Et kamera uten zoom har et begrenset marked. Legg til en veldig høy pris og markedet krymper ytterligere. Hopp over pekeskjerm og 4K-video, legg til et latterlig lite batteri, og det begynner å lukte av katastrofe.
Men Sonys nye proffkompakt med fullformat bildebrikke, smeller til med en bildekvalitet som kommer til å få øynene dine til å svømme, og hjertet til å slå fortere.
Så bra er Sony RX1r II nemlig, at jeg ikke kan komme på noe annet kompaktkamera foruten Leica Q, som er så attraktiv for profesjonelle fotografer som trenger et lite kamera med høyest mulig bildekvalitet.
Kameraet ser ut som den første utgaven av RX1 fra 2013, og det er kun kosmetiske endringer på årets utgave kalt RX1r II, om man ser bort fra at denne utgaven har fått en skikkelig elektronisk søker der blitsen sitter på RX1. Et velkomment og høyst nyttig tilskudd på et kamera som kun har hatt søker som ekstrautstyr.
Søkeren er oppfellbar og har diopterjustering, men ikke den litt klossete løsningen det mindre Sony RX100IV har. Hvor man må nappe ut søkerokularet etter å ha felt det opp av kameraet. Søkerbildet er stort og høyoppløst med 0,8 ganger forstørrelse og 2,36 Mp oppløsning.
Vippeskjermen er ny, men er dessverre ikke en pekeskjerm, og Sony har ikke brydd seg med å gi kameraet bedre batteritid. 220 bilder per lading er uforståelig på et kamera til drøye 30.000 kr. Det finnes heller ikke 4K-video her, men full HD-video med god kvalitet og opp til 50 Mbps videostrøm.
Sonys velfungerende bildestabilisator i a7 II-serien, har heller ikke funnet plass i RX1r II, men det har den fantastiske 42 Mp bildebrikken som debuterte i Årets Systemkamera: Sony a7r II.
Variabelt lavpassfilter
Foruten den fine søkeren som øker anvendeligheten, har Sony lagt alle ressursene i bedre bildekvalitet. Bildebrikken på 24 x 26 mm fullformat sier alt om det, men den har en unik funksjon som ikke finnes på noe annet kamera. Nemlig et variabelt optisk lavpassfilter.
Lavpassfilteret er et glassfilter som sitter foran fotosensorene og demper effekten av moare og fargeartefakter, som kan oppstå på bildebrikker med Bayer-mønster. Som de fleste digitale kameraer har. Likevel er det flere kameraer som leveres uten lavpassfilter, særlig gjelder de de dyrere systemkameraene. Men også alle Fujifilm-kameraer med X-Trans CMOS bildebrikke. Som ikke har det tradisjonelle Bayer-mønsteret.
I Sony-kameraet kan lavpassfilteret slås helt av ved at strøm tilføres et tynt sjikt med flytende krystall, som er plassert mellom to lavpassfiltere. Fotografen kan velge mellom de som gir den høyeste detaljskarpheten, høy som aktiverer lavpassfilteret og demper moare, og standard som er en mellomting. En mildere variant av lavpassfilteret.
Forskjellen mellom de tre innstillingene er ikke veldig stor, så standardinnstillingen er et godt utgangspunkt for de aller fleste motiver.
Autofokussystemet med 399 fokussensorer og merkbart raskere følgefokus, er hentet fra toppmodellen a7r II og fungerer utmerket når man prøver å fange bevegelige motiver. Det kan også detektere øyne for skarpt fokus og har en nærgrense på 14 cm når man vrir fokusringen til makrofokus.
Ellers er det ikke mye annet nytt på kameraet, foruten muligheten til å lagre råfiler i 14-bits ukomprimert format, for maksimal filkvalitet. Noe større håndgrep eller flere programmerbare knapper, har i likhet med bedre batterikapasitet og pekeskjerm, blitt utelatt fra denne versjonen av RX1.
Eksepsjonell bildekvalitet
Men Sony har beholdt det utmerkede 35mm objektivet med manuell blenderring fra f2.0. Det er all grunn til å være glad for det, fordi sammen med den ekstreme 42 Mp bakbelyste bildebrikken, gir det kameraet den skarpeste bildekvaliteten vi hittil har sett fra et kompaktkamera.
Ok, et dyrt et, men likevel.
Bildekvaliteten er ikke uventet på linje med det vi så fra systemkameraet a7r II, som har den samme fullformat BSI-CMOS-brikken. Jeg vil nesten påstå at RX1r II kan vise til enda litt bedre detaljskarphet, dersom man holder seg på minst blender 4, eller f5.6.
Da er skarpheten så rå – over hele bildeflaten, at man må gni seg i øynene. På full blenderåpning er det synlig tønneformet fortegning fulgt av tydelig vignettering. Begge avtar merkbart når man blender ned til f2.8, og fra blender fire er den nesten borte. Hvert fall slik at den ikke merkes på annet enn testplansjer.
Som på a7r II er oppløsningen og fargegjengivelsen jevn helt opp til 3200 ISO, og faller ikke nevneverdig før på 6400 og deretter faller den mye fra 25600. Da er også bildestøyen kraftig til stede på jpeg-filer. Så følsomhet over 25600 bør bare brukes når man er nødt, eller om kan er ut etter en kornet effekt på sorthvitt jpeg.
Det betyr i praksis at man kan bruke auto ISO nesten hele tiden, kanskje med 6400 ISO som maks følsomhet (kan stilles i menyene), dersom man er følsom (pun intended) for bildestøy.
Med et inaktivt lavpassfilter, får man en marginalt bedre detaljskarphet enn Sony a7r II, men forskjellen er som nevnt ikke stor. Fargemetningen og dynamikkomfanget er betydelig bedre enn på originalen med 24 Mp fra 2013, og noe av det beste vi har sett så langt fra et digitalkamera.
Den nærmeste konkurrenten, Leica Q, leverer tilsvarende høy bildekvalitet. Bare med litt lavere detaljoppløsning, men det har til gjengjeld bedre ergonomi, pekeskjerm, høyere skuddtakt på 10 bps og en overlegen søker.
Vår mening
Sony RX1r II er dessverre ikke perfekt. Det passer slett ikke alle, med kun en 35mm til rådighet, og manglende 4K-video. Men som stillbildekamera til krevende fotografer, er det ingen tvil om at bildekvaliteten er så bra som det er mulig å få det med dagens teknologi. At det samtidig er lynraskt til å fokusere, betyr at man kommer til å få mange flere sylskarpe bilder enn med forgjengeren. Så hvis prisen ikke er avskrekkende, er dette kameraet man skal ha om man er opptatt av optimal bildekvalitet. Bare husk å ta med en håndfull ekstra batterier.
