Canton-høyttalerne er mellomstore, litt mindre enn de fra Monitor Audio. 2,5-veis konstruksjon betyr at begge basselementene spiller bass, men det ene i tillegg gjengir mellomtoneområdet. Dette gir ofte god tonal sammenheng, men kan gå utover følsomheten. Chrono 507 DC har en følsomhet på bare 87,5 dB med én watt, dermed trenger den dobbelt så mye forsterkerkraft for å spille like høyt som for eksempel B&W DM683.

Med bassrefleksporten på baksiden kan høyttalerne hente mer bass fra bakveggen ved å sette de tett inntil, eller man kan trekke de lenger ut på gulvet for en mer lineær bass.

Lydkvaliteten
Med storbandjazz viser Canton-høyttalerne seg som mer utagerende enn de fleste. Messingblåserne står ut med fynd og klem, energiske som fy. Det er en stor tonestruktur på saksofonen, og kontrabassen kommer bra frem. Det er også godt med luft rundt instrumentene. Anslagene på piano og flygel er dessuten meget klare og attakkerte. Høyttalerne virker imidlertid ikke like store i bassområdet som B&W. For å finne ut av dette helt sikkert, kreves musikk med skikkelig dypbass.

Inn i skuffen går Bertine Zetlitz ”My Italian Greyhound” og låta ”500”. Tøffe bassrytmer og dype bassgitartoner krever sitt, samtidig som den luftige stemmen til Bertine krever at høyttalerne holder fokus i mellomtone- og diskantregisteret. Her er Canton litt mer stresset enn B&W, Monitor Audio og Audio Pro, som alle har mer tyngde i bassen enn Canton. Bertines stemme kommer mer ut i rommet med Canton, men samtidig låter musikken mer pågående.

Canton har altså en frisk og dynamisk spillestil, men har tendenser til å bli litt for mye av det gode.

Også i denne testen: