Den slanke forforsterkeren No. 326S  er også fullbalansert og bruker også Arlon-kretskort. 326S er basert på Mark Levinsons dyreste forforsterker No. 32, som var en todelt forsterker med separat strømforsyning, mens No 326S har alt integrert i ett kabinett.

Strømtilførselen er isolert fra lydsignalet og Mark Levinson benytter også et strømfilter internt i forforsterkeren, for å holde støy fra stikkontakten borte fra kretsløpet. Lyddelen har dessuten sin egen strømforsyning, som er isolert fra strømforsyningen som fôrer kontrolldelen og inngangsvelger.

Inngangene kan konfigureres slik at man kan tilpasse inngangsfølsomheten og navngi inngangene, slik at de har omtrent samme nivå og ikke heter input 1, input 2 osv., men SACD, radio osv. Den har også en SSP-merket inngang, slik at man kan koble den til en surroundforforsterker og kombinere hjemmekino og stereo. På baksiden finner man tre balanserte XLR-innganger og fire ubalanserte RCA-innganger, og den kan leveres med platespillerinngang mot et tillegg i prisen.

Silkeglatt perfeksjon
Til å begynne med er det lite som imponerer med forsterkersettet fra Mark Levinson. Lydbildet er stort, dønn stabilt og det virker som det er nok krefter til stede til å fyre av gårde et romfartøy. Men det er ingenting ved lyden som utmerker seg spesielt. I stedet flyter musikken uanstrengt og ufarget ut av høyttalerne. Ingen av forsterkerne virker å sette sitt preg, en slags signaturklang, på det som kommer ut av høyttalerne.

Strykere og vokaler, eller elgitarer og trommer, det spiller ingen rolle. Musikken lyder sammenhengende og balansert, fantastisk rik på detaljer og med en frapperende glatt gjengivelse av mikrodetaljer og klangnyanser. Her finnes ikke antydning til hørbar forvrengning, ikke i bassen engang, og klangene virker å være ekstremt finmasket med silkeglatt tekstur.

Effektforsterkeren er noe av det mest raffinerte og samtidig potente jeg har hørt. Den virker mye kraftigere enn man skulle tro, med en bunnsolid og forvrengningsfri kontroll som får små høyttalere til å innbille seg at de er PA-høyttalere på en stor arena. De ovale sidemonterte basselementene i Burmester B30-høyttalerne ble strammet opp og totalkontrollert selv når lydvolumet var faretruende høyt. Samme med Naim Ovator S-600, som har guts i bassen av en annen verden (se test i neste utgave). De to bassene i hver høyttaler lød mer som 20 stykker, og satte løse objekter i rommet omtrent i selvsving. Man kjenner det på kroppen når en 532 banker bassen gjennom høyttalerne.

Men historien handler om mer enn muskler og kraft. Pat Methenys Orchestrion på den ene siden, og Skunk Anansie på den andre siden, lød befriende uanstrengt selv med høyt lydvolum. Mellomtonens fargeløse gjengivelse avslører nådeløst alle lyter i innspillingen, uten å fremheve dem. Krevende vokalprestasjoner sitter som et skudd, med sublim diskantgjengivelse på toppen. Hvor gjennomsiktigheten synes å være total.

Tor Espen Aspaas’ traktering av klaveret på Mirror Canon kles naken i den dønn ærlige og praktfulle presentasjonen av opptaket, som er gjort i Sofienberg kirke av Lindberg Lyd, med støy utenfra hørbart på opptaket. Hvilket i større grad får en til å føle at man er til stede under en live-forestilling. Samme effekt har avspillingen av Leonard Cohens Live in London. Basstakten på Tower of Song og First We Take Manhattan holdes hele tiden i et fast grep, trommene hamrer med perfekt presisjon og samtidig kan jeg høre smånyanser i det smått kaotiske opptaket (lydmessig), som også her forsterker livefølelsen.

Man plasseres litt bak i salen hva perspektiv angår. Lydbildet oppleves som svært dypt, takhøyden og bredden skaper en nær perfekt illusjon av lyd i 3D, og den ekstreme oppløsningen forsterker følelsen at Mark Levinson-settet makter å bringe musikkens innerste harmonier enda nærmere lytteren.

Konklusjon
Forsterkersettet fra Mark Levinson rykker rett opp på listen over de beste forsterkerne jeg har hørt. De er totalt blottet for imponatoreffekter og fyrverkeri. I stedet er de fininnstilte instrumenter for musikkgjengivelse, med sublime kvaliteter fra øverste hylle. Dyrt er det, men du verden så deilig det er også. Mark Levinson No. 326S og No. 532 er sånne produkter man kjøper for at de skal vare, og de vil spille like fantastisk om 30 år som de gjør i dag. Hvem vet, kanskje får man pengene igjen dersom man selger dem om et par tiår? Det kan man knapt si om mye annen high-end.

Også i denne testen: