokus (se illustrasjonene) og utelukkende tatt håndholdt, ga en stor mengde med sylskarpe bilder som det bare var å velge og vrake blant. Det er nesten enestående godt gjort, definitivt for et kamera i denne prisklassen.

Bildestabilisering
Sammen med markedets råeste bildestabilisator, får du skarpere bilder, også på lengre lukkertider. Med håndholdt kamera, fikk jeg skarpe bilder med lukkertider på ett sekund, og helt akseptabel skarphet på tre sekunder. Prøv det med et annet kamera, og resultatet er grumsete bilder.

Rolling shutter
Videokvaliteten i 4K er milevis bedre enn fra 1080 HD-video. Skarpheten og dybden den ekstra oppløsningen gir, skaper videoer av en kvalitet som overgår det man ser på tv-en hjemme. Koblet til vår referanse-tv fra Panasonic, ga 4K-video fra Olympus-kameraet, en videokvalitet på høyde med Panasonic Lumix GH4 og Sony a6300. Men med merkbart mindre rolling shutter på 25fps, som gir bøyde linjer når man panorerer under opptak.

Tar vare på arven
Olympus har ikke laget et bedre kamera siden OM-1 kom i 1972. Det betyr ikke at det er perfekt. For eksempel kunne søkeren vært skarpere med høyere oppløsning og bedre kontrast. Kameraet er lite og det gir mindre plass for knapper, ratt og tilkoblinger, som gjør det trangt å komme til i enkelte tilfeller, og menysystemet er fremdeles på steinaldernivå for et digitalkamera i 2017.

Tross det mener jeg at OM-D E-M1 Mark II, er verdt hver krone.

Bildekvaliteten, den høye skuddtakten, markedets beste bildestabilisator og lynrask autofokus, gjør dette ikke bare til et av mest anvendelige kameraene vi har testet, men også et av de aller beste.