: Waterfall Victoria Evo

Vårt første møte med franske Waterfall var de slanke, langstrakte og gjennomsiktige glasshøyttalerne Victoria, som nå avløses av modellen med tilnavnet Evo. Flere medlemmer av redaksjonen falt pladask for disse lekre skapningene, som med sitt spesielle utseende skilte seg markant fra kjedelige og masseproduserte bokser. Men det som imponerte oss mest, var faktisk lyden.

Victoria hadde nemlig kvaliteter som er uvanlig for denne typen høyttalere – de leverte en overraskende kraftfull og fyldig lyd i forhold til størrelsen, og ikke nok med det. De hadde en nærmest gjennomsiktig klangkarakter og hentet ut hittil uante detaljer fra musikken.

Denne kombinasjonen av original design og meget overbevisende lydkvalitet, gjorde Waterfall Victoria til et aldri så lite kupp i våre øyne. Men nå har de altså kommet i ny versjon, etterfulgt av en prisøkning på ca 1500 kroner. Så da er spørsmålet om Waterfall har klart å gjøre en god høyttaler enda bedre, eller om de har tuklet med en oppskrift som var god nok fra før?

Hva er nytt?
I utgangspunktet kan det virke som om produsenten har tatt seg godt betalt for noen små kosmetiske endringer, for høyttalerne ser til forveksling like ut når vi pakker dem opp. Men når vi tar de nye Evo-modellene i nærmere øyesyn, ser vi at det har skjedd en hel del siden sist. Alle høyttalerelementene er byttet ut, og i bunnen av høyttaleren skjuler det seg en aldri så liten overraskelse. Nemlig et ekstra basselement.

Et av de få ankepunktene vi hadde mot de forrige Waterfall-høyttalerne, var  nettopp den dypeste bassen. Eller rettere sagt mangelen på dypbass. For selv om Victoria hadde en fyldig og fin bassgjengivelse, hadde de ikke den samme slagkraften i de nedre oktavene som de tøffeste gulvhøyttalerne i prisklassen kan vise til. Men størrelsen tatt i betraktning var det slett ikke ille. Spørsmålet Waterfall trolig har spurt seg, er: Hvordan kan vi få bedre bass, uten å gjøre høyttaleren større? Svaret ligger i det nye, passive basselementet, som sitter montert i sokkelen av Evo-modellen.

Ekstra bass-assistanse
Et slikt passivt basselement har flere fordeler – rent elektrisk utgjør det ingen ekstra last for forsterkeren, fordi det drives av lufttrykket fra de andre høyttalerne. Den gjør også mer effektiv nytte av energien enn en ordinær bassport vil gjøre. Den lydmessige fordelen er at det gir høyttaleren mer «bunndrag» og dypere bassgjengivelse.

Det kan nesten sammenlignes med å sette turbo på en bilmotor. Men på samme måte som en turbo, må denne membranen kunne reagere kjapt på trykkendringer. Hvis ikke kan det gå utover responsen, og gi en «tregere» bassgjengivelse der f.eks. de kjappeste trommeslagene mister presisjon. Waterfall har heldigvis gjort et par enkle grep som tillater deg å avstemme bassen til ditt eget lytterom og egne preferanser. To ulike lodd kan monteres på basselementet, for ytterligere å utvide frekvensresponsen nedover. Smart!

Lyden av Waterfall
Mest spennende av alt er selvfølgelig hvilke lydmessige resultater disse oppgraderingene har gitt. Vi startet derfor lyttingen med vår referanseforsterker i den «rimelige» enden av skalaen, nærmere bestemt Electrocompaniet (PI-2, kr 14 995) – sammen med CD-spilleren PC-1 fra samme serie.

Førsteinntrykket vårt er at Waterfall-høyttalerne – akkurat som før – takler de fleste typer musikk på en strålende måte. De har en frisk og spontan spillestil som gjør dem svært engasjerende å lytte til, og det spesielle glasskabinettet gir dem en velstemt og nøytral klangkarakter som slipper musikken igjennom.

På akustisk musikk og visesang er høyttalerne virkelig i sitt ess. Stemmen til særegne artister som Diana Krall og Richard Hawley kommer sterkt og klart fram, samtidig som tonene fra piano, bass og gitar skilles klart fra hverandre.

Den mest tydelige forskjellen mellom nye og gamle Victoria, ligger i måten lydbildet tegnes opp på. Lyden er blitt «større» og mer direkte. De nye Evo-modellene flytter oss litt nærmere scenekanten, og gir en skikkelig livefølelse når vi spiller storband-musikk slik som Sharp Nines «Sudoku». Det svinger skikkelig, og når blåserekka gir full gass, hører vi tydelig at høyttalerne har fått en klarere og mer distinkt overtonestruktur.

Bedre bass
Hva med bassgjengivelsen? Med tanke på det passive basselementet kunne man nesten forvente at bassgjengivelsen skulle være tregere og mindre presis enn forgjengeren, men i virkeligheten er det tvert om! Anslagene er like hurtige som før, men de har fått merkbart mer tyngde bak seg.

Det er også tydelig at høyttalerne har beholdt sin noe lyse klangkarakter, med mye fokus på overtoner, samtidig som mellomtonen oppleves en anelse slank.

Dette kan slå uheldig ut på noen typer musikk, og særlig klassisk. Med Gustav Mahlers 9. symfoni, opplever vi at musikken hardner til litt i de kraftigste partiene. Høyttalerne når et slags metningspunkt der de ikke klarer å gjengi den fulle og hele dynamikken fra orkesteret, og det er her vi mener Waterfall melder pass i forhold til dyrere høyttalere.

Når vi sammenligner med high-end-høyttalerne fra Neeper (se Geir Nordbys test et annet sted i bladet), er det tydelig hvordan de dyrere høyttalerne har en større ro i lydbildet, samtidig som den dynamiske kontrasten – forskjellen mellom sterke og svake partier – er mer presis. De kostbare danskene har et større og samtidig mer avslappet lydbilde, som er enda mer behagelig å høre på i lengden. Men det skulle jo bare mangle når prisen er tre ganger så høy!

Forsterker-prestasjoner
Vi har alltid hevdet at en god høyttaler fortjener den beste forsterkeren du har råd til. Men hvor går egentlig grensen for hva som er verdt å pare Waterfall-høyttalerne med? Innledningsvis brukte vi altså Electrocompaniet, men vår tidligere erfaring med Victoria var at de gjør til dels stor forskjell på forsterkere. Derfor bestemte vi oss for å slå på stortromma, og koblet dem til en av de beste forsterkerne vi kjenner til. Nærmere bestemt Chapter 2+ fra engelske Chapter Audio.

Med Chapter-forsterkeren innkoblet blir det merkbart mer «luft» mellom instrumentene, og det føles som et tynt slør er fjernet mellom oss og musikken. Det er akkurat som  de spiller på en mørkere bakgrunn, der konturene av levende musikere kommer mer tydelig frem. Forbedringene er likevel ikke på samme nivå som vi opplevde med de dyrere Neeper- og Swans-høyttalerne (se test annet sted i bladet).

Waterfall-høyttalerne er relativt lettdrevne, og klarer seg åpenbart fint med langt rimeligere forsterkere enn de dyre høyttalerne. Hegel H200 til 20 000 kroner er en favoritt fra tidligere tids testing, og vi fikk også gode resultater med Electrocompaniets Prelude-forsterker til 15 000 kroner. Du kan gå for noe enda rimeligere – for eksempel en god Marantz- eller Rotel-forsterker – men da er det kanskje på tide å vurdere Victorias lillebror, Iguascu Evo, i stedet?

Konklusjon
Konstruksjonen av Victoria Evo er like smart lydmessig som den er lekker utseendemessig. Det spesielle glasskabinettet gir dem en velstemt og nøytral klangkarakter som slipper musikken uhindret og usminket igjennom.

Waterfall Victoria var fra før en feiende flott høyttaler, men i ny og forbedret versjon kan den gjøre livet tøft for de mer etablerte toppklasse-høyttalerne der ute. Således er de verdt de ekstra kronene, og alle som søker en kompakt og stilig høyttaler, bør lytte til Waterfall!