TEST: Ortofon MC Windfeld Ti

Egentlig er det rart at noe så grunnleggende enkelt som en pickup, kan lyde så vidt forskjellig. Det er bare å prøve selv. 

Sammenligner man en Ortofon 2M Red med en Ortofon MC Windfeld Ti – en pickup til 1600 kroner og en til 60.000 kroner – er forskjellen natt og dag.

Selv om de er grunnleggende like. 

Begge har en nålearm som strekker seg mot rillene i en vinylplate, fra et fleksibelt oppheng i den ene enden. Bevegelsene genererer et signal ved hjelp av spoler og magneter, som ender opp i høyttalerne til slutt. Ok, i en MC Windfeld Ti er det spolen som er i bevegelse – derav MC – eller moving coil, mens i en 2M Red er det magneten som er i bevegelse. Moving magnet altså.

Men det er flere forskjeller. En 2M Red er støpt plasthus, en relativt enkel konstruksjon med en helt vanlig elliptisk nålesliping. Pickupen passer de fleste platespillere, er enkel å montere, og kan brukes med alle forsterkere med en MM-inngang.

Da er det noe ganske annet med en MC Windfeld Ti. Den er et rasedyr blodtrimmet for å hente maks ut av rillene i platene. Hver enkelt lille detalj er nitidig utviklet og raffinert til perfeksjon. 

Per Windfeld 

Som den absolutt bør være. Den bærer navnet til Ortofons legendariske konstruktør fra 1976 til 2006 – Per Windfeld. Mannen som blant mange andre pickuper, konstruerte Ortofon MC20 Super, som jeg hadde på en Helius-arm på 90-tallet. 

Etter at Windfeld pensjonerte seg, laget Ortofon en Windfeld-pickup i 2008, til ære for mannens 30 år i Ortofon. Den var basert på datidens Ortofon Kontrapunkt og MC Jubilee, og utstyrt med Ortofons egen nålesliping. Ortofon Replicant Stylus 100, med en skarpslipt og polert diamant i enden av nålearmen. 

Den nyere Ortofon MC Windfeld Ti, er konstruert av Windfelds etterfølger, Leif Johannsen. Som også har brukt Replicant Stylus 100 (r/R 5/100 µm) – med en nålearm i boron. Pickupen, som er støpt i samme form som en Ortofon Cadenza, er laget i rustfritt stål og SLM-titan (Selective Laser Melting). Vekten tipper på 11 gram, med andre ord er den ingen lettvekter, selv om den er to gram lettere enn den første Windfeld-pickupen.

MC Windfeld Ti

Blant de mange tingene man finner på en Ortofon i denne prisklassen, som man ikke finner i en 2M Red, er blant annet Ortofons Wide Range Damping (WRD). Som er en liten rund plate plassert mellom to små absorbenter, med ulik dempekarakteristikk. WRD fungerer som en støtdemper som holder pickupnålen i sporet hele tiden. Det hjelper både på sporingsevnen, og resonanskontroll.

En liten men kraftig neodymiummagnet er montert i Ortofons Field Stabilizing Element (FSE). En liten sylinder i ledende materiale, som stabiliserer magnetfeltet. Det skal ifølge Ortofon, gi større dynamisk kontrast med minimal forvrengning og intermodulering. 

Pickupen leverer en utgangspenning på 0,2 mV, som betyr at pickupen bør matches med et phonotrinn som har mulighet for å stille gain til et optimalt nivå. Ortofon oppgir en belastningsimpedanse på >10 Ohm, noe ikke alle phonotrinn kan matche. Så igjen, er det viktig at man har, eller finner, et phonotrinn som kan i det minste justeres ned mot 20-50 Ohm.

Den skarpe slipingen skal spore prikkfritt opptil 90 µm (315 Hz), hvis stifttrykket ligger rundt anbefalte 2,3 gram. Sporingsvinkelen til nålen skal være 23°, og sett fra siden skal pickuphuset og tonearmen ligge horisontalt helt plant med vinylplaten, når pickupen er korrekt montert.

Vær nøye

Akkurat dét, kan ikke understrekes nok. Korrekt montering handler ikke bare om å skru pickupen på i ‘fartsretningen’, men også om å få de kritiske vinklene på plass. Sporingsvinkelen på 23° er nevnt (VTA), bakkant av tuppen på nålen skal være 92° (SRA), og for å være sikker kan man bruke en gradskive og et seriøst forstørrelsesglass. 

Hvis man har mulighet for å justere asimut – den horisontale vinkelen på pickuphuset, trenger man et lite speil. Sett forfra, skal nålearmen peke i en rett 90° linje fra et lite speil du kan legge pickupen forsiktig på. Heller nålefanen til en av sidene, løsner man pickuphuset forsiktig og vrir til refleksjonen i speilet er perfekt på linje med nålearmen.

Hvis man ikke har et phonotrinn i toppklassen, kan jeg anbefale Hegel V10, Gold Note PH-10, eller Primare R35 i moderat prisklasse. Er budsjettet større kan McIntosh MP100 eller Rega Aura MC* gi deg enda bedre lyd fra pickupen.

*Min. belastningsimpedanse 50 Ohm.

Gjennomsiktig lydbilde og lynrask dynamikk

Jeg var litt usikker på hva som ventet meg. Ville pickupen høres ut som en raffinert utgave av en Ortofon Cadenza Black, eller en Ortofon MC Diamond (tidl. MC Anna)?

Førsteinntrykket var formidabelt. For en dynamikk! Mitt umiddelbare inntrykk var at her snakker vi lynraske transienter med snert. Ikke så ulikt en Audio-Technica AT-ART1000, bare med mer vekt og fylde i bassen. Windfeld-pickupen sporet dypere i rillene og hentet mer informasjon fra platene enn det meste jeg har testet. 

Klangen er definitivt mer nøytral enn varm eller kald, men ga ikke David Sanborns altsaksofon noe ubehagelig sting, på Maputo fra Sanborn og Bob James album Double Vision. Marcus Millers slap-bass har jeg sjelden hørt så fokusert og definert, og det er en herlig vekt og dynamikk i slagverket til Steve Gadd.

Lyden har en slags mastertape-kvalitet, hvor alt stemmer og er perfekt balansert. 

Hvilket leder meg til opptaket med Jan Gunnar Hoff ensemble på albumet Polarity. Et langt nyere opptak gjort av Lindberg Lyd i Sofienberg kirke i Oslo. Hør hvordan akustikken i kirken gir slagverket luft og litt distanse. Det mangler ikke dynamikk eller trøkk, du kjenner lyden fra slagverket på kroppen.

Det neste sporet på albumet, Home, er en rolig ballade med klaver, bass, og visper strykende over trommeskinnet. Hør hvordan vispene lyder fjærlette, mens transientene fra kontrabassen får en varm fylde som gir musikken dybde. Det er vakkert.

Triojazz er ikke det eneste pickupen kan. Den gjengir strykere med en oppløsning som gjør at du kan fornemme lukten av harpiks. På Mozarts tredje fiolinkonsert (kv 216), et av hans mest kjente fiolinstykker, fremført av Marianne Thorsen og Trondheimsolistene (Lindberg Lyd i et kirkeopptak igjen), er klangen fra strykerne superoppløst. 

Man kan høre avstanden mellom instrumentgruppene i orkesteret. Treblåserne er merkbart lengre unna enn solofiolinen, og også her hører man klangen fra kirkerommet på opptaket. Det gir musikken en dybde og tredimensjonalitet som ikke er så lett å få fram med en 2M Red.

Engelske Ezra Collective, er i høyeste grad et stilskifte. Deres funky jazzfusion er like lett å danse til, som å lytte til. God Gave Me Feet For Dancing, med Yasmin Lacey på vokal, for eksempel. En myk klem av en låt som vugger deg forsiktig, mens kvintetten sørger for en funky backdrop lett ispedd litt afrobeat, til den fløyelsmyke vokalen. Det svinger av pickupen også. Som plasserer rytmen godt frem i lydbildet, og gir vokalen god plass i midten. Her føler du at du står ved scenen, for alle transienter er så umiddelbare. Blåserne klinger varm og fyldig og det er ikke farlig å skru opp volumet. Tvert imot.

Konklusjon

Ortofon MC Windfeld Ti er en bragd av en pickup. Den oppleves som mer allround enn mange andre pickuper jeg har testet, og spiller hva det skal være. Få pickuper har en så vellykket kombinasjon av oppløsning, innsikt, dynamikk og regelrett trøkk.

Den behersker strykerklangen like godt som rytmen og dynamikken i et slagverk, og er et funn på vokaler. Du får litt bedre oppløsning og finere detaljgjengivelse, i en Audio-Technica AT-ART1000 eller en Ortofon MC Diamond (tidl. MC Anna). Men for meg er Windfeld-pickupens mer organiske gjengivelse av musikken, å foretrekke fremfor absolutt oppløsning. MC Windfeld Ti er kostbar, men vel verdt pengene.