Anmeldelse: Mission: Impossible – Rogue Nation

Siden 1996 har Tom Cruise gestaltet agentrollen som spesialagent Ethan Hunt i det superhemmelige IMF. Det hele startet med en usedvanlig god thriller regissert Brian de Palma, og har fortsatt i mer actionmettet retning. Vi lot oss definitivt ikke imponere over den fjerde filmen, Ghost Protocol (2011); heftige actionscener til tross, filmen hadde et uinteressant plott, irriterende karakterer og en svak skurk. For ofte kom platt komikk i veien for en god historie. Med Rogue Nation kan vi gledelig konstanter at Tom Cruise leverer sin beste Mission: Impossible-film siden den første!

PÅ SIDEN AV LOVEN
Spesialagentene i «The Impossible Missions Force» (IMF) tar saker som CIA ikke kan håndtere fordi de ikke tåler åpenhet og dagens lys. De opptrer litt på siden av loven og rapporterer til ingen. Det har dagens CIA-sjef (Alec Baldwin) satt seg fore å stoppe.

En organisasjon som ikke er åpen og ansvarlig kan ikke eksistere i dagens politiske klima. Dermed dras IMF til høring i Kongressen, og med blant annet bombingen av Kremlin på rullebladet blir IMF raskt kastet på historiens skraphaug. Renner og Rhames overføres til CIA, mens Hunt blir agent på rømmen som operer på egenhånd, med både CIA og forbryternettverk på nakken.

Med Hunt på rømmen får vi et intrikat plott der «alle» jakter på alle, og vi ikke er sikker på hvilken agende de forskjellige aktørene har.

JAMES BOND
Med Rogue Nation har Mission: Impossible-franchisen tatt et langt (og vellykket) steg i retning av den moderne James Bond (Craig-æraen).

Manuset til Rogue Nation tar Hunt på en forbryterjakt etter et verdensomspennende forbrytersyndikat, «Syndikatet», som minner mistenkelig om 007s Spectre. I tillegg har Hunt denne gangen en nesten like omfattende reiseplan som det vi ser i en hektisk James Bond-film, blant annet Marokko, Wien og London.

Denne gangen har man faktisk også kopiert Bond i den forstand at man har lagt inn filmens actionhøydepunkt før rulleteksten. Og for en scene vi får i det Hunt skal stoppe frakten av kjemiske våpen i det han, bokstavelig talt, må hoppe på et fly i fart.

Intet ondt ord om å skjele til, og «kopiere» ting som fungerer, og denne gangen har da også manusforfatterne og regissøren gitt oss en mer troverdig og realistisk Ethan Hunt. Borte er hansker som kan klistre deg fast til utsiden av en 800 meter høy bygning, den påtatte og platte humoren fra forrige film er også (heldigvis) tonet kraftig ned og hele IMF fremstår mer som en virkelig organisasjon der Jeremy Renner (The Bourne Legacy) nå har funnet en stil som kler hans karakter.

Selv et av forrige films største irritasjonsmomenter, en anmassende og påtatt morsom, Simon Pegg, fungerer godt som humoristiske avbrekk i Rogue Nation.

Og Tom Cruise selv, med sine 53 år på nakken, er fortsatt en meget vellykket actionhelt med sjarmerende glimt i øyne og krutt i bena.

SVENSK HELTINNE
Vi vet ikke hva slags forhold Tom Cruise (produsent) har til svensker, men det er et faktum at skurken i den forrige filmen ble spilt av Michael Nyqvist. I våre øyne ingen stor suksess, men nok en gang er det en svenske som bekler en av hovedrollene. I Rogue Nation spiller svenskbritiske Rebecca Ferguson MI6-agenten Ilsa Faust – og det gjør hun med bravur.

Faust er den mest handlekraftige, og troverdige, kvinnelige hovedrollen i hele filmserien. Hun er filmens femme fatale, men har langt mer enn sitt tiltalende ytre (selv om det også fremheves) å spille på. Ferguson gjør en glitrende rolle som den komplekse agenten, og bidrar til å gi den spennende karakteren flere dimensjoner, og blir historiens mest interessante karakter. Der man både lurer på hvilke side hun står på, og hva hennes egentlige agenda er.

Man har faktisk funnet plass til nok en svenske (!), i det Jens Hultén spiller muskelbunten som elsker å torturere sin fanger. En svært karikert karakter som vi heldigvis ikke får se så mye til.

REPETISJON
Filmens svakhet er at det blir litt for mange elementer som absolutt skal med i en Mission: Impossible-film. Det er visst ikke mulig å skrive et manus om Hunt & Co uten å legge inn minst én scene der de skal bryte seg inn i et (tilsynelatende) umulig bygg. Det være seg CIA, en av verdens høyeste skyskrapere (to ganger!), Kremlin, eller, som denne gangen, i et fusjonsforskningsbygg der han må manipulere data i en tank under vann, uten oksygen. Tøft og forholdsvis spektakulært, men definitivt ikke nyskapende eller originalt, og her bremser det faktisk opp handlingen i filmen.

De sagt, så er Mission: Impossible – Rogue Nation en meget vellykket fusjon mellom heseblesende actionscener og klassisk agentthriller. Ofte intenst spennende, men hele tiden med en befriende uhøytidelighet, samt forfriskende og lekent skuespill. Om vi også for fremtiden kan vente oss slike god manus sier vi mer enn gjerne ja takk til flere gjensyn med Hunt & Co. Fem stjerner!

Billedkvaliteten er knisvarp og dialogen sitter som et skudd i det herlige mikset surroundsporet (Dolby Atmos). Av bonusmaterialet vil vi spesielt fremheve det gode og informative kommentarsporet til McQuarrie og Cruise. I tillegg får du 7 minidokumentarer om alt fra spesialeffektene til Cruise’ store involvering i hele prosessen.