: XTZ 89

Er du ute etter rimelige høyttalere, men forventer høy kvalitet, er svenske XTZ slett ikke et merke du skal avskrive. Spesielt de ”pyramideformete” stativhøyttalerne deres har hatt en tendens til å imponere. Når de så lanserer et par med relativt store og tunge gulvhøyttalere til godt under 3000 kroner, pirrer det vår nysgjerrighet.Kabinettet er tjukt og stabilt, bygget med 2,1 cm tjukke MDF-plater. Diskantelementet er av typen bånddiskant, for en lettest mulig diskantgjengivelse opp til 40 kHz. Dette er dessuten hornladet for å øke følsomheten.

To 6,5-tommers elementer gjengir henholdsvis bass og bass/mellomtone. To heftige bassporter er montert i fronten av hver høyttaler. For best mulig å kunne tilpasse høyttalerne til rommet, finnes skumgummiputer til samtlige bassporter, og det finnes dessuten ulike delefilterkarakteristikker til diskantelementet på baksiden.

Lydkvaliteten
Putene bør definitivt puttes i bassportene. Ellers er bassen altfor overdimensjonert, og den er dessuten litt monoton og buldrete. Med putene i portene balanseres det hele ut. Diskantkarakteristikken på delefilteret er mer åpen for eksperimentering. Vi følte at den gjorde seg best i nøytral stilling. Det som slår oss med disse høyttalerne, er at de låter balansert, og lydmessig farging fra kabinettene er det overraskende lite av. Der hvor billige gulvhøyttalere normalt maskerer for stemmeområdet på grunn av mye kabinettresonans og billige komponenter, holder XTZ-høyttalerne seg ryddige. Overtonene i musikken leveres kjapt og kontant. Bånddiskanten er ikke så luftig som man kan forvente av en slik, men det kan være fordi den sitter i et horn. Horndiskanter har det med å låte litt mindre åpent enn andre. Uansett er det meget god sammenheng mellom de ulike frekvensområdene, noe som gjør at vi også med akustisk musikk et stykke på vei godtar det vi hører.

Fremdeles er bassen litt monoton, man får ikke godt nok frem den komplekse tonestrukturen fra en kontrabass eller basstonene i et flygel. Det er også en liten pukkel i øvre bassområde som gjør at gitaren får en litt hul og rumlende klang. Overtonene kommer godt frem, slik at kvinnevokaler og mannsstemmer står imponerende bra frem fra musikken. Og høyttalerne kan spille ganske høyt og fremdeles holde kontroll. Populærmusikk med mye rytme er nok favorittføden. Det er likevel ikke til å komme fra at det er elementene i forgrunnen av lydbildet som får all fokus rettet mot seg. Lavmælte fioliner i bakgrunnen, for eksempel, sanses ikke veldig godt. Det mangler en del subtile nyanser. Men dette tilgis straks vi igjen blir oppmerksomme på prislappen. Høyttalerne gjør nemlig få åpenbare feil.

Det som etter hvert blir klart, er at piano ikke er favorittføden. Spesielt lyse tangenter som normalt skal låte sprettent og lett, får en litt skurret tone. Det gjelder begge høyttalerne, så vi avskriver at det kan være noe feil med produksjonen. Det ligger nok i selve konstruksjonen. Det virker som om mellomtoneelementet takler dårlig kraftige toner som beveger seg opp mot delefrekvensen. Når vi først er klar over denne skavanken, melder den seg ved flere anledninger, på ulike innspillinger. Så får man ikke gull av gråstein likevel.

Konklusjon
XTZ 89 er en meget prisgunstig gulvhøyttaler. Den preges av et stivt kabinett og en ganske gjennomtenkt konstruksjon. Og med putene i bassportene låter høyttalerne meget balansert. Den litt monotone bassen dempes, slik at den integreres langt bedre i lydbildet. Høyttalerne kan spille ganske høyt, med godt rytmisk driv. De gjør også lite galt, det låter aldri bøttete, og sangstemmer står faktisk ganske bra frem fra musikken. Høyttalerne er likevel ikke glad i piano, og da spesielt ikke lystklingende tangenter. Da svarer høyttalerelementene med å skurre, like ved delefrekvensen mellom diskant og mellomtone. Dermed er de ikke så allround som vi hadde håpet, og de røper at dette likevel er en nokså billig konstruksjon.