Det er ikke tilfeldig at Helicon 800 mkII testes etter den rimeligste Ikon 8 og før Mentor 8. Vi vil høre kontrastene mellom et 15.000 kroners høyttalerpar og et til 55.000 kroner! Samme størrelse, og tilsynelatende samme type bestykning. Hvor stor er egentlig den lydmessige forskjellen?

I likhet med sine rimeligere slektninger har Helicon 800 mkII to slagkraftige 8-tommers basser, en 6,5 tommers mellomtone og to diskanter. En 4-veis konstruksjon, med andre ord. Dette gjør at hvert element får et mindre arbeidsområde, dermed er det bedre potensial for de dynamiske aspektene.

Kabinettet i høyglans finish og flotte kurver er rett og slett lekkert. Og tungt. Hver høyttaler veier 41 kilo, så pass på ryggen!

Vær oppmerksom på at en såpass stor høyttaler krever at du sitter nokså langt unna, vi anbefaler minst tre menter fra hver høyttaler. Ellers vil ikke høyttalerelementene riktig koble sammen lydmessig ved lyttepunkt.

Lydkvaliteten
Helicon 800 mkII er en helt annen høyttaler enn Ikon 8. Lydmessig minner de svært lite om hverandre. Der hvor Ikon 8 er skikkelig punchy med en utrolig høy morofaktor og med en nokså rund og tilbakeholden spillestil oppover i frekvensområdet, er Helicon-høyttaleren nesten motsatt. Der hvor Ikon 8 låter forsiktig oppover, svarer Helicon 800 mkII med å strekke diskantområdet opp til supersoniske overtoner, og sende de ut med den største selvfølgelighet. Og der hvor Ikon 8 er superenergiske i bassrytmene, er Helicon mer avbalansert her. Visst går de dypt, kanskje til og med dypere enn Ikon. Men de har ikke samme slagkraften i basstromma. Helicon er mye mer lineær, på godt og vondt.

Denne type klangsignatur er kanskje ikke hva den beinharde Rammstein-fansen først og fremst er ute etter. Rammstein-produksjonene er nokså overkomprimert, som gjør at de kan låte litt spisst og harskt når man skrur høyt. Dette legger ikke Helicon-høyttalerne skjul på i det hele tatt. Det blir kanskje litt i overkant aggressivt når gitarriffene øser ut og skarptromma utfordrer hørselen.

Men når musikken skiftes til fordel for Sarah McLachlans akustiske Beatles-cover ”Blackbird” får pipen en annen lyd. Klangen fra gitarkassa har langt flere lag enn med Ikon 8, og overtonene flyter magisk ut i rommet. Stillheten mellom hvert strengeplukk markeres med høy selvfølgelighet. Sarahs stemme står plantet dønn i midten, med hver vibrasjon fra stemmebåndet klar og tydelig. Lydbildet er stort og deilig, superdynamisk fra topp til bunn, og med en ytterst nøytral klangsignatur. Dette er high-end.

Hør bare på flygelet til Wolfgang Plagge, som med Helicon låter som en drøm. Overtonene klinger naturlig ut, og anslagene er vanvittig attakkert, uten at det er overdrevent. Alle tonene henger sammen i et naturlig lydbilde, hvor Ikon konsentrerer seg mer om pianoets nedre klangregister. Strykere i et Mozart-stykke skilles atskillig bedre fra hverandre. Bratsjenes mer taggete klangkarakter er lett å skille fra fiolinens, der hvor det med Ikon-høyttalerne er vanskeligere å høre forskjell. Helicon er definitivt en langt mer gjennomført høyttaler. Det skulle selvfølgelig bare mangle, men hensikten med denne testen er nettopp å presisere forskjellene mellom ulike prisklasser.

For de som synes Helicon-høyttalerne låter litt ”slankt” i forhold til hva størrelsen indikerer, er dette bare en del av sannheten. Om elektronikken låter slankt og mangler kraft, avsløres dette tydelig, da høyttalerne er helt uten lydmessige jålerier. Ønsker du et heftig lydbilde, velg CD-spiller og forsterker med en varm klangkarakter. Pass Labs, Krell og Electrocompaniet er alle gode lagkamerater.

Også i denne testen: