Sony er langt fra å være noen nybegynner i OLED-gamet. De lanserte verdens første OLED-TV, XEL-1, allerede i 2007. Med bare 11 tommers skjerm, 960×540 piksler oppløsning og en pris i overkant av 25.000 kroner, ble den aldri noen stor suksess. Sony har lykkes bedre med OLED-skjermer til profesjonell bruk: Toppmodellen BVMX300 brukes i dag som referansemonitor til mange av de råeste HDR-produksjonene. Prisen er nokså proff den også: Vi snakker om en 30” 4K-monitor til den nette sum av 45.000 dollar!
A1-serien er derimot Sonys første skikkelig OLED storskjerm til hjemmebruk. Vi snakker om en skikkelig premium-TV med påkostet design og lyd, som i skrivende stund bikker 50.000 kroner for 65” utgaven. Sony har altså ikke ambisjoner om å ta opp konkurransen med budsjett-OLEDer som LGs 65B6 eller nye B7 med det første. Dette er en flaggskip-TV for de kresne, som er laget for å sette Sony på high-end kartet nok en gang!
Sony Bravia KD-65A1: Design
Uten synlige høyttalere og knapt nok noen innramming, har Sonys OLED en veldig minimalistisk fremtoning, som likevel oser av kvalitet. Dette er definitivt en av årets lekreste TV-er rent utseendemessig.
KD-65A1 er imidlertid ikke den mest praktiske til veggmontering. Årsaken til det er at all elektronikken, inkludert høyttalere, tilkoblinger og veggfeste, sitter i selve foten som skjermen lener seg på. Denne er relativt tykk, og medfører at skjermen vil stikke noen centimeter ut fra veggen.
Brukervennlighet og finesser
Designmessig er KD-65A1 definitivt et friskt pust blant kjedelige TV-er. I så måte kan fjernkontrollen virke litt kjedelig og gammeldags. Vi snakker om en tradisjonell murstein med mange knapper. Med unntak av Netflix og Google er det få hurtigtaster. Sony har imidlertid inkludert en mikrofon for stemmekommandoer. Merk at mottakeren for IR-signaler sitter montert helt nederst på skjermen, og derfor er følsom for hindringer.
Sony bruker Android som brukergrensesnitt til sine smart-TV-er. Vårt testeksemplar kom lastet med den ferske versjonen Android 7.0 (Nougat), som introduserer en del nye funksjoner. Brukeropplevelsen er imidlertid ganske lik som før, og vi må trolig vente til Android 8.0 før vi får se noen dramatiske endringer på grafikk og menystruktur. Det største, vedvarende problemet med dagens løsning er hovedmenyen, som legges ovenpå og skjuler innholdet man ser på. Vi savner en mer brukerorientert menylinje nederst på skjermen, lik den man finner hos Samsung og LG. Sammenlignet med disse virker Android fortsatt litt knotete å bruke.
Det merkes at Sony-skjermen er blitt raskere, og den har fått bedre kapasitet til å svitsje mellom ulike innganger, apper og innhold. Den kan likevel ikke måle seg med Samsungs QLED-modeller, som er en skikkelig racer på området. Sony-skjermen hadde også en tendens til å henge seg opp og fryse ved flere anledninger under testen. Alt i alt synes vi brukeropplevelsen trekker ned totalinntrykket en smule.
Bildekvalitet
Med et OLED-panel fra LG Display har Sony-skjermen alle forutsetninger for god bildekvalitet, og det tas for gitt at ytelsen er på temmelig høyt nivå. Det store spørsmålet er om Sony har greid å skille seg tilstrekkelig ut fra LG og resten av konkurrentene?
Siden alle OLED-panelene som LG leverer er bortimot identiske, vil det være bildebehandlingen som utgjør den største forskjellen. Her har Sony et ess i ermet med sin kraftige videoprosessor, X1 Extreme. Den har en verktøyboks full av triks for å forbedre bildekvaliteten, som erfaringsmessig virker veldig bra.
X1-prosessoren håndterer alt av bildebehandling, deriblant støyreduksjon, fargegjengivelse, gråskala, ”tone mapping” av HDR videomateriale og oppskalering av vanlige HD-sendinger til 4K HDR. I tillegg kommer kjente finesser som MotionFlow interpolering som jevner ut bevegelser, og Smooth Gradation som glatter ut fargesjatteringer.
Sony vs LG
I løpet av testperioden har vi brukt Sony KD-65A1 ved siden av LG OLED65E7V, og det er ingen tvil om at det er flere likheter enn forskjeller mellom de to. Begge har de typiske kvalitetene vi forbinder med OLED, inkludert bunnløst svartnivå, utmerket kontrast og fantastisk fargegjengivelse uansett innsynsvinkel. Men det er også noen forskjeller.
Sony har for det første merkbart mindre støy på vanlig TV-innhold (HD-sendinger fra Canal Digital parabol). Bevegelsene er også glattere, spesielt når kameraet panorerer hurtig. KD-65A1 (med MotionFlow aktivert) har en evne til å bevare skarpheten under bevegelse, mens LG blir litt rykkete til tider. Forskjellen er ikke enorm, men nok til at vi foretrekker Sony-en til ordinær TV-titting så vel som sport.
Sony-skjermen ser også superlekker ut med innhold fra Ultra HD Blu-ray, men den har en litt annen presentasjon av HDR videomateriale enn LG. De nye HDR-filmene blir mastret med en maks lysstyrke på enten 1000 eller 4000 nits, og siden ingen OLED kommer i nærheten av dette enda, må man gjøre et kompromiss mellom lysstyrke og detaljer.
Det er tydelig at Sony har valgt litt annerledes enn LG: KD-65A1 har et generelt lysere bilde enn 65E7V, men ofrer noen av de lyseste nyansene. LG har på sin side et litt generelt mørkere bilde, men greier å gjengi flere nyanser i lyse partier. Her finnes det ingen fasit på hva som er riktig, men i praksis opplevde vi ofte å foretrekke Sonys versjon.
Mens vi venter på Dolby…
Når vi bytter til Netflix, ser tingene litt annerledes ut. I motsetning til LG, støtter ikke Sony-skjermen Dolby Vision HDR-formatet ennå. Dette er lovet å komme som en fremtidig firmware-oppgradering, men i skrivende stund er altså bare LG som støtter DV opp av esken, mens Sony må nøye seg med ”vanlig” HDR. Som vi allerede har nevnt i testen av LG OLED65E7V, er Dolby-standarden overlegen når det kommer til kontrastinformasjon fra scene til scene. Det kommer tydelig frem ved sammenligning av de to skjermene på klipp fra Netflix-serien Iron Fist, der LG har både mer detaljer i mørke partier så vel som mer ”smell” i det hvite – det beste av begge verdener.
I skrivende stund vet vi ennå ikke hvordan Sony-skjermen vil yte med samme format, men det taler helt klart til LGs fordel at den støtter Dolby allerede fra start!
Edit 19.12.2017: Sony har nå kunngjort at Dolby Vision oppdateringen vil rulles ut i løpet av januar-februar 2018.
Les også: Sony + Dolby Vision = sant
Kalibrering av Sony Bravia KD-65A1
Sonys OLED-skjerm har ikke like avanserte kalibreringsmuligheter som LG. Uten tilgang til fullverdig CMS (Color Management System) kontroll er det begrenset hvor nøyaktig man kan justere primær- og sekundærfargene. Kontrollen for hvitbalanse har også veldig grove trinn, som gjør at det er lett å justere seg bort. Den gode nyheten er at TV-en gir svært gode måleresultater opp av esken, og derfor ikke behøver mye korrigering!
Det er ingen tvil om at japaneren ligger hakk i hæl med koreaneren, og på noen punkter også overgår LG. Fargebalansen er tilnærmet snorrett, og viser at Sony har laget en god fargedekoder, som viser akkurat de fargene den får inn. Gjennomsnittlig delta-avvik etter kalibrering var på rekordlave 0,78, mot 0,96 for LG. Sony-skjermen ”tracker” også EOTF-kurven relativt bra, men det er tydelig at den har noe lavere maksimal lysstyrke enn LG: Mens LG-skjermen klarer å skvise ut hele 800 nits, gir Sony seg ved rundt 650 nits. Dermed ofres noen av de lysere nyansene i HDR-signalet, til fordel for høyere lysstyrke i snitt.
Lydkvalitet
Sony-skjermens lydløsning er såpass spesiell at den fortjener et eget kapittel. Sonys lydingeniører har nemlig tatt i bruk selve OLED-panelet som høyttalermembran! Løsningen kalles Acoustic Surface, og er temmelig smart.
På baksiden av OLED-skjermen sitter to akustiske ”aktivatorer” som vibrerer panelet i takt med lydsignalet. For å oppnå overbevisende stereolyd driver venstre og høyre activator hver sin halvdel av panelet, mens bassen gjengis av et tradisjonelt subwooferelement på baksiden.
Teknikken med små aktivatorer som vibrerer et større panel er langt fra ny, men så langt vi vet er det første gang den brukes i en TV. Og det låter meget overbevisende: Med høyttalerne på baksiden kunne man kanskje forventet en litt innestengt og tilslørt lydkarakter, men den gang ei! Lyden bærer preg av god ”kobling” mellom det man hører og ser på skjermen. Samtidig er det en utmerket fylde i bassen, kombinert med god klarhet i dialog og lydeffekter. Kort og godt, en velfungerende og innovativ løsning, ikke minst fordi den er så godt som usynlig.
Konklusjon
Med Sonys lange merittliste av gode TV-er hadde vi høye forventninger til Bravia KD-65A1, og de blir langt på vei innfridd. Sony-skjermen utmerker seg med usedvanlig flott design, en nyskapende høyttalerløsning og ikke minst den rålekre bildekvaliteten vi forbinder med OLED. Kombinasjonen av gode egenskaper gjør dette til en vil-ha TV av de sjeldne! Vi ergrer oss litt over Android-plattformen, og hadde gjerne sett at Sony støttet Dolby Vision HDR uten å måtte vente på neste oppdatering. Likevel er det ingen tvil om at er Sony-OLEDen er en kandidat til årets High-end pokal!
