Det lille basselementet kan lede en til å tro at høyttaleren ikke har nok bass til å kunne sparke fra seg, men en bakmontert bassport kan rette på dette om den plasseres tett på bakveggen.

JBL ES 20 skiller seg ut fra resten av testens kandidater ved at dette er en treveis-konstruksjon. Den har nemlig to diskantelementer, som gjengir hver sin del av overtoneområdet. Dette skal kunne bedre presisjonen i diskantområdet.

Lydkvaliteten
På pop og rock låter JBL-høyttalerne energisk og underholdende. Bassresponsen er sprek, med god fokus på basstrommeslagene og bassgitaren. Hele toneregisteret gjengis kjapt og rytmisk. JBL er blant testens kanskje mest attakkerte i diskantområdet, med meget tydelige trommestikkeanslag, og stemmen til Beyoncé stikker seg langt ut fra resten av lydbildet. Uten at det låter hardt og masete. Når vi setter på klassisk musikk, er det klart at høyttalerne jukser litt i bassen. På pop later de til å være større og gå dypere enn de i virkeligheten gjør. Når tuba og kontrabass står på menyen, er det tydelig at høyttalerne ruller av ganske tidlig i bassen. I stedet er bassen feitere lenger opp. Det låter dermed mindre naturlig på klassiske og akustiske opptak. Disko-Dvorák er liksom ikke like tøft som den ekte Dvorák.

På mannsstemmer blir denne bassfargingen et lite problem, da det blir en pukkel i nedre del av stemmen. Energiske og friske til tross, JBL-høyttalerne mangler presisjonen til å kunne bli testens ”bang for the buck”-høyttalere.

Konklusjon
JBL har med ES 20 laget en energisk og leken høyttaler som er underholdende å høre på, spesielt når pop og rock står på menyen. Få høyttalere er så kjappe i vendingene. Det vi har å utsette på, er at bassen er tydelig farget, med et overfokus i toppen. Dette låter ganske tøft på mye pop og rock, men faller igjennom på akustisk musikk som jazz og klassisk. Bassen er ikke dyp nok, ei heller er høyttaleren presis nok til uttalelsen ”bang for the buck”. Se da heller i retning storebror ES 30, til 3300 kroner.

Også i denne testen: