TEST: Nanoleaf Elements

Belysning i det smarte hjemmet er langt mer enn pærer som kan slås av og på med en app. Det handler også om lek og fasinasjon. På det punktet scorer kinesisk-canadiske Nanoleaf høyt med sine smarte lyspaneler, som kan danne levende lysskulpturer på veggen. Vi har tidligere testet Nanoleaf Aurora, som hadde høy disko-faktor. Det her er imidlertid noe helt annet.

Nanoleaf Elements er et nytt panelsystem som henvender seg mest til folk som ikke har lyst til å forvandle stueveggen til et disko-lysshow. De sekskantede lyspanelene har en overflate som ligner lyst eiketre, så de utgjør en slags skulptur når lyset er slukket.

Tre-finishen er ikke særlig overbevisende, men en gruppe av dem på veggen er fortsatt forholdsvis diskré, og signaliserer ikke i samme grad ”tenåringsværelse” som de andre modellene fra Nanoleaf.

Panelene måler 20 cm i bredden (eller 23 cm fra spiss til spiss). Lyset kommer fra LED langs kantene, som kan skinne gjennom plastpanelet. Da kantene kan opplyses uavhengig av hverandre, kan det lages ganske avanserte lysforestillinger (scener).

Element-panelene er inspirert av naturen, og lys-scenariene har navn hentet fra naturen – som Ember, Fireflies og Calming Waterfall. Da panelene selv er gylne i fargen, kan det bare lages lyseffekter i mer eller mindre varme nyanser av hvitt lys. Og helt kritthvitt blir det aldri. Hvis man kobler RGB-paneler fra andre serier sammen med Elements, vil de automatisk følge samme fargeskala.

Bare på glatte vegger

Oppsettet virker umiddelbart enkelt, men er mer besværlig i praksis. Modulene har klebende skumtape på baksiden, men veggen må være helt slett og glatt for at tapen kan holde modulene fast. Trevegger, grovmønstret tapet eller grovvevd glassfiber er no-go.

Hver modul er forsynt med foringer på alle sider (seks foringer på hver av de sekskantede og tre på de trekantede), som kan brukes til å kjede dem sammen med andre moduler. Det skjer med små løse kontaktklips som klikkes fast på den siden hvor de to møtes.

Det er godt tenkt, men kontaktene sitter temmelig løst, og hele skulpturen blir lett litt leddløs. Det hjelper å sette modulene sammen på flere sider, men det er sjelden mulig, da det kun er akkurat nok samlestykker med i pakken.

Vi har testet en Elements-starterpakke med syv paneler, betjeningspanel og strømforsyning. Man kan dessuten kjøpe utvidelsespakker med tre paneler. Vi fikk dessuten noen eksempler på andre moduler med i pakken for å kunne prøve å kombinere modulene på tvers av serier. Det er et ganske smart tenkt system, og man kan bygge lysskulpturer så langt veggplass, pengepung og strømforsyning holder. Hva sistnevnte angår, kan strømforsyningen trekke opptil 22 Elements-moduler.

Diskolys

Nanoleaf har noen funksjoner som når utover de fleste konkurrentenes. Lys som reagerer på lyd, har vi sett hos både Philips Hue og Ledvance, men Nanoleaf-panelene finner på avanserte animasjoner i takt til musikken. Man kan velge mellom en rekke musikkanimasjoner og frittkjørende animasjoner. Og man kan lage sine egne i appen. Men altså kun i nyanser av hvitt.

Berøringsfølsomt

Det følger med en liten fjernkontroll i Elements-settet, så man kan styre de mest grunnleggende funksjonene direkte. Men det beste er at alle panelene også er berøringsfølsomme. Når man legger hånden på lyspanelene, reagerer de og lyser opp. Og man kan også skru opp og ned lyset eller skifte program ved å gni på dem med hånden. Hva de forskjellige faktene skal gjøre, innstilles i appen.

Noe som bringer oss til hovedproblemet: appen. Jeg har gjennom årene sett og prøvd ganske mange mobilapper til testprodukter. Men aldri noen som var så frustrerende som Nanoleafs!

Det begynner dårlig med installasjonen. I pakken ligger en guide med QR-koder til installasjon av appen fra henholdsvis Apple App Store og Google Play. Men koden (i hvert fall den til Android) fører ikke til Google Play, men åpner i stedet Nanoleafs Hong Kong-baserte hjemmeside. Man kan derfra skifte til en ”lokal” versjon for Europa. Siden gir imidlertid ikke mulighet for å opprette en brukerkonto. Kun for å kjøpe varer.

Frustrerende installasjon

Med appen manuelt lastet ned fra Google Play var det – etter noen forsøk – mulig å opprette forbindelse til husets Wi-Fi. Både Elements og LED-båndet Essentials Lightstrip skapte problemer under installasjonen, men ikke de samme problemene.

Da alle enhetene etter mer enn en times vanskeligheter var tilkoblet Wi-Fi, trodde jeg at problemene var over. Men, nei. Appen har for det første et grensesnitt som er så gjennomført ulogisk og inkonsekvent at den må være programmert av en førsteårs-student i informatikk som var fraværende i alle de undervisningstimene som handlet om grensesnittdesign.

 

Det er ingen logikk eller konsekvens i måten funksjonene er lagt ut i grensesnittet. Og det blir ikke bedre av at panelene ofte ikke reagerer. Eller appen melder at de ikke er til stede, men de reagerer likevel. Noen ganger.

Når man til slutt har gjettet seg frem til bruken av appen, og memorert hvordan man finner frem til de enkelte funksjonene, kan man forsøke å integrere Nanoleaf Elements-panelene i Google Home, slik at de kan styres på lik linje med andre smart-enheter og spesielt lyskilder. Men det er ærlig talt artigere å slå seg selv på fingrene med en hammer!

Etter tjuevis av forsøk på å sammenkoble Nanoleaf-kontoen med Google Home uten hell, lyktes det til slutt å få implementert LED-stripen i hjemmet så den kunne styres med Google Assistent. Hva som gjorde at det lyktes til slutt, er like uforklarlig som hva som inntil da fikk det til å mislykkes. Og Elements-panelene ble aldri gjenkjent – til tross for at de befant seg på samme konto.

Konkurrenter

Når man sier smarte lyskilder, er Philips Hue det navnet som nesten alle kjenner. Nanoleaf er litt billigere, og har med sine animasjoner og sin touch-følsomhet funksjoner som hverken Hue eller Ledvance kan matche. Men det hjelper ikke stort når integrasjonen feiler.

Konklusjon

Nanoleaf Elements ligner et forfriskende pust i innredningen av det smarte hjemmet, men det er langt fra idé til praksis. Kvaliteten er plastaktig, og styringen er ustabil, på grensen til tilfeldig. Integrasjonen med Google Home skal man være heldig for å få til å virke, og det blir ikke bedre av at appen neglisjerer enhver regel for grensesnittdesign. Det er rett og slett ikke godt nok for et produkt i den prisklassen.

At karakteren ikke er blitt lavere, skyldes at musikkstyringen faktisk fungerer utmerket, og at moduloppbygningen er en smart idé.