TEST: Nanoleaf 4D Screen Mirror + Lightstrip

Farget lys bak flatskjermen er ikke alles kopp te, men jeg må rett og slett innrømme at jeg ble forelsket da jeg første gang opplevede en TV med Philips Ambilight. Dessverre var og er jeg ikke like begeistret for Philips’ utvalg av flatskjermer, som er grunnen til at jeg ikke eier et TV med denne funksjonen.

Heldigvis finnes det i dag løsninger som kan monteres på TV-er og imitere den kjente Ambilight-effekten – og i visse tilfeller gjør det så godt at man skulle tro det var den ekte vare. Jeg har selv testet og benytter jevnlig Philips Hue Play HDMI Sync Box med tilhørende Gradient Lightstrip, som er en ganske god, men også meget dyr løsning.

En annen mulighet er en av de etter hvert mange kameraløsningene som ikke trenger den fordyrende HDMI-boksen, og i stedet benytter et kamera for å avlese innholdet på skjermen. En av løsningene som vi nå har på testbenken, kommer fra Nanoleaf, som i forveien er kjent for sine populære lyspaneler.

Et enkelt og billig konsept

Ideen bak Nanoleafs kameraløsning er ganske ukomplisert. Den medfølgende lyskjeden festes først på baksiden av TV-en. Kjeden er litt stiv, så bruk de medfølgende hjørnestykkene som sikrer at man kommer ut i alle hjørnene og hele veien rundt. Overskytende lyskjede klippes av. Tapen på baksiden av kjeden er dessverre ikke så kraftig, og man kan oppleve at den slipper litt noen steder. Suppler med nanotape, så blir den sittende.

Når kjeden er på plass, plasseres kameraet enten på toppen av skjermen eller på gulvet eller bordet foran TV-en. Det skal peke ned eller opp så hele skjermen er i kameraets synsfelt. Koble begge deler med den medfølgende kontrolleren, og slå på strømmen til herligheten.

Frustrerende oppsett

Som med Nanoleafs øvrige produkter benyttes deres app til oppsettet. Normalt er det ganske enkelt, men jeg ble fort overveldet av de mange innstillingene og den mangelfulle veiledningen. Det startet ellers noenlunde med kalibrering av kameraet, som jeg hadde plassert på toppen av skjermen. Via appen kan man se hva kameraet kan se, og skal nå markere TV-ens fire hjørner. Det burde være enkelt, men kameraet lot til å ha vanskelig for å avlese den nederste delen av TV-en min korrekt. Om det skyldes størrelsen, 65 tommer, vet jeg ikke, men uansett hvordan jeg vinklet kameraet, kunne det aldri se de grønne trekantene i bunnen og hjørnene fra instruksjonsvideoen.

Etter kalibreringen skulle jeg velge blant en av de fire såkalte ”modes”:

1D – en fast farge og lysstyrke, 2D – samme som 1D, men med skiftende farge alt etter skjerminnhold, 3D – bra trøkk på diodene i alle regnbuens farger hele veien rundt, og 4D – en jevnere utgave av 3D med færre farger. Jeg fant fort favoritten min i sistnevnte, da 3D flimret litt for mye etter min smak, liksom de to første innstillingene slett ikke ga den riktige opp- og innlevelse. Til hver ”mode” følger enda en innstilling. De to prekalibrerte Cinematic- og Vivid-innstillingene samt en custom-profil. Av en eller annen grunn var de to første helt ubrukelige i mitt setup, og jeg falt da tilbake på custom-innstillingen.

Total forvirring og gale farger

Saken er at Cinematic og Vivid viste helt gale farger. Sort ble gjengitt som kraftig rødt eller grønt lys, og det var generelt altfor mye trøkk på lyset til at det var behagelig eller pent å se på. Jeg opplevde dessuten flere ganger at fargene ”ble hengende” eller ”satte seg fast”, og først skiftet igjen etter at jeg hadde slått av og på apparatet.

For å få et mer ”realistisk” resultat, satte jeg derfor i gang med å fikle med custom-innstillingene. Her har man adgang til å justere på tre parametere. Dynamic Range, Saturation og hvitbalanse. Etter mye frem og tilbake fant jeg ut av at de hos meg måtte settes veldig lavt for å gi et noenlunde tålelig resultat. Jeg endte derfor med verdiene 16, 43 og 3244k. Den overordnede lysstyrken lot jeg være på 50 %.

Slukk lyset

Men selv med mine optimale innstillinger ble jeg aldri helt fornøyd med resultatet, som nok primært skyldes kvaliteten på kameraet og hva det kan se – eller ikke se. Som det ble avslørt under kalibreringen har kameraet vanskelig for å avlese den nederste delen av TV-en min korrekt, noe som også ses på lyskjeden som primært lyser opp på sidene og på toppen av skjermen. Legg til en lett forsinkelse på reaksjonen mellom skjerm og lyskjede, som man i starten må anstrenge seg for å ignorere.

Sist, men ikke minst krever en kameraløsning som denne at man sitter i et forholdsvis mørkt rom. Gjenskinn på skjermen fra lys eller lamper vil nemlig forstyrre kameraets avlesning og gi et feil resultat. Kan man leve med et mørklagt rom, kan man imidlertid få en noenlunde god opplevelse, spesielt på film, hvor plutselige lysglimt og raske fargeskifter kan gi en ganske fet effekt. Til alminnelig TV-titting vil jeg heller slippe.

Konklusjon

Jeg hadde gledet meg til å prøve Nanoleaf 4D, men må erkjenne at det har vært en blandet fornøyelse som har resultert i en del frustrasjon og noen flere grå hår. Selv om løsningen virker, og til tider kan være ganske overbevisende, var oppsettet alt for trøblete til at jeg tør anbefale det til venner eller familie. Legg til at det stort sett krever en total mørklegging av rommet for å få den optimale effekten, og du står igjen med et nisjeprodukt som tross en rimelig pris har et sterkt begrenset publikum.

Skulle jeg velge mellom dette og en ekte Ambilight-TV, er jeg derfor ikke i tvil, og blir det ikke en ekte Philips-TV vil jeg heller se til en løsning med en HDMI-boks. Den raskere reaksjonstiden og mer korrekt fargegjengivelse er å foretrekke fremfor en halvveis og trøblete løsning.