: Fujifilm X-T2

I motsetning til bil- og moteindustrien, er det fritt frem for kameraprodusentene å lansere nye modeller, som ser identiske ut med forgjengeren. – Men vi har forbedret kameraet i vår nye Mark XXII, vil de hevde. Noen ganger stemmer det også, men like ofte handler det om små forbedringer som ikke alltid gir deg skarpere eller bedre bilder enn forgjengeren.

Dét stemmer ikke her. For selv om Fujifilms nye entusiastmodell ser ut som forgjengeren fra 2014, er alt – absolutt alt – som betyr noe, merkbart bedre her.

Ok, designet er til forveksling likt, men en joystick og redesignede innstillingshjul har gjort kameraet enda bedre å bruke. Under det værtettede skallet – som forøvrig har vokst noen millimetere i alle retninger – er alt nytt. Bildebrikke, prosessor, fokussystem, søker, skjerm og så gar skjermmenyene, er alt sammen betydelige forbedringer sammenlignet med X-T1 fra 2014.

Les testen av X-T1 her

Borte er den gamle 16 megapiksler bildebrikken, uten Bayer-mønsteret med RGB-sensorer. Her sitter en ny 24 Mp X-Trans III CMOS-bildebrikke, samme type som til de grader overbeviste oss i testen av X-Pro2.

Les testen av X-Pro2 her

Også den uten lavpassfilter og et asymmetrisk RGB-mønster for bedre detaljskarphet uten moare. Det har gitt X-T2 synlig bedre bildekvalitet, også på høy ISO-følsomhet, og det nye autofokussystemet med hele 325 fokuspunkter, har flyttet kameraet opp i proffklassen.

Omfattende forbedringer

Den nye X-Trans CMOS III bildebrikken, har fått følge av en ny prosessor med 14-bits lossless råfilkomprimering og lukker med opp til 1/8000s. Eller opp til 1/32.000s med elektronisk lukker aktivert. Den oppgraderte elektroniske søkeren kan stilles til 100 fps oppfriskningsfrekvens for mindre flimmer. Skuddtakten er åtte bilder/s, eller 11 bps hvis man bruker det nye vertikalgrepet – VPB-XT2 – som også utvider batteritiden opp til 1000 eksponeringer. Med tre batterier i drift.

Temmelig rå egenskaper som bør tiltale entusiastiske amatører så vel som proffer.

Her får man også 4K-videoopptak (30/25/24 fps), i opp til 30 minutters sekvenser (med vertikalgrep, 10 min uten) og man kan lagre på to SD-kort. Et til stillbilder for eksempel, og et til video. Minnekortplassene kan også konfigureres etter fotografens ønsker.

Det er selvsagt mulig å filme i både 720 og 1080p, og 4K og annen video kan strømmes via HDMI-utgangen under luken på siden. Der er det også en mikrofon-, men ingen hodetelefonkontakt. Den får man dog om man velger vertikalgrepet, som har en 3,5 mm hodetelefonutgang.

Kameraet oversampler 4K-video, og kan lagre opptaket med en F-log flat fargeprofil for senere justering av fargebalanse og gradering i etterbehandlingen av opptaket.

Autofokussystemet med 325 fokuspunkter, dekker store deler av bildeflaten, og 169 av dem er fasebaserte sensorer, i kombinasjon med kontrastbaserte sensorer. Det gir kameraet bedre fokusegenskaper i lite lys, på videoopptak og ikke minst på actionfotografering. Med så mange sensorer over så stor flate, er kameraet merkbart bedre på følgefokus enn forgjengeren.

Apropos actionfoto. Man kan også endre preferanser på fokusinnstillingene i AF-C-modus – eller kontinuerlig fokus. Fem ferdiglagede innstillinger med ulik sporingsfølsomhet for ulike scenarioer, og en man kan tilpasse selv, er funksjoner vi venter å finne bare på de dyreste proff speilreflekskameraene. Som Canon EOS 1Dx II og Nikon D5.

Det fungerer faktisk forbausende bra. Riktignok hadde jeg bare 18-55mm zoomen tilgjengelig, den utmerkede telezoomen XF 50-140mm f2.8 og den nye XF 300mm, var ikke tilgjengelig for omfattende actiontester av kameraet.

 

Slik er det å bruke

Et redesignet håndgrep, større låsbare innstillingshjul på toppen, og den nye joysticken på baksiden, har gjort kameraet mer brukervennlig. Det går raskere å stille lukkertid og ISO-følsomhet – og med den lille styrepinnen flytter man fokuspunkter eller fokusområde lynraskt over bildeflaten. Fantastisk brukervennlig.

Nesten perfekt, altså, men det er litt irriterende at Fujifilm ikke har satt en lås på hjulet for eksponeringskompensasjon (± 5 Ev). Det hjelper bare litt at utløserknappen har fått skrugjenger for trådutløser, Fuji …

Observante lesere vil kanskje legge merke til at opptaksknappen har forsvunnet. Det kan sikkert irritere vettet av noen at de må vri hjulet for skuddtakt osv., til video, for så å bruke utløserknappen til start/stopp av videoopptak. Men det plaget ikke meg en døyt under testperioden. Da slipper man i det minste å starte et opptak hvis man er uheldig og kommer borti den røde knappen. Dessuten får man videoutsnittet på skjermen eller i søkeren, slik at det er lettere å komponere utsnittet før man starter opptak.

Flere av knappene kan programmeres slik at man har mye brukte funksjoner lett tilgjengelig, og de to innstillingshjulene (og styrepinnen) kan presses inn, for å bekrefte et valg. Små, men praktiske løsninger, som gjør kameraet kjappere å bruke. Q-menyen som gir rask tilgang til de vanligste innstillingene, er bevart og her kan man bruke styrepinnen eller fireveisknappene til å navigere i innstillinger.

Et par kule detaljer er verdt å nevne. Hold Disp/Back-knappen inne for å aktivere valgene for de programmerbare knappene, eller trykk inn knappen på siden av vippeskjermen, for å svinge den ut når man fotograferer i høydeformat.

Forresten, kameraet har støtte for den nye Fujifilm EX-F500, en kraftig blits som kan settes opp i et trådløst system med flere blitser, men den var ikke tilgjengelig i testperioden.

 

Bildekvalitet

Med bildebrikken fra X-Pro2, er det ingen overraskelse at støyomfanget på høy ISO-følsomhet er synlig bedre enn på X-T1. De ekstra pikslene gir også detaljskarpheten et tydelige løft, og kameraets fargegjengivelse – særlig på jpeg-filer – er eksemplarisk.

Bildedynamikken har også fått et løft, og som nevnt i testen av X-Pro2, er den på høyde med fullformatkameraer fra Sony og Nikon. Det samme gjelder skarpheten, som jeg ikke synes ligger noe tilbake for Sony A7R II med 42 Mp.

Bildestøy gjør sin inntreden etter 6400 ISO, og er marginal på 12800 ISO om man sammenligner med Sony A7R II, men ligger cirka ett trinn under Nikon D500.

Den allerede nevnte bildedynamikken gir deg mye å gå på i etterbehandlingen av råfiler, og det er svært liten mellom rå- og jpeg-filer. Samtidig er fargebalansen svært nøytral og jevn, hvis man ikke bruker filtre og filmsimuleringer som Velvia, Provia osv., og monokrom-innstillingene er meget godt kalibrert. De er så bra laget at man fristes til å hoppe over sorthvitt etterbehandling.

Acros-innstillingen simulerer sorthvitt med mykere gråtoner og dypere sort, og med gul, rød eller grønn filtereffekt, kan man endre tonaliteten. Alt avhengig av om man ønsker større kontrast i landskapsbilder, eller mykere hudtoner på portretter.

Det er også lynraskt nok til at det følger bevegelser presist nok til at bildeseriene blir skarpe. Skal man ha et raskere systemkamera som er enda bedre egnet til sport og action, må man opp til Nikon D500, D5 eller Canon EOS 1D x Mark II. Da rykker man også opp i pris.

Autofokusen på 4K-video fungerte fortreffelig i godt lys, og 4K-video ser overlegent ut sammenlignet med HD-opptakene. Sammenlignet med Sony A7R II, er det ikke store forskjeller i filkvalitet, men det er litt mer moare på panorering og moskitostøy fra X-T2. Det kan skyldes at Sony-kameraet bruker mindre oversampling (x 1.2 vs. 1.8) og høyere datastrøm. Forskjellen er ikke stor nok til at den betyr noe for de som har ventet på et kamera som X-T2. Som på fremragende vis forener stillbildekvalitet med 4K, og uovertruffen brukervennlighet for pengene.

 

Fullvoksent proffkamera

Argumentene for Fujifilm X-Pro2 kan synes å miste litt av glansen. Tross den fine hybridsøkeren og den klassiske formfaktoren, må det finne seg i å stille i skyggen av det gjennomførte X-T2. Med den samme høye bildekvaliteten, i kombinasjon med bedre brukervennlighet, raskere autofokus og 4K-video, er X-T2 mer anvendelig og praktisk for de som bruker kameraet mye til video og still. Rett og slett et av de beste kameraene vi har testet til allroundbruk.