: Piega TC 30X

I uminnelige tider har alle høyttalere delt samme teknikk. Onde tunger vil ha det til at det ikke finnes fornyelse, alle bare lager sin variant over samme tema. Omtrent som en musiker som spiller en variasjon av det samme stykket hele tiden. Siden det går tretten på dusinet av ivrige høyttalerprodusenter, er det heller ikke lett å finne prinsen blant alle froskene.

Verre er det når utseendet bedrar. At det som faktisk ser ut til å være en prins, faktisk er en frosk i forkledning. Noe folk i vår yrkesretning opplever ofte. Unntakene finnes heldigvis, og det er de vi setter på trykk. Sveitsiske Piega har vært testet tidligere av oss, men det er en stund siden siste nye høyttaler fra Horgen i Sveits, og her er en spesielt attraktiv en.

Et par meget slanke og møbleringsvennlige gulvstående høyttalere, som er bygget helt og holdent i aluminium. En eksklusiv og på samme tid unik høyttaler, hvis byggekvalitet er upåklagelig. Piega TC 30X er nesten en blåkopi av de større og 50 prosent dyrere TC 70X, som de deler teknologi med, fra bass til det unike C2 koaksialelementet

Swiss made
Som alle andre Piega-høyttalere, er TC 30X bygget i aluminium fra topp til tå. Det 111 cm høye buede kabinettet er dempet innvendig for å fjerne resonanser. De to 15 cm MOM-basselementene med doble magneter sitter i et spesielt kammer for større rekkevidde i bassen. Høyttalerne rekker til 34 Hz på papiret. Mellomtone og diskant ivaretas av Piegas håndlagede superraske båndelement, C2 koaksialelementet. Som har både mellomtone og diskant på samme membranflate, noe som er unikt for høyttalerindustrien, og en Piega-oppfinnelse som de lager selv i Horgen i Sveits.

Krystallportalen
I tidligere tester av Piega-høyttalere har vi falt for fristelsen å kalle dem  hybridhøyttalere. Fordi de kombinerer det unike koaksialelementet med normale konede membraner og svingspoler. Noe som også kan by på problemer, siden basselementenes masse vil trenge kraftige motorer for å henge med reaksjonsevnen til båndelementet. Dermed vil store spoler og kraftige dobbeltmagneter stille store krav til strøm og effekt for at man skal få fart i sakene. Og TC 30X er intet unntak.

For å drive høyttalerne tilfredsstillende, holder det neppe med små rørforsterkere, men de store Marantz-monoforsterkerne og den massive MA7000 fra McIntosh, hadde ikke uventet null problemer med å drive høyttalerne med full kontroll. Men de våkner ikke skikkelig før du har skrudd volumet opp et par hakk. Musak-nivå og en kopp Oolong-te i den ene hånden, og en god bok i den andre, er en særdeles dårlig idé.

Da mister man ikke bare drivet i musikken, men også mye av bassnivået i innspillinger. Den steintøffe liveinnspillingen med John Scofield Trio (The Blue Note NYC, 2003) oppleves som blodfattig inntil høyttalerne får opp turtallet. Men da løfter også bassen seg betydelig i lydbildet, med perfekt sammenheng fra topp til bunn. Steve Swallows elbass lyder som den kommer fra et sted under parketten og røsker godt i hyssingen når den store McIntoshen leker seg med de små MOM-bassene. Trommene til Bill Stewart mangler litt av smellen og kraften til for eksempel Sonus Faber Cremona M, eller B&W 803D, men fra øvre mellomtone er det som et race mellom to sportsbiler og en formel 1-bil. Piega-høyttalernes guddommelige koaksialelement gir lytteren en dypdykk i fantastiske klangfarger som de andre to høyttalerne ikke helt får fram i samme grad.

På klaveropptakene fra Mirror Canon med Tor Espen Aspaas (Lindberg Lyd 2008), får jeg krystallklart gjengitt ikke bare klangene fra det store klaveret, men jeg hører også trafikk utenfra, og andre lyder som lett drukner under avspilling på høyttalere som ikke har samme evne til å blottstile musikken. Mens klaverklangen er uangripelig ren og klar, mangler det litt på dynamisk potens i den aller nederste oktaven. Noe som merkes av og til, fordi høyttalerne har en overveldende lynrask dynamikk ellers i frekvensområdet. De små bassene er lynraske og ytterst presise, de henger svært godt med det ultrahurtige koaksialelementet, men de klarer ikke å slippe seg løs i samme grad.

Når Bob Dylan synger The Man In The Long Black Coat, (SACD, Oh Mercy, 1989), og gitartonene vandrer mellom høyttalerne, hører man enkelt hvor herlig friskt og levende disse høyttalerne kan spille. Da skapes et superstødig nesten tredimensjonalt rom, hvor tonene fra vokalen oppleves så ekte at man fryser på ryggen. Henført kan jeg konstatere at John Lee Hookers Early One Morning (Jealous, Virgin 1986) lyder mer levende enn på lenge, men Bachs orgelverker mangler den ekstra dimensjonen som velter hele kjerkeorgelet inn i stuen min.

Klaverstykkene Leif Ove Andsnes samlet på Horizon (EMI, 2006), mangler derimot ingenting. Opptakene er relativt kjølige, nesten nøkterne og strippet for klang, men Piega-høyttalerne klarer på magisk vis å gi dem en vitamininnsprøytning. Her hører jeg fremragende dynamisk kontrast, og klangnyanser som jeg nesten aldri ellers hører. Noe jeg tror kan tilskrives det uvanlig vellykkede båndeelementet. Høyttalerne framstår som et tveegget sverd fordi de på den ene siden kan skape store opplevelser av selv høstgrå opptak, og gi dem varme, klangfylde og et friskere fokus. På den andre siden mangler de den store rock’n roll-faktoren. Så man må gjøre seg opp en mening om hva som er viktigst, og få dem demonstrert før man velger.

Konklusjon
De kompakte gulvhøyttalerne fra Piega kan noen magiske triks få andre høyttalere klarer. Men det har sin pris. Med smale kabinetter kan de lettere plasseres enn en diger høyttaler, men de får ikke den samme hjelpen av et stort kabinettvolum. Derfor krever de mye av forsterkeren, som bør ha rikelig med stabile krefter for å få sparket Piega TC 30X i gang. Da åpnes porten til et musikalsk univers av klangfarger og detaljer som du skal grave dypt ned i lommeboken for å finne maken til.