: Martin Logan Spire

Utallige containere og tonn med høyttalere flommer over oss fra produsenter i Østen. Høyttalere som ligner hverandre koster nesten det samme, og låter likt. Høyttalere man møter klint inntil hverandre i en butikk, med en gul prislapp så stor som et spisekart på toppen. De er like interessante som fast food. Et øyeblikks behov er dekket raskt og billig, men særlig minneverdig er det ikke.

Martin Logans høyttalere er som et gourmetmåltid. Man må sannelig betale dyrt for det, og får tilfredsstillelsen ved å ha opplevd noe spesielt. Noe som har vært en berikelse for hjernen, en glede for hjertet og et minne for livet. Og akkurat som et niretters gourmetmåltid med tilhørende viner til hver rett, er høyttalere av Martin Logans kaliber noe man kanskje forteller venner og kjente om i mange år etterpå.

Elektrostat
Amerikanske Martin Logan har lenge spesialisert seg på hybridhøyttalere, hvor to ulike driftsprinsipper smelter sammen til en sømløs musikkgjengiver. Opp gjennom årene har de forsøkt å perfeksjonere to ulike teknikker, og senere høyttalermodeller som Summit og Vantage har lyktes over all forventning. Men akkurat som kokken som aldri blir utlært (de beste kokkene blir ikke det – det er derfor de er best), har ingeniørene hos Martin Logan i Kansas, USA, aldri gitt opp å forbedre elektrostathøyttalerne sine.

Martin Logan Spire er deres nyeste modell. En hybridhøyttaler som forener to ulike driftsformer: En 25 cm konvensjonell bassenhet med aluminiumsmembran, som gjengir alle frekvenser under 320 Hz (grunntoner og bass). Resten tar et nyutviklet elektrostatelement seg av. Elementet, kalt XStat, er basert på teknologi fra Martin Logans nye toppmodell CLX, og består av en flortynn Mylar-membran som er spent opp med vakuum på en stiv vertikal aluramme

Nærmere musikken
Lyden av en god elektrostat er noe veldig spesielt i manges ører. Eller rettere sagt, mangelen på lyd. Egenlyd, i hvert fall. For litt av gevinsten med en membran som er tynnere enn et menneskehår, er at man har svært lav bevegelig masse. Ergo lav forvrengning, når konstruksjonen er vellykket. Peter Walker i QUAD beviste hvor nøytralt det kan låte for 50 år siden med elektrostathøyttaleren ESL 57, og Martin Logan har bare beholdt grunnprinsippene i Walkers konstruksjon, og skapt et nær perfekt instrument for ren og forfalsket gjengivelse av musikk. Med bass.

Basskassen med forsterker er nemlig en betydelig bidragsyter til Spires klangkarakter. En slik miks av driftsprinsipper har tidligere avstedkommet mindre heldige virkninger som at bassen rett og slett ikke henger med i svingene. Den lette elektrostatmembranen er mye raskere til å starte og stoppe, og det gir uheldige utslag som kort sagt farger lydbildet. Men Spire tilhører en mye mer moderne generasjon hybrid, og nå spiller de to elementene nesten umerkelig sømløst på lag.

Summit fra 2006 har lenge vært blant våre referansehøyttalere, men Spire tar tronen fra den dyrere Summit fra første takt. La gå, Summit har to 25 cm basselementer mot Spires ene, og det merkes på trøkket i bassen når man spiller høyere i rommet. Men Spire løfter lydkvaliteten enda et par hakk, fordi integrasjonen mellom elementene er bedre, og ikke minst, elektrostatelementet låter fyldigere. Her er det mer kjøtt på beinet, enkelt sagt.

Riktignok spiller ikke Spire ekte dypbass, i et vanlig rom vil de gradvis miste effektiviteten i bassen et sted mellom 40 og 30 Hz, men i mitt rom fikk jeg hørbar bass ned til 30–35 Hz. Noe som er rikelig, tatt i betraktning at de færreste instrumenter har noen undertonestruktur som strekker særlig dypere i frekvens.

Akustisk musikk med kvinnevokal lyder herlig besnærende. Så livvaktig og vektløst at man klyper seg i armen. På Sophie Zelmanis Bitter Kind hører jeg flere klanger fra gitartonene, og vokalen er blottet for betoninger. Renee Flemings klokkeklare sopran lyder gjerne slank på mange høyttalere, men ikke her. Og ikke siden to og en halv ganger dyrere Sonus Faber Amati Anniversario, har jeg hørt at Flemings italiensktuttale ikke er 100 prosent perfekt. Men vokalen hennes klinger mer ufarget, mer vektløs og nøytral.

Den svake vibratoen i Barb Jungrs kvinnelige vokal kommer bedre fram på Spire. Det samme gjør lyder det er bedre kontrast i, og hvor høyt og lavt hun synger på sine tolkninger av Bob Dylans låter. Gitaropptak lyder ofte fint, men er krevende å gjengi korrekt. Derfor er var det en lettelse å få fram både dynamikken og tydeligere klangfarger på opptak med gitarfantomene Rodrigo og Gabiela. Men også opptakene med Take Four Guitar Quintet, hvor man av og til sitter og lurer på om det er tre eller fire gitarer som spiller samtidig. Her er det ingen tvil.

Høyttalerne er nemlig ekstremt veloppløste og nesten bunnløst gjennomsiktige. 2Ls lydopptak fra Sofienberg kirke i Oslo, med Tor Espen Aspaas spillende pianosonater, lyder akkurat som når man er på konsert i en steinkirke. Man hører klanger som er særpreget for en kirkekonsert, og i dette tilfellet hører man med letthet støy utenfra. Som ellers ville blitt maskert eller dempet på andre høyttalere. Noen vil kanskje foretrekke bånddiskanter som rekker enda høyere i frekvens, men det er ikke noe galt med Spires diskantgjengivelse. Her er det nemlig bedre fokus, større åpenhet og luftighet enn i mange bånddiskanter.

Lydbildet er som hugget i stein, også på rufsete opptak som Crosby, Stills, Nash og Young fra Deja Vu Live, og man får lyst til å skru opp volumet til helsefarlige høyder. Men det er da, og bare da, at man merker at selv vellykkede Spire har sine begrensninger. Bassforsterkeren blir slakkere i grepet, og man får ikke lenger samme følelsen av at det er dypbass å hente fra høyttalerne. Og lydbildet faller litt sammen fordi høyttalerne når et metningspunkt for hvor høyt de kan spille med den samme enestående dynamiske kontrasten de ellers briljerer med.

Konklusjon
Martin Logan Spire er ikke den første elektrostathøyttaleren som har begeistret oss. Men det er den første som har tatt et stort steg i retning av fordelene med en dynamisk høyttaler med bedre dynamikk og høyere maksimalt lydtrykk. Spire er ikke bare Martin Logans mest komplette høyttaler til nå, det er også en av de mest anvendelige og vellydende vi noensinne har testet under 100 000 kroner. En høyttaler hvis kvaliteter det definitivt ikke går tretten på dusinet av.