: McIntosh C22 og MC75

Min affeksjon gjaldt ikke bare Diana Krall som spilte Joni Mitchells A Case of You med inderlighet – fra Live in Paris – men den vakre, varme og sterke klangen fra tre forsterkere. Som kunne vært like gamle som meg, etter utseendet å dømme, men som spilte som man forventer av moderne forsterkere. Altså klangfullt, balansert og dynamisk. Lukket man øynene, var det ingenting som avslørte at disse forsterkerne har sine aner tilbake til 60-tallet.

60 år er lenge i en dynamisk og turbulent industri. Når McIntosh feirer 60-årsjubileum gjør de det med et tilbakeblikk i fortiden som viser oss hvorfor de har overlevd så lenge. Man lager selvsagt et jubileumsanlegg med ekte retrodesign og henter fram klassiske Mcintosh-forsterkere, men i nye, oppgraderte versjoner. Omtent som bilindustriens moderne retroutgaver av Mini Cooper, Fiat 500 og VW Beetle.

Derfor er designen nesten 100 prosent identisk med originalene fra 60-tallet. De to rørforsterkerene på 75 W hver er rett og slett moderne utgaver av den originale MC75 fra 1961. De to KT88-rørene som leverer effekten er selvsagt av nyere dato, de to massive transformatorene er nye, og balanserte innganger og skikkelige kabelterminaler avslører at forsterkerne ikke er fra 1961. Heller ikke forforsterkeren C22, som definitivt ser eldre ut, men under den klassiske McIntosh-designen fra 1962 befinner det seg en langt nyere forsterker.

Forforsterkeren C22 60th Anniversary
Forforsterkeren er basert på den langt nyere McIntosh C2300, og bruker seks vakuumrør – to til linjeinngangene, og ett par hver til MC- og MM-inngangene på de to platespillerinngangene. Den har også to balanserte linjeinnganger, i tillegg til fem ubalanserte linjeinnganger med lydløs elektromagnetisk svitsjing, og alt kan styres med den medfølgende fjernkontrollen. Dog ikke bass- og diskantkontrollene, som er utkoblbare, eller loudness, valg av utgang eller mode selector. Som kan rute stereosignalet i ulike retninger. For eksempel kan man mikse ned høyre kanal til begge, eller mikse ned både venstre og høyre kanal til venstre eller høyre, og så videre. Man kan også velge kapasitansbelastning (i pikofarad) til en tilkoblet MM-pickup, i sju trinn fra 30 til 350 pF. Og motstand i sju trinn fra 10 til 1000 ohm når man har en MC-pickup tilkoblet.

Effektforsterkerne MC75 60th Anniversary
De to monoforsterkerne med to spesialutvalgte KT88 utgangsrør, leverer 75 W uansett belastning, og har derfor kabelterminaler for 8, 4 og 2 ohms høyttalerbelastninger. De har også en gain-bryter, hvor man kan velge inngangsfølsomhet på 1,7 eller 0,85 V, og som på nyere utgaver av MC275 (se testen i L&B 1109), har forsterkerne strømbryter slik at man ikke må nappe ut stikkontakten som man måtte gjøre i gamle dager.

De har også kontakter for strømstyring fra C22-forforsterkeren, slik at strømmen til forsterkerne kuttes når man slukker strømmen til forforsterkeren. Noe man også kan gjøre fra fjernkontrollen. Siden MC75 er monoforsterkere, bruker de bare to transformatorer. Den ene er den samme som på MC275, men her brukes hele strømforsyningen bare til én kanal, i motsetning til på MC75 hvor man i praksis får dobbelt så stor kapasitet siden det bare handler om én kanal. Utgangstransformatoren er unik for MC75, som under det forgylte stålchassiset er kraftig oppgradert og modernisert sammenlignet med originalen fra 1961.

Moderne klang
Selv om effektforsterkernes massive strømforsyning sørger for uanstrengte kraftleveranser og knallgod dynamisk kontroll, kan det være smart å benytte relativt effektive høyttalere. Små monitorer med 85 dB følsomhet og morsomme fasevinkler kombinert med en generelt lav motstand på 3–4 ohm, er slett ikke livretten til en rørforsterker på 75 W. Selv ikke en McIntosh-rørforsterker. Med klangnøytrale og effektive høyttalere, som for eksempel Audiovector S3 Avantgarde Arreté, får man ingen problemer med å få forsterkerne til å blomstre.

For blomstre er rette ordet. De spiller så organisk og luftig at alle fordommer man måtte ha om rørforsterkere, forsvinner som dugg for solen. Sammenlignet med MC275 er det finere detaljoppløsning her og klangbalansen er enda mer nøytral på MC75. Mens MC275 er litt rundere i kantene på basstransienter, og kanskje også fyldigere, er MC75 strammere. Mer kontrollert. Med litt større gjennomsiktighet og oppløsning. Noen vil kanskje savne den klassiske McIntosh-klangen, i den grad den kan defineres som en type klang, men det er liten tvil om at C22 og MC75 er tilpasset mer moderne høyttaleres egenskaper, enn man skulle tro. Alderen til originalene tatt i betraktning.

Gode gamle Elvis Presleys Fever klinger stort og fett, med krystallklar definisjon av den karakteristiske knipsingen i låten. Konsertopptaket med Diana Krall fra Paris er en opplevelse. Rommet formelig dirrer under det velvoksne lydbildet, og presentasjonen tilsvarer en plassering lang fremme i salen, men McIntosh-settet bevarer romfølelsen likevel. En klaverstykke av Chopin og konsertopptak med Keith Jarrett (Still Live på LP), forsterker følelsen av et klangnøytralt lydbilde. Transienter er skarpt fokusert og jeg i alle fall føler ikke at jeg mister noen av klangnyansene fra instrumentenes klangbunn og over- og undertoner.

Vokaler på gode jazzopptak flyter vektløst ut av høyttalerne. Her er det ene av tre områder hvor jeg til dels savner noe. Stemmeprakten til artister som Diana Krall, Holly Cole eller for den del Alison Krauss, lyder litt for pent. Ikke at det mangler noe, men der mannlige vokalister som Willy DeVilles raspende røst, kaffetraktersurklingen til Bob Dylan og den dype røsten til Johnny Cash lyder så virkelig at det er skremmende, mangler en del kvinnelige vokalister litt av den samme klangdybden. Flisespikkeri, ja vel, men MC275 (for eksempel) bevarer mer av vokalklangen. Ikke slik å forstå at jeg mener MC275R er bedre, men lyden er annerledes.

Så er det heller ikke all verdens luft aller øverst i diskanten. Strykere og andre instrumenter som har et overtonespekter med lang rekkevidde lider slett ikke under dette. Aldeles ikke, men i denne prisklassen er det lov å være kresen, derfor må jeg påpeke det. Noe problem føler jeg ikke at det er, for er det et forsterkersett de siste 10 årene som virkelig har frisket opp tilværelsen, så er dette definitivt ett av dem. Og kanskje det mest attraktive av dem alle.Jubileumssettet fra McIntosh lyder slett ikke som forventet. Ingenting tyder på at det har 60 år gamle gener, for klangsignaturen er høyst moderne. Derfor passer det nok langt bedre til moderne høyttalerkonstruksjoner enn gamle rehabiliterte JBL-er, Altec Lansing- eller Klipsch-høyttalere. Så lenge de ikke er for tungdrevne.

Konklusjon
Med sin ryddige retrodesign, fleksible tilkoblingsmuligheter og ikke minst kvalitetsutførelse og klanglige egenskaper, er jubileumssettet fra McIntosh en verdig markering av 60 år i musikkens tjeneste. Dessverre er antallet sterkt begrenset, dermed blir dette et forsterkersett for de få. Noe prisen også sørger for. Man kan for eksempel kjøpe forforsterkeren McIntosh C2300 og effektforsterkeren MC275R og spare drøyt 40 000 kroner i stedet, riktignok uten at det vil spille eksakt likt. Men i motsetning til jubileumssettet er det neppe en investering som vil stige i verdi på samme måte. Og kanskje vil ikke eiergleden bli like stor heller.