: The Man from U.N.C.L.E.

Folk flest er nok ikke så godt kjent med den amerikanske agent-serien The Man from U.N.C.L.E. Den gikk på fjernsynskanalen NBC i perioden 1964-1968 og ble blant annet utviklet av James Bond-forfatteren Ian Fleming. Handlingen foregikk midt i den kalde krigen, hvor en amerikansk og en russisk agent går sammen om å bekjempe skurker i alminnelighet, men spesielt mot et større forbrytersyndikat. Konseptet ble veldig populært og resulterte i flere filmer og spin-off-serier. Etter ryktene så har flere filmprodusenter jobbet i årevis med å lage en film basert på den gamle suksessen. Warner klarte etter hvert å realisere planene, og valget av regissør falt omsider på Guy Ritchie, en mann som er kjent for å ta genre på alvor.

FASCISTISK FORBRYTERORGANISASJON
The Man from U.N.C.L.E. introduserer oss for den særdeles selvsikre amerikaneren Napoleon Solo (Henry Cavill) som motvillig jobber som CIA-agent for å slippe en lengre fengselsstraff fra sin fortid som kunsttyv. På et oppdrag bak muren i Øst-Berlin møter Solo alvorlig motstand fra den russiske agenten Illya Kuryakin (Armie Hammer). Etter hvert blir de to tvunget av sine respektive overordnede til å samarbeide for å stoppe en hemmelig fascistisk forbryterorganisasjon, som med de aller verste intensjoner er i ferd med å gå til anskaffelse av atomvåpen. Med på spionlaget blir også den tyske mekanikeren Gaby (Alicia Vikander), som Solo reddet ut av jernteppet for å oppspore hennes far; en av Tysklands fremste eksperter på atomteknologi.

Spionfilmer kommer alltid til å være populært i filmbransjen, og 2015 har vært et innholdsrikt år for generen med storfilmer som Mission Impossible: Rogue Nation og den ferskeste Bond-filmen, Spectre. I motsetning til sistnevnte filmer er handlingen til U.N.C.L.E. lagt til ‘60-tallet med isfront mellom stormaktene USA og Sovjetunionen. Dette krever en formidlingsevne av tidsånden, og det var nok viktig å finne en person som kunne visualisere prosjektet på en underholdende måte. Både Quentin Tarantino og Steven Soderbergh har vært lansert som potensielle kandidater men jobben ble gitt til Guy Ritchie. Valget er forståelig med tanke på hans evne til å kombinere action og humor med en egen evne til å skape en unik estetikk rundt sine filmprosjekt. Når det er sagt så kan man vel strengt tatt påstå at det ikke har kommet noen gode filmer fra den kanten siden Lock, Stock and Two Smoking Barrels (1998) og Snatch (2000).

SEKSTITALLSKOLORITT
The Man from U.N.C.L.E. er en admirabel produksjon som er gjennomført stilig med sin sekstitallskoloritt og et musikkspor som inviterer til fest. Her er lite overlatt til tilfeldighetene og vi beundrer den fantastiske jobben som er gjort når det gjelder kostymer og scenografi. Castingen er også bra selv om både Henry Cavill og Armie Hammer mangler det lille ekstra. Beste opptreden kommer fra Alicia Vikander (Ex Machina, 2015) som fungerer utmerket som et mystisk og vakkert sidekick. I tillegg er det faktisk befriende med rollen til Hugh Grant, som spiller en litt annerledes type enn det vi er vant til.

Pastisjen er altså perfekt og premisset er satt for en vellykket film. Dessverre er dét ikke utfallet, og filmen ender opp som en ganske stor skuffelse. Det største problemet er at innhold har måttet vike for form. Ganske utrolig at man ikke har tatt vare på muligheten til å lage en glimrende film med det utgangspunktet som var tilstede. Det er ufattelig lite handling her, og historien er rett og slett syltynn. I tillegg er det en overraskende stor mangel på god dialog og morsomme scener. Det blir for mye posering og statiske sekvenser som kun er godt for øyet. Hele filmen føles som et moteshow og en oppvisning i kunsten å lage sekvenser som føles som sterkt påkostede reklamefilmer. Det legges selvfølgelig opp til flere filmer i serien men vi får håpe at man da kan holde på stilen men jobber langt bedre med manus og plott. Filmen er uansett verdt en titt for sitt overdådige formspråk, men mange vil sannsynligvis glemme dette altfor fort. Tre stjerner.

En storfilm som dette kan fort bli salgbar på Blu-ray, og heldigvis er utgivelsen meget bra. Man får et godt innblikk i produksjonen gjennom flere intervjuer og bakomfilmer, selv om disse gjerne kunne ha gått litt grundigere til verks. Den tekniske gjengivelsen er derimot strålende. Bildegjengivelsen av filmen, som er skutt digitalt, er nydelig og lydsporet (Dolby Atmos) sitter som støpt.