: Sonus Faber Elipsa

Hvis man lukker øynene og gir seg hen, er det ikke nødvendig å være interessert i opera for å bli berørt, for ikke å si rørt. Karrieren til mang en artist har skutt fart etter vedkommendes død, men Luciano Pavarotti var aldri større som operasanger enn han var på 70-tallet, selv om berømmelsen først kom et tiår senere. Hører man på hans Rodolfo i La Boheme fra 1972, skal man være temmelig avstumpet eller beint fram allergisk mot opera, for ikke å bli blank i øynene.

Innspillingen er gjort med berlinerfilharmonien og Herbert von Karajan som dirigent, med Mirella Freni som den sarte Mimi. En av de kanskje aller beste La Boheme som noensinne er spilt inn, og Luciano Pavarotti på sitt aller beste. Og sjelden har jeg hørt den så troverdig gjengitt som over de bredskuldrede Sonus Faber Elipsa. En høyttaler som er like uvanlig å se til, som den er å lytte til. For disse høyttalerne kan nemlig noe få andre høyttalere kan.

Håndbygd
De er som alle andre høyttalere fra Sonus Faber, stort sett håndbygd fra innerst til ytterst. Men i motsetning til høyttalere flest, er de mye bredere enn de er dype. Faktisk hele 55 cm brede, og 125 cm høye. En temmelig ruvende høyttaler altså. De er formet som Sonus Fabers toppmodell, Stradivari Homage. En high-end-høyttaler til 275 000 kroner paret, hvor ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Det er det neppe i Elipsa heller. Formen er lik på begge, men Elipsa er mindre og koster mindre enn halvparten. Grunnen til den mildt sagt uvanlige formen på Elipsa, er ikke bare ønsket om å gjenskape formen til en stryker som en fiolin eller en bratsj, noe Sonus Faber har gjort i en årrekke med sine luttformede kabinetter, men å gjenskape det samme grandiose lydbildet som man kan oppleve i en konsertsal. Derfor bredden. Den store overflaten kan riktignok føre til noen uønskede refleksjoner og diffraksjoner, hvilket er grunnen til at man gjerne gjør en høyttalers frontplate så smal som mulig. Men her har bredden altså en hensikt.

Storsalen
Men tilbake til La Boheme. Selv om Elipsa kan spille hva som helst av musikk, er denne operaen et stjerneeksempel på hva høyttalerne kan. De brede høyttalerne passer som hånd i hanske til slike sceneoppsetninger som en opera er. Fordi de bedre enn de fleste høyttalere er i stand til å gi opptaket den skala og dybde som gjør at man faktisk tror på illusjonen de skaper i rommet.

Forutsetningen er at de får plass til å utfolde seg. Dette er ikke høyttalerne man dytter inntil bakveggen og trykker play. Da kan man glemme de store opplevelsene. For selv om de er relativt lettdrevne, og naturligvis rene barnematen for McIntosh MC501 på 500 W per kanal, krever de å få stå et stykke fra bakveggen for å blomstre. Da belønnes man med et tredimensjonalt lydbilde som oppleves som mye bredere enn bredden på rommet de står i.

Opptaket med La Boheme fra 1972 er et vellydende et til å være 35 år gammelt. Og Elipsa løfter opptaket fra godt til guddommelig, med sin enormt troverdige skala. Rommet fylles langt ut over sine dimensjoner, og høyttalerne klarer på samme strålende vis som de dyrere Amati Anniversario å skape luft og avstand i det tredimensjonale lydbildet. Sangerne flytter seg rundt og Elipsa er som en følgespot. Fokuset er knivskarpt på solisten til enhver tid, og selv om de ikke graver like dypt i orkestergravens bassavdeling som Amati Anniversario, får de fram bassdynamikken med største overbevisning. Messingblåserne på opptaket framstår med brutal kraft og potens i det brede lydbildet, og truer nesten med å vrenge trommehinnene. Likevel lyder det hele klokkeklart og utforvrengt. Mirella Frenis sopran og Pavarottis tenorklang har jeg sjelden hørt så levende og klangrik.

I en annen hall, Carnegie Hall i New York med Keith Jarretts solokonsert fra 2005, er miksen mye nærmere klaveret. Dermed mister man litt av romfølelsen på opptaket, som kan forveksles med et klinisk studioopptak. Men man hører særlig på de lavere toner hvordan rommet er med på å bære fram klangfargene i liveopptaket med Jarrett. Et fenomen som også merkes godt på Alison Krauss og Union Stations liveopptak fra 2002. Et opptak som noen ganger kan lyde litt hardt og skingrende i diskanten, men Elipsas ringdiskant er vel behersket. Og selv om den kanskje ikke er like utstrakt og luftig som eksempelvis en Piega bånddiskant, er den ikke mindre presis eller detaljert.

Ryan Adams’ (nei, IKKE Bryan Adams) Easy Tiger og Thomas Dybdahls Science er to opptak med mange klanglige nyanser som lett drukner i et komplekst lydbilde. Elipsa dundrer i vei på ekte rock’n’roll-vis, og elsker å spille så høyt at det gjør vondt, men mister ingen av nyansene på veien. Litt mer stillfarne Kari Bremnes (jepp, hun igjen) på Over En By, lyder som en åpenbaring med Elipsas varme og fyldige klangegenskaper. Og det er sjelden man hører damas stemme med så få betoninger, selv ellers briljante B&W 802D kan oppfattes som nasal i mellomtonen, men her er det fritt for fargninger i mellomtonen.

Har man plass, har man lov
Alle de som forlanger ekte dypbass til prisen, vil neppe falle for Elipsa. Alle de som ikke har plass til å la høyttalerne stå et stykke ut i rommet, bør revurdere innkjøpene, men alle de som har plass, forsterker av høy kvalitet og budsjettet til det, bør – nei, må – høre Elipsa. Disse høyttalerne gjør magiske ting med rommet de stilles opp i, og får som få andre levendegjort gammel og ny musikk bedre enn de fleste høyttalere vi har testet. Man må ikke ha Elipsa for å skjønne hvorfor Pavarottis kunst vil leve evig, men jeg kan ikke komme på noen bedre måte å gjøre det på.