Musikken pøser ut. Øsende gitarriff som metter lydbildet, oppå harde trommeslag og en tyngende bass. Vokalist Till Lindemann kommer ut på scenen iført blodige kokkeklær. Drassende på en gigantisk gryte – med keyboardist Flake oppi.

«Heute treff’ ich einen Herrn
Der hat mich zum Fressen gern
Weiche Teile und auch harte
stehen auf der Speisekarte

Denn du bist was du isst
und ihr wisst was es ist

Es ist mein Teil»

At bandet ble saksøkt av den dømte kannibalen Armin Meiwes for å stjele hans beryktete kannibalhistorie til låta ”Mein Teil”, gjør bare konsertopplevelsen enda tøffere. Og det til tross for at vi ikke engang befinner oss der på ordentlig, men opplever konserten hjemme i stua, projisert mot lerretet. Og med den fundamentale ingrediensen: svære høyttalere. I dette tilfellet fra Dali. Tre omtrent like store par, i tre vidt forskjellige prisklasser. Ekstrem rock a’la Rammstein er ikke småtteri å gjengi like tøft som den er spilt inn. Det holder ikke at høyttalerne er store, de må også låte bra. Stemmen til vokalist Till Lindemann er dyp som Marianergropen, og hvis høyttalerne følger for dårlig med på forsterkerens start-og-stopp-signaler, kan det bli temmelig grøtete når vokalen skal penetrere jernteppet av vrenggitarer og syth-harmonier. Dessuten, skal man spille annen musikk enn Rammstein på anlegget, må høyttalerne generelt ha kvaliteter over hele fjøla som gjør dem i stand til å spille det aller meste av musikk med høy innlevelse.

Tre høyttalere til ulik pris
I denne testen gjør vi noe vi aldri har gjort før: Vi tar for oss tre høyttalermodeller fra én og samme konstruktør. I dette tilfellet Dali. Alle høyttalerne er omtrent like store og med like stor bestykning: to solide 8-tommers basselementer, en 6,5-tommers mellomtone, samt to elementer som deler på å gjengi diskantområdet: en slikedome gjengir nedre del av diskantområdet, mens en bånddiskant på toppen tar seg av de lyseste overtonene. Dette sørger for en videre diskantgjengivelse, med lite forvrengning.

Denne testen har for meg en litt personlig innfallsvinkel. Det er en kjensgjerning at store høyttalere gir større lyd enn små, og til mitt personlige bruk ønsker jeg et velvoksent høyttalerpar. Jeg er glad i musikk fra alle typer sjangere, med hovedvekt på rock. Så når størrelsen er bestemt, gjenstår spørsmålet hvor mye man bør bruke. Eller rettere sagt, hva får man, og hva får man ikke, av like store høyttalere fra samme produsent, men i ulike prisklasser?

Hva bør de levere?
En høyttaler til 15.000 kroner i denne størrelsesordenen bør gi mye ”trøkk”. Ikon 8 bør i så måte tegne stort lydbilde som låter kult nært sagt uansett hva slags musikk man setter på. Høyttalerne bør også være lettdrevne nok til å kunne gjøre jobben selv med en nokså rimelig forsterker, bare den er kraftig nok. Og, selv om høyttalerne nok ikke vil låte helt optimalt med ”hi-fi-musikk” som jazz, klassisk og i det hele tatt velmiksete akustiske innspillinger, grunnet litt kabinettresonans og farging her og der, bør de gjøre en tålelig jobb på dette også.

Når man mer enn dobler prisen for å få Mentor 8, forventer vi at alt strammes inn et godt hakk. Bassen bør være strammere, slå minst like hardt, og subtile detaljer i lydbildet som overses med Ikon 8, skal være tilstede i godt monn med Mentor 8. Tross alt er dette prisklassen som grenser mot high-end, og her forventer vi få kompromisser. Den kan kreve mer av elektronikken på grunn av mer komplekse elementer og ditto delefilter. Derfor anbefales generelt ikke rimelig elektronikk til høyttalere av dette kaliberet.

En høyttaler som Helicon 800 mkII legger seg godt opp i high-end-sjiktet, med en prislapp på 55.000 kroner. Med superstivt kabinett og dyre komponenter vil denne låte enda mer hi-fi- messig korrekt enn Mentor 8. Den vil nok neppe låte noe mer ”rocka”. En høyttaler i denne prisklassen er som regel justert til å låte mest mulig korrekt og lineært. Enda flere detaljer bør derfor strømme ut av musikken, i et mer omsluttende og velplassert lydbilde. Her forventer vi å kunne ”høre stillheten” mellom tonene, og å få en god akustisk illusjon av musikernes plassering i lydbildet.