Kretsene i Abrahamsens konverter er fullbalansert for maksimal kansellering av forvrengning og lavfrekvent støy. Men Abrahamsens ønske om å ytterligere redusere forvrengningen har resultert i at transistorene er symmetrisk matchet med hensyn til linearitet. Dette gjør at konstruksjonen ikke behøver å bruke høy tilbakekobling for å redusere forvrengning, dermed unngår man den tradisjonelle ”transistorlyden”, som er et resultat av små fasefeil i signalet og dermed en ”tregere” lyd.
Videre er det viktig at strømforsyningen leverer hurtig nok strøm til de høye frekvensene og mye nok strøm til de lave frekvensene. Abrahamsen mener dette løses ved hjelp av en stor transformator med lav primær impedans, ekstremt hurtige dioder for likeretting av vekselstrømmen, samt hurtige, lavimpedans elektrolytter med nok kapasitet i forhold til strømmen som trekkes. Alt skal finnes i V6.0, som dessuten oppskalerer det digitale signalet til 24-bit/96 kHz mot normalt 16-bit/44,1 kHz. Dette for å senke støygulvet og mer nøyaktig gjengi overtonene.
Lydkvaliteten
Med CD-spilleren Rotel RCD-1520 (kr 8300) koblet til koaks-inngangen presenterer Abrahamsen-konverteren et stort og fyldig lydbilde. Dens ubalanserte RCA-utgang har litt lav utgangsspenning og noe begrenset dynamisk kontrast – spesielt merkes det på en litt myk basstromme. Men koblet med balansert XLR til den integrerte Hegel H200 senkes støygulvet dramatisk, og vi opplever et lydbilde hvor det er godt med pusterom rundt det enkelte instrument. Det er dessuten meget hyggelig å konstatere at lyden fra laptopen min med ukomprimerte musikkfiler låter nesten like bra gjennom Abrahamsen-konverteren som når samme musikk strømmer fra Rotel-spillerens koaksialutgang. Forskjellen ligger i et ørlite flatere lydbilde med USB, men fremdeles er det mer livat og engasjerende enn om man bruker CD-spiller og kobler digitalkonverteren med ubalanserte RCA-kabler til forsterkeren.
En akustisk stålstrengegitar har en stor klang, og anslagene artikuleres meget nøyaktig. Kontrabassen gjengis med stor kropp, og sangstemmer står nyansert i midten. Cymbaler og fioliner som fyller resten av lydbildet er det fin plass til.
Klangsignaturen er på den litt fyldige siden av nøytralt, akkurat nok til å få en ekstra fin sødme i det hele – men ikke slik at det låter tregt eller overstadig varmt. Til sammenlikning låter Rotels CD-spiller med sin innebygde DAC litt spinklere, uten samme heftige tyngde eller størrelse på rommet – og uten samme frasparket i dypbassen. Sammenliknet med min egen Hegel CDP4A mkII (kr 22 000) med sin innebygde DAC har Abrahamsen V6.0 fremdeles litt igjen. Hegel-spilleren låter enda litt større, stillere og med mer slagkraft. Men det er noe forførerisk med Abrahamsens fyldighet, spesielt når man hører på ellers slanke pop-produksjoner av typen Lady Gaga og Blackeyed Peas. De låter heftigere og mer velpolert.
Konklusjon
Abrahamsen V6.0 er en rimelig digitalkonverter som løfter lydkvaliteten fra datamaskinen til et nivå som slett ikke gjør skam på et seriøst hi-fi-anlegg – selv ikke et til 50 000 kroner, selv om vi ikke føler at den helt står seg mot en god CD-spiller til 20 000 kroner.
DAC-en preges av et stort og barskt lydbilde, på den litt fyldige siden av nøytralt. Med sin gode oppløsning må den sies å være et røverkjøp til 4000 kroner. Den låter definitivt best med balansert XLR ut.
Også i denne testen:
Hegel HD10
Når digitalt blir organisk
Hegels nye digitalkonverter setter musikken i høysetet, mens den forviser all støy ned i den bunnløse avgrunn.
Med 9000 kB/sek på kildemateriale gir den fantastiske DAC’en av tidlig produksjon dramatisk mye bedre lyd.