Rotel har alltid tatt den enklest mulige fremgangsmåten når det kommer til å levere best mulig produkter for pengene. Fiksfakseri er de ikke glade i, produktene har aldri unødige funksjoner, og selv bruksanvisningene virker stensilert opp fra svart-hvitt kopimaskin. Utseendemessig har Rotels nye forsterkerlinjer fått en oppgradering, i form av rundere kurver og, etter hva vi kan anta, et mer kvinneappellerende ytre. Men der stopper det også, i hvert fall i tilfellet RSX-1550.

Tilkoblinger
Dyrest i testen til tross, denne receiveren har bare fem forsterkertrinn (7.1-prosessor med mulighet for å koble til ekstra forsterkerkraft) med en tradisjonell, tung strømforsyning. Av tilkoblinger å snakke om har den fire HDMI-innganger og én -utgang. Den har også både analog flerkanals inn- og utgang, i tillegg til diverse koaksiale og optiske digitale innganger. Men ingen biamping-funksjon, da den kun har tilkobling til fem høyttalere pluss to subwoofere.

Brukervennlighet
Skjermmenyen på denne receiveren er lik den Rotel hadde på linjene sine i 2001/2002. Hvit skrift på svart bakgrunn, og den er dessuten ikke spesielt oversiktlig. Bruksanvisningen er også litt tungt lesestoff, nesten helt uten illustrasjoner. Her har evolusjonen stått på stedet hvil.
Det har den også med tanke på at det ikke finnes noen form for automatisk høyttalerkalibrering. Når vi går inn for å justere manuelt, er det dessuten litt skuffende å se at avstand til høyttalerne kun kan settes til nærmeste fot (30 cm), og lydnivået kan kun justeres i steg av hele desibel. Dette er for grovt, mener vi.

Lydkvalitet
Når vi endelig kan gå i gang med de høyoppløste filmopplevelsene, er irritasjonen borte. Rotel har nemlig en herlig kontroll i bassregisteret. Dypbassen er stødigere enn hos Sony, vi hopper tilbake i sofaen når hagleskuddene plaffer løs i åpningsscenen på ”The Dark Knight”. Her er det bra guffe. Det er også et enda bedre fundament i dialogene, det runger godt i bassen når Batman murrer (med sin noe irriterende stemme). Receiveren skiller meget godt mellom HD-lyd og komprimert ”DVD-lyd”, det høres spesielt på den generelle dynamikken og den høyoppløste tonestrukturen på musikksporet.

Svakheten hos Rotel er at lydbildet ikke blir like sømløst og spøkelsesaktig stort som hos Sony. Dialogene og resten av senterkanalens lyd integreres ikke like godt med frontkanalene, og det gjør heller ikke bakkanalene. Vi blir ikke omringet av et like pustende lydbilde.

Dette kommer av at avstandsinnstillingene er for grove. Løsningen er å plassere front- og bakhøyttalerne helt nøyaktig ved hjelp av tommestokk. Etter at vi har gjort dette, blir det mye bedre. Men de færreste har mulighet for en slik høyttalerplassering, og vi ser oss nødt til å gi trekk for dette. Dessuten har nesten ingen samme høyttalere bak som foran, dermed er det uansett i groveste laget med nivåjustering i hele desibeltrinn.
Med musikk i stereo kommer Rotel derimot virkelig til sin rett. Klangsignaturen minner litt om Sony sin, bare litt mindre kald. Det er mer fylde i sangstemmene, og kassegitaren til Ane Brun klinger mer organisk. Man føler trekassa. Rotel har ­des­suten mer kropp i bassen enn Sony, og liker du popmusikk som Rihanna og Beyoncé, sitter du godt i det med ­Rotel ­R­SX-1550.

Også klassisk musikk har godt av Rotel sin glimrende dynamiske kontroll, kontrabasser og tubaer låter enda mer storslagent, med en større tone enn med Sony-receiveren. Men Rotel er litt mer dempet i toppen, og fioliner, triangler og fløyter synger ikke like luftig ut. Dette gjør også at lydbildet blir litt innskrenket, uten like stort rom rundt hvert instrument.

Også i denne testen: