: Leica Q

Alle som drømmer om en Leica, har antagelig funnet en grunn til å knuse sparegrisen. For tross dets mangler, er Leica Q et av de mest tilfredsstillende kameraene å fotografere med, på lenge.

Det har verken zoom, 4K-video eller utskiftbar optikk – og så koster det skjorta. Og litt til. Med 37.000 ubeskjedne kroner på prislappen, er det uaktuelt for de fleste, men for de som er i målgruppen, er deres bønner hørt.

 

KONKURRANSE: Vinn Årets Beste Produkter

 

Leica Q er et relativt kompakt kamera med fastmontert optikk, en fullformat – 24 x 36 mm – bildebrikke med 24 megapiksler, som er blottet for alt overflødig. La gå, det har pekeskjerm, og Wifi for trådløs bildeoverføring og fjernstyring, men ingen lange menyfaner med en jungel av innstillinger. Som japanske og koreanske kameraer har. Kameraet er laget for fotografer, ikke funksjonsjunkier, og det merkes.

Likheten med Leica M, er ikke tilfeldig. Man endrer ikke på noe som virker, og her er det ikke flere knapper enn strengt tatt nødvendig. Blender- og fokusring er på plass på kameraets fastmonterte Summilux 28mm f1,7, akkurat som på en Leica 28mm Summilux vidvinkel, men kameraet har autofokus og innebygget elektronisk søker.

Den diskrete fremtoningen som kjennetegner Leica, gjør kameraet egnet til gatefotografering, reportasje eller dokumentar. Men også landskap eller arkitektur.

Full manuell overstyring når man ønsker det.

 

Brukervennlighet

Sammenligner man med et Leica M, med en 28mm vidvinkel (100.000 kr) i noenlunde samme lysstyrke, er Leica Q et kupp. Men sammenligner man med Sony RX1r, som er det eneste kompakte fullformatkameraet å sammenligne med, må man ut med 12.000 ekstra for Leica-kameraet.

Men da får man en innebygget elektronisk søker som er mye større og skarpere, med langt mindre forsinkelse, enn den separate Sony selger for 3.200 kr. Leica-kameraet er mye raskere med en skuddtakt på 10 bps, det har en bredere 28mm vidvinkel med litt bedre lysstyrke, overlegen batteritid, elektronisk lukker, 1/500s blitssynk og pekeskjerm.

Ikke bare det, kameraet er også bedre å bruke. Dels fordi den praktfulle søkeren gjør fotograferingen til en lek. Særlig i sollys, men også fordi kameraet fokuserer lynraskt og ligger bedre i hånden. Det mangler håndgrep som er ekstrautstyr, men har en liten grop til tommelen bak, og de fleste knappene plassert til venstre for skjermen. Noe flere enn Leica og Nikon burde gjøre. Knapper har ingen ting på høyre side å gjøre. Der skal hånden være for et sikkert grep, og da vil man ikke komme borti en knapp, og for eksempel slå på selvutløseren uforvarende.

Med en hånd på undersiden er den manuelle fokusringen nesten like silkemyk som på et Leica M-objektiv. Man kan stille makrofokus mellom 17 og 30 cm (m. f2,8 som største blender), og blenderringen med tre trinns steg, har tilfredsstillende motstand. Den elektroniske lukkeren (sett lukkerhjulet på 4000+) stopper på 1/16.000s, og man kan beskjære bildene tilsvarende 35 eller 50mm brennvidde.

Knappen bak lukkerhjulet kan programmeres, slik at man veksler mellom 28, 35 og 50mm brennvidde elektronisk. Oppløsningen reduseres til hhv. 15 og 8 Mp, og utsnittet vises med rammer i søkeren og på skjermen. Slik ser man også hva som er utenfor området.

Diskret eleganse og sylskarp optikk.

 

Krystallklar bildekvalitet

Du kan lagre bildene som råfiler i DNG-format, men kun sammen med jpeg-filer. Noe som er fryktelig irriterende for de som ikke ønsker å fylle minnekortet med dobbelt sett bilder. Det er derimot mulig å lagre bildene kun som jpeg (sic!), og de kan man dessuten stille inn forskjellige parametere til. Som fargemetning, skarphet og kontrast. Kameraet har også innstillinger for Time Lapse, panorama og miniatyrfotografering.

Det har også HD-video i svært akseptabel videokvalitet med full 1080p HD og 60 fps, men ingen mikrofoninngang eller manuell overstyring under opptak.

Leica Q er først og fremst et stillbildekamera for viderekomne og proffer. Godt da at det så til de grader leverer varene. For noen er 28mm brennvidde en begrensning, hvert fall kan fraværet av utskiftbar optikk være det. Men, for de som lever godt med 28mm, er bildekvaliteten sylskarp med mettede farger og utmerket bildedynamikk.

Bildedynamikken tilsvarer 13 eksponeringstrinn, i følge Leica, og sammenlignet med andre kameraer, som Nikon D750 eller RX1, er det troverdig nok. Sorthvitt-filer i jpeg har nydelige gråtoner, og fargegjengivelsen har myke hudtoner og fremragende kontrast og sortnivå. Veldig typisk Leica, med en nesten Velvia-aktig fargepresentasjon.

Elektronisk søker og pekeskjerm, her vist med beskyttelsesfolie på skjermen.

Skarpheten faller litt i hjørnene på største blender, men blir langt jevnere fra f2, og fra f2,8 er det nesten ikke mulig å se forskjell mellom sentrum og hjørnene. Aller jevnest er skarpheten mellom f4 og f8, med f5,6 som den gylne blenderåpningen. Men vignettering og fortegningen er marginal uansett blender. Det er heller ikke mye diffraksjon eller strølys å spore, noe som vitner om en godt justert optisk konstruksjon.

Ahh, bildestøy. På korrekt eksponerte bilder med liten eller ingen overeksponering, er det kun finkornet bildestøy på 3200 og 6400 ISO lysfølsomhet. Jeg fikk til og med brukbare bilder på 12.800 ISO, men vil nok vegre meg for å ta fargebilder på høyere ISO-verdier enn det. Da passer det fint med sorthvitt, som får litt av den klassiske kornstrukturen på høy ISO. Det er godt å vite, all den stund Leica ikke har gitt fotografen kontroll over støydempingen i kameraoppsettet.

 

Kostbar drøm

En sekser til et Leica-kamera er sjelden kost. Den høye prisen står ofte i veien for en toppkarakter. Men denne gangen er sekseren fullt fortjent. Ved å strippe kameraet ned til det mest nødvendige, manuell kontroll og høyest mulig bildekvalitet, har Leica laget et kamera som er bedre egnet til å fange motivet enn mange andre kameraer vi har testet. Det står ikke i veien for fotografen og er et rendyrket, minimalistisk verktøy hvor bildekvalitet og brukervennligheten er befriende tilfredsstillende.