: Panasonic Lumix DMC-G1

Samarbeidet mellom Panasonic og Olympus, har tidligere gitt oss speilreflekser basert på FourThirds formatet, med bildebrikker på 17,3 x 13 mm – halvparten av flaten til 35mm film. MFT-prinsippet beholder sensorformatet, men Panasonics Lumix G1 er det første kameraet med MFT-format. Dette blir neppe det siste, for både Panasonic og Olympus har planer om flere modeller, nye objektiver og tilbehør til det nye kamerasystemet.

Grunntanken har vært å gjøre speilrefleksen mindre og lettere, noe Olympus har bevist at de kan bedre enn de fleste med E-400-serien, men det er mulig å lage speilrefleksen enda mindre hvis man fjerner kjernen i speilrefleksen. Nemlig speilhuset. Da blir kameraet mindre, og avstanden fra objektivet til bildebrikken kortere. Da trenger man ikke lengre samme diameter på objektivets lysåpning, og objektivet kan lages enda mindre og lettere. Lumix G1 veier beskjedne 630 gram med zoomobjektiv, batteri og minnekort.

Siden prismet også er borte på Lumix G1– og erstattet av en elektronisk søker – sparer man ytterligere plass og vekt. Fordelen er et mer kompakt kamera, med alle speilrefleksens fordeler, men uten ulempene. Skjønt noen vil nok stadig foretrekke en optisk, i stedet for en elektronisk søker.

Kompakt system
Når man går kameraet etter i sømmene, er det ikke lett å finne vesentlige mangler. Lumix G1 ser ut som og oppfører seg som et speilreflekskamera, men selv om det er mindre enn et Canon EOS 450D, er det ikke så mye mindre. Sammenlignet med Nikon D60 og Olympus E-420, er det ikke mye som skiller i Lumixens favør. Men dette er et første skritt på veien i det som ganske sikkert blir et voksende system med MFT-kameraer, og Olympus har antydet at deres første MFT-kamera vil bli enda mindre.

Panasonic har allerede annonsert flere objektiver til MFT-systemet, og man kan bruke eksisterende FourThirds-optikk på G1, med en adapter til 1.700 kr.

Lumix G1 har fått en ny 12-megapiksler bildebrikke med automatisk støvfjerning, og har naturligvis ikke speilreflekskameraets fasestyrte autofokus, men et kontrastbasert fokussystem, som er likt det mange kompaktkameraer har. I praksis er autofokusen på det medfølgende MFT-zoomobjektivet med optisk bildestabilisator, lynkjapp, og det er relativt liten slukketid på skjermen når man skyter serieopptak. Opp til 3 bps. For skjermen og søkeren har selvsagt live view, begge to, og den 3-tommers store skjermen er i tillegg vipp- og vribar som på Lumix L10 eller Olympus E-30. Noe som gjør skjermen langt mer anvendelig til ulike situasjoner. Autofokusen er ikke like presis på følgefokus, og må se seg slått av flere speilreflekser med fasestyrt autofokus. Så noe sportskamera er G1 ikke.
Brukervennlighet
Skjermen kan vippes rundt 180 grader, slik at den vender innover mot kamerahuset for beskyttelse. Dersom man bruker skjermen, og løfter kameraet til øyet, slukker skjermen og søkeren tennes automatisk. Den elektroniske søkeren er uten sammenligning den beste vi har sett hittil. Den bruker lysdioder til å lyse opp et LCOS-panel, i stedet for de vanlige LCD-søkerne.

Oppløsningen og lysstyrken i søkeren er god, den er stor og relativt kontrastrik, og det er mulig å bruke den både i sollys uten at den blir blass, og i lite lys, uten at den skjemmes av støy. All eksponeringsinformasjon kan også vises i søkeren, og man kan velge tre forskjellige rutenett som også vises på skjermen. Hvorav det ene kan forskyves manuelt. Skjermen kan også brukes til å vise status på 11 valgte innstillinger i Quick Menu med ikoner, og valgt eksponeringskompensasjon.

Betjeningen av kameraet er som på de fleste speilreflekser, og Panasonic-brukere vil raskt kjenne seg igjen. For kameraet har også Panasonics smarte Intelligent Auto, som passer på alt for det. Dette eksponeringsprogrammet velger selv også ulike motivprogram til ulike motivsituasjoner og bruker kameraets ansiktsgjenkjenning for fokus og lysmåling, men man kan naturligvis ta kontrollen over alle funksjoner selv. Man kan også lagre sine favorittinnstillinger i tre minnebanker til senere bruk.

Knappene kan synes små, de er åpenbart plukket fra samme hylle som knappene til Panasonics kompaktkameraer, men Quick Menu og funksjonshjulet på toppen har fotografen tilgang til de fleste innstillinger. Og innstillingshjulet på det lille, men absolutt brukbare håndgrepet, er trykkfølsomt. Trykk for eksempel en gang for eksponeringsforskyvning, en gang til for eksponeringskompensasjon.

Mangt kan skrives om alle innstillingsmulighetene på Lumix G1, men for at formatet skal ha noen framtid, må bildekvalitet holde mål. Også sammenlignet med speilreflekser i denne prisklassen. Med aktiv følgefokus på G1 kan man sikre seg skarpe bilder, der hvor panorering og følgefokusen til et speilreflekskamera kan svikte. Sammen med meget høy optisk kvalitet er dermed grunnlaget lagt for skarpe bilder med god kontrast.
For det medfølgende 14-45mm zoomobjektivet (tilsvarende 28-90mm på 35mm format), er rett og slett meget godt. Det er gjennomgående skarptegnende på alle brennvidder, og selv om det har moderat tønneformet fortegning fra 14-25mm – som avtar betydelig opp til 45mm – er det et av de beste kit-objektivene vi har sett. Den eneste ulempen med zoomen, er at man kan få synlig fargebrytning (kromatisk aberrasjon) i enkelte deler av motiver med skarp konturkontrast.
Bildekvalitet

Bildestøy er noe mange frykter, men ofte er faren for synlig bildestøy betydelig overdrevet på et speilreflekskamera. Og selv om G1 ikke er et speilreflekskamera, er det bare marginale forskjeller i bildestøy mellom G1 og rimelige speilreflekser som Nikon D60 eller Canon EOS 1000D. Lumixens bildestøy er ikke synlig på utskrifter før ved 1600 ISO, og selv om man kan skimte svak kornstøy allerede ved 400 ISO lysfølsomhet på en høyoppløst skjerm, er det ikke mulig å se støyen på A3-utskrifter.

Først ved 3200 ISO kan man tydelig se framtredende kornstøy og markant endring i fargebalansen, med merkbart redusert fargemetning og svakere tonalitet. Kameraets fargegjengivelsen er meget nøyaktig, med svært god fargemetning opp til 1600 ISO, og hvitbalansen fungerte utmerket under de aller fleste lysforhold. Slik sett er G1 blant de beste i sin klasse, og på høyde med dyrere kameraer.
Lumix G1 har automatisk kontrastjustering – ikke ulikt Nikons D-Lighting eller Olympus skyggejustering – som får fram flere detaljer i skygger og de lyseste delene av motivet. Men forskjellen med og uten kontrastjusteringen er ikke stor, og for de fleste vil denne funksjonen ha lite å si for bildekvaliteten.

Kameraets bildebrikke leverer meget høy oppløsning, også for en 12-megapiksel brikke, og detaljgjengivelsen er da fullt på høyde med større bildebrikker med tilsvarende oppløsning, med synlig bedre oppløsning enn fra Olympus 10-megapiksler bildebrikker.

Konklusjon
Panasonics første kamera i MFT-format er et meget spennende alternativ til en kompakt og rimelig speilrefleks. Riktignok er ikke Lumix G1 så mye mindre enn de minste speilrefleksene at det virkelig betyr noe, men kameraet bærer bud om en framtid hvor systemkameraene ikke behøver å være store og tunge, for å være gode kameraer. Med G1 har Panasonic i hvert fall lagt et solid grunnlag for MFT-formatet. Bildekvaliteten er gledelig høy, kameraet er svært lettbetjent og egnet til nesten hva det skal være – unntatt sport – og bredfullt av nyttige funksjoner. Det er bare å glede seg til fortsettelsen, for med G1 er det bevist at det nye kameraformatet definitivt har livets rett.