Sony liker pekeskjermene sine. Vi finner dem ikke bare i kompaktkameraene deres, men også i videokameraene. Det har fungert bra, og var litt heftig i begynnelsen selv om vi alltid har vært skeptiske til å kladde på skjermen som åpenbart er viktig for å ta gode bilder. Tiden har imidlertid gått, og i dag er pekeskjermer ikke noe man mister pusten av. Derfor forventer vi oss fullstendig brukervennlighet fra Sony – de må bevise at en pekeskjerm faktisk holder fullt ut i forhold til gamle, hederlige knapper. Hvorvidt kameraet er pent, er selvsagt opp til hver enkelt å avgjøre, men det har så avgjort et utseende som føles vel gjennomtenkt og må ha tatt tid å få frem rent konstruksjonsmessig. Linsebeskyttelsen skyves vekk manuelt, og når den er oppfelt, er kameraets fremside nesten helt symmetrisk.

Brukervennlighet
Bakdelen med den ribbete designen er at kameraet kun har én utgangsport – som da selvsagt følger Sony-standard og ingenting annet. Den bruker man for å koble kameraet til en dockingstasjon. En stilig løsning, men en som frister mindre når man vil vise bildene på kompisens tv eller legge inn bilder på den bærbare datamaskinen når man er på reise. Man må ganske enkelt slepe rundt på dockingstasjonen.

Så til pekeskjermen. Den svarer bra, så uroen vi hadde før testen var så godt som ubegrunnet. Derimot krever en pekeskjerm store trefflater for å være pålitelig, og derfor kunne ikke menysnekkerne bruke for små ikoner da de satte sammen menyene. Det fører til mye blaing, og ettersom man hele tiden må flytte hånden og ikke bare trykke inn navigasjonsknapper, blir systemet uoversiktlig og litt tregt.

Vi bytter gjerne ut pekeskjermen mot vanlige knapper, men dersom man ikke foretar så mange innstillinger, kan man ikke nekte for at systemet er fullgodt – og visst er det pent med en skjerm som tar opp hele baksiden. Dessverre er skjermen ikke like høyoppløst som den er stor.

Bildekvalitet
Kameraet er ikke billig, og selv om vi forstår at en hel del av lappene har gått til å betale designen, forventer vi så klart at bildekvaliteten skal forsvare prisen. T500 er da tross alt et kamera! Innendørs oppfører det seg akkurat som en typisk Sony-kompakt, med vanlige feiltreff i hvitbalansen. Utendørs gjør den derimot en meget god jobb. Fargene holder seg nøytrale – noe vi setter stor pris på. Feil sees blant annet i rødfargen – som lett blir pastellaktig, men det er et veldig vanlig problem i små digitalkameraer og er ikke unikt for produsenten.

Bildeforstyrrelser på høy lysfølsomhet er ikke noe stort problem. Riktignok ser ISO 800 halvdårlig ut, men akkurat som problemet med rødnyanser, er ikke det uvanlig i kameraer i denne klassen.

Noe vi derimot har problemer med, er linsen. Vi får bildeforvrengninger i både vidvinkel og i full zoom, samt kromatisk aberrasjon i kontrastbilder. Kanskje ikke så rart med tanke på den minimale linsekonstruksjonen.

KONKLUSJON:

Det blir bedre hele tiden

Det er først og fremst på støysiden vi ser enorme forbedringer sammenlignet med kompaktkameraer bare to år tilbake i tid. Men helt fornøyde blir vi vel aldri …

For å være små kameraer med enda mindre bildesensorer, imponerer alle kameraene i testen når det gjelder bildeforstyrrelser. Moderne støyreduserende teknikk begynner å vise seg meget effektiv, og selv om ingen av modellene er i nærheten av systemkameraer, er de mer enn gode nok for Facebook-fotografier og mindre utskrifter selv opp til høye (om enn ikke ekstreme) nivåer av lysfølsomhet.

Optikken drar ned vurderingen på noen av kameraene, og det er ikke så rart. Det er det området som har utviklet seg minst på kamerafronten de siste årene – bra kameraoptikk må få ta sin plass og produsentprosessen for kvalitetskomponenter har ikke blitt mye billigere. Linser er en kunst og et håndverk, og sånn ser det ut til å forbli. Det mange i stedet jobber med er brukervennlighet, og digitalkameraer blir bare mer og mer ”digitale” i takt med at knapper byttes ut med pekeskjerm eller fargeglade, selvforklarende menyer legges inn. Akkurat i det sporet går Olympus mju 7000. Hadde det vært litt mer gjennomtenkt og bildene imponert litt mer, kunne vurderingen blitt høyere.

Et kamera som bommer på menyoppsettet og bare kaster muligheter og innstillinger i ansiktet på oss, er Casio Exilim EX-Z400. Forvirrende for nybegynneren og med en uklar målgruppe, er den i det minste et morsomt leketøy, og vi ser gjerne at Casio videreutvikler ideen.

Sony Cyber-shot DSC-T500 er et typisk Sony-kamera med pekeskjerm. God til det meste, litt tregnavigert og med en bildekvalitet som nesten, men ikke helt, lever opp til prisen. Langt fra et dårlig kjøp, men ikke helt prisgunstig.

Vi som hittil ikke har falt for Nikons kompaktkameraer, får lov til å skifte mening med Nikon Coolpix S630. Her viser de at de ikke bare behersker speilreflekser, men også kameraer for alle brukertyper. Kameraet er enkelt, gjennomtenkt, velkonstruert og pålitelig. Det er såpass bra at vi nesten ønsker oss mer manuell kontroll slik at vi kan utnytte bildekvaliteten til fulle. Men det er ikke dette testen handler om, og som sikt-og-knips-kamera til en overkommelig pris, imponerer S630 stort. Til tross for at det ikke har vidvinkel, vinner den utmerkelsen ”best i test”.

Også i denne testen: