: KEF Reference 5

Tøff i kjeften og med antydning til litt fukt i den ene øyekroken, måtte jeg medgi at det var nå forbasket hvor levende de ellers kjedelige årstidene til Vivaldi faktisk lød. Jeg har flere innspillinger av De Fire Årstider, blant annet Nigel Kennedys forsøk på å sprite opp Vivaldis kanskje best kjente og populære komposisjon, uten at det hjalp på min entusiasme.

 

KONKURRANSE: Vinn Årets Beste Produkter

 

Egentlig foretrekker jeg årstidene med Roberto Michelucci, innspilt på Philips på 60-tallet, men jeg synes Vivaldi er så kjedelig at jeg sjelden spiller noe av ham.

Kanskje var det bare et innfall, eller så klarte høyttalerne å overbevise min underbevissthet om at de kunne lage gull av gråstein. Få kjedelig til å bli en fest. Så jeg satte på årstidene og lot det stå til.

Det skulle bli noe alt annet enn kjedelige uker.

De ikke helt ferske Reference 5 fra engelske Kef, heretter bare kalt Ref 5, ble introdusert i 2014 og erstatter Kefs eldre referanseserie som kom først i 1996. Senere ble den utvidet med toppmodellen Reference 207/2, som jeg siden har hatt på min topp fem liste over de beste høyttalerne jeg har testet.

Men markedet forlanger alltid noe nytt, og slik sett var det på tide med nye modeller i high-end-serien. Ikke bare oppgraderinger. Kef valgte klokelig å bruke Blade-høyttaleren til 250.000 kr og millionhøyttaleren Muon, som underlag for blanke ark, da de startet utviklingen av den nye Reference-serien.

Høyttalere som stiller i samme klasse er B&W 800 Diamond, Sonus faber Elipsa, Dynaudio Confidence C4 og Martin Logan Montis.

 

Unik elementkonstruksjon

Med en startpris på 140.000 kr paret i standardutførelse, er Ref 5 langt fra de dyreste høyttalerne vi har testet. De koster 60.000 kr mindre enn Blade Two, og lyder nesten like godt etter vår erfaring. Hvor stor forskjellen er, må vi komme tilbake til, når vi får testet Blade Two grundig.

I Ref 5 sitter det fire 165 mm basselementer med Kefs spesielle aluminiumsmembran, som er støpt i et stykke, uten støvhette, med en massiv magnetmotor. (Se bildet). De er montert i et solid kabinett med massiv avstivning og direktekoblet demping på elementene.

Prikken over i-en i den 140 cm høye høyttaleren, er den nyeste utgaven av Kefs koaksiale Uni-Q-element, med en 25 mm ventilert (på baksiden) aludiskant plassert i aksen til mellomtonen på 125 mm. Også den med alumembran. Uni-Q-elementet har små ribber på mellomtonen, en spredelinse foran diskanten, og er montert helt ut i kanten av den tykke frontplaten, for best mulig kontroll og uniform spredning av frekvensene over 320 Hz (2,4 kHz for diskanten).

Bak sitter doble kabelterminaler for eventuell bi-kabling eller dobbelt sett forsterkere, men i stedet for tynne ledninger eller metallskinner til å forbinde terminalene, bruker Kef skruer som ser ut som potmetre, til å koble fra forbindelsen mellom de to terminalparene.

Høyttalerserien består også av mindre modeller. Reference 3, den kompakte Ref 1, en senterhøyttaler, og en subwoofer, skulle man falle for fristelsen å utvide med hjemmekino.

Kef leverer høyttalerne med bassrefleksportene i to lengder. Det følger med lange og korte rør, som kan byttes ut på minuttet, bare ved å skru opp dekselet rundt portene bak. Det kan man gjøre uten verktøy, og setter man inn de korte portene, ruller høyttalerne av tidligere i bassen. Praktisk dersom man rett og slett får for mye bass i rommet, og trenger å dempe dypbassresponsen.

Ref 5 leveres i flere utførelser, sortlakkerte, amerikansk valnøtt, lakkert rosentre, hvitlakkerte med blå Uni-Q-membraner, eller sort glanslakk med kobberfarget Uni-Q. De to sistnevnte er spesialbestillinger, som koster litt mer. Uansett utførelse, er kvaliteten og detaljarbeidet upåklagelig lekkert utført. Selv plattformen, piggene, terminalene og skruene, holder høy kvalitet.

Noe man slett ikke ser for ofte, selv i denne prisklassen.

Vårt testeksemplar i lakkert amerikansk valnøtt.

 

Friskt og frekt

De første ukene brukte jeg på å bli kjent. Leke med plassering, bytte forsterker, spille de samme låtene og albumene om igjen. Samtidig ga det meg rikelig med tid til å bli kjent med designet, som vokste på meg. Høyttalernes tidløse linjer og diskrete designdetaljer, gjør at de passer inn nesten over alt, og utvalget av farger og tresorter bør tiltale en bred skare av high-end-entusiaster.

Etter å lyttet, flyttet rundt og målt opp den optimale plasseringen i mitt lytterom på drøyt 25 kvm, vekslet jeg mellom forsterkere. Den integrerte Mark Levinson No 585 ble brukt halve testperioden, men jeg forsøkte også McIntosh potente 300 W kraftige MA8000, og rørforsterkeren MC275 VI på 75 W.

Alle fungerte utmerket på Kef-høyttalerne. Rørforsterkeren lød sjeldent dynamisk på Ref 5, og hadde ingen problemer med å drive dem til sjenerøse lydtrykk. Kontrollen i bassen kom med MA8000, og med No 585 dreide klangbalansen i mer nøytral retning. Den siste halvdelen av testen, brukte jeg Devialets todelte D400 (test kommer), men vurderingen av høyttalerne er gjort med alle benyttede forsterkere som bakgrunn.

I all hovedsak var lydkildene en MacBook Air med musikken via USB-utgangen i enten MA8000, No 585 eller D400, og en Rega RP8 platespiller med Ayre P-5xe RIAA-forsterker.

Når jeg setter opp testprodukter, opplever jeg ofte at ørene trenger litt tilvenningstid. Man må bli vant med og kjent med hvordan produktet låter, først da kan man begynne å notere noe meningsfullt. Det første jeg noterte var, friskt og frekt. Litt motsatt altså, av en typisk Kef-høyttaler for 30 år siden.

For dagens Reference-serie har ingen ting til felles med klangidealet Kef hadde da de laget Reference 104/2 på midten av 80-tallet, eller 105/3 noen år senere – den første med et koaksiale Uni-Q-elementet.

Den innvendige konstruksjonen med omfattende avstivning, og de lange bassportene montert.

I mine ører minner Reference 5 mye mer om Blade-serien, enn den utgående referanse-serien. Som Reference 207/2 fra 2001.

Blade-serien med det karakteristiske knivblad-designet – når man ser dem i profil – bruker Kefs nyere Uni-Q-element, og den nye Reference-serien gjør det samme. Men som man kan se er konstruksjonen annerledes, men det er ikke lydkvaliteten.

Ikke veldig mye, i hvert fall.

 

Stor skala i 3D

Med unntak for en nærmest magisk evne til å plassere instrumenter i et 3D-dimensjonalt rom foran lytteren, er det ikke mye annet et par Blade er vesentlig bedre på enn disse. I praksis vil man oppleve at Reference 5 både spillere høyere, går dypere i bassen, og sparker bedre fra dynamisk sett.

Den nevnte Vivaldi-innspillingen er et godt eksempel. De fleste high-end høyttalere i denne prisklassen klarer lett å imponere med stor dynamisk kontrast og klokkeklar gjengivelse, men gjett hvor mange av dem som kan spille realistisk høyt (som i virkeligheten) uten lyter, skarpe toner, sibilanter eller tonale avvik? Veldig få.

Sokkelen har justerbare føtter eller pigger, og vater slik at man får høyttalerne i stram givakt.

Disse klarer det med glans. På de fire årstidenes stykker med varierende dynamikk og kompleksitet, var det ikke en eneste gang at jeg hevet et øyebryn over noen unoter. Ikke én. Selv ikke da jeg dro på til ørene glødet. I stedet fikk jeg et enormt lydbilde med bunnløs dybde. Pussig nok var det mer dypbass i Vivaldis årstider enn jeg husket (med de lange portene på høyttalerne), og på et tidspunkt måtte jeg dobbeltsjekke at ikke subwooferen var koblet til.

Mens Vivaldi-innspillingen ga meg dybde og skala med silkemykt raffinement, ga Brad Mehldaus Tokyo-konsert med klaver, følelse og innlevelse. Mehldaus tolkning av 50 Ways To Leave Your Lover (ikke i nærheten av originalen), hadde meg vuggende i sofaen, smånynnende for meg selv. Klaveropptaket har ganske mye klang, og mange høyttalere får ikke frem alle nyansene i klaveret, for bare klang. Jeg skal ikke påstå at Ref 5 tryllet frem noe som ikke finnes på opptaket, men de klarte enkelt å hente frem selv de svakeste tonene uten at de druknet i romklang.

Klavertonene fikk en dybde i klangen – særlig på den laveste oktaven – som jeg bare har hørt bedre på Sonus faber Lilium, Wilson Audios og Magicos større modeller. Til mange ganger prisen av Ref 5.

Kefs Uni-Q-element med diskanten i midten.

 

Raffinert råskap

Mens tidligere tiders Kef-høyttalere kunne lyde litt for snilt og polert, kan disse rocke sokkene av deg. Jaga Jazzists nye album er så langt fra tradjazz som man kan komme. Kompleksiteten i musikken med mange lag av instrumenter oppå hverandre, er en enorm utfordring for et par høyttalere.

Så jeg dro til og stålsatte meg for et øredøvende lydbilde som ville få ørene mine til å blø. I stedet fikk jeg en opplevelse jeg sent vil glemme. 14 minutter lange Big City Music åpner pent med triller fra en synth, så bryter helvete løs. Trommer, endeløst med synther og instrumenter til høyre og venstre, bak og på siden, i et massivt musikalsk vilt arrangement med så mange lag at man sliter med å henge med. Men Kef-høyttalerne tar utfordringen på strak arm og lyder krystallklart og grisehøyt samtidig.

Så kommer dypbassen rullende. Det er så rått at man blir redd.

Litt ut i Big City Music, har gutta lagt inn en dyp basstone som ruller i bunnen. Den griper tak i deg og fillerister deg når du bare spiller høyt nok. Selv ikke da er det antydning til at høyttalerne mister kontrollen. Særlig ikke når jeg aktiverte SAM (elektronisk høyttalertilpasning) på D400-en. Det gir nemlig bedre kontroll over frekvensgangen og fører til bedre dynamisk kontrast over en større del av frekvensområdet.

Men la oss ikke glemme vokaler. For er det noe Ref 5 virkelig får til, så er det den lettflytende og organiske gjengivelsen av vokaler, som for eksempel dyre elektrostathøyttalere kan bedre enn de fleste.

For at ikke overgangen skulle blir for brå, skiftet jeg til Florence + The Machines, Ship To Wreck. En forferdelig dårlig innspilling, og det høres, men høyttalerne gjør det beste ut av det og smeller basstrommen i veggen med gjentatte klask, mens Uni-Q-elementet skjærer grimaser over det dårlige opptaket. Det blir mye bedre med Ida Jenshus Starting Over Again, hvor mellomtonen og diskanten får lov til å briljere med en nesten plastisk glatt vokal og vektløse overtoner.

Den hvite med blå Uni-Q og den sorte med kobberfarget Uni-Q, koster litt ekstra.

Fokuset er sylskarpt, men ikke ubehagelig. Sonus faber Lilium og Olympica III har en varmere vokalgjengivelse, men det bare Lilium som klarer å levere bedre dybde og 3D-følelse av de to. Vokalharmoniene på Philips innspilling av Mozarts Cosi Fan Tutte – med blant andre Karita Mattila og Anne Sofie von Otter – under ledelse av Sir Neville Marriner, fremkaller gåsehud over hele kroppen. Høyttalerne klarer på nesten magisk vis, å skape et vektløst hologram av vokalene på Soave Sia Il Vento, og det lyder så rent og naturlig som jeg sjelden har hørt det.

Det er så vakkert at det er umulig å ikke la seg berøre.

 

Referanselyd

Kef Reference 5 er ikke de dyreste eller beste høyttalerne vi har testet. Men, det er de aller beste vi har testet under 200.000 kr. Det er godt gjort, all den stund de koster 140.000 kr paret, noe som gjør dem til et ekstremt godt kjøp i high-end klassen. Få høyttalere i denne klassen kombinerer raffinement med råskap, som Reference 5. Gi dem en god forsterker, og det kommer til å ta mange år før man tenker på å bytte høyttalere igjen. Jeg spår en kommende klassiker, og utvilsomt en høyttaler som har potensiale til å bli noe så sjeldent som en storselger i high-end klassen. Det er vel fortjent.