: Martin Logan Purity

Tenk deg en high-end elektrostathøyttaler som du kan koble til en iPod. Ganske kult. Det syntes Martin Logan også. Derfor har de laget Purity. En kompakt og unik elektrostathøyttaler som forener  det beste av to verdener, med aktiv drift og fleksible plasseringsmuligheter. Høres for godt ut til å være sant, men Purity forener ønsket om knallyd og brukervennlighet på en måte vi ikke har sett tidligere. En 30.000 kroners hybridhøyttaler med innebygget 200 w forsterker, er ikke hverdagskost. De aller fleste høyttalere er bygget over de samme prinsippene. To eller flere elementer monteres i en avstemt kasse og stort mer trenger man ikke for å få lyd. For å få god lyd derimot, må høyttaleren utvikles med den beste teknikken man kan ta seg råd til, og så må det hele finstemmes til høyttalerens ønskede egenskaper er oppnådd. Men prinsippet er det samme uansett produsent.

Slik er det ikke hos Martin Logan. De har spesialisert seg på hybridhøyttalere, hvor to ulike driftsprinsipper forenes. Omtrent på samme måte som hybridbiler, hvor forbrenningsmotoren forenes med elektriske motorer for å spare drivstoff.

Velprøvd hybridløsning
Sparing er slett ikke målet med en hybridhøyttaler. Poenget er å oppnå noe man ikke får til bare med det ene driftsprinsippet. For en elektrostatmembran må nemlig være upraktisk stor for å spille lave nok frekvenser til at man får bass. Og en konvensjonell høyttalers elementer har ikke den samme lynraske responsen ved høye frekvenser, som en elektrostatmembran. Men kombinerer man begge deler, løser man disse problemene.

Purity er en  hybridhøyttaler fordi den forener de to ulike driftsformene. Den bruker to 165 mm konvensjonelle bassenheter med stive aluminiumsmembraner, som gjengir alle frekvenser under 450 hz (grunntoner og bass), mens det nesten vektløse elektrostatmembranet som er spent opp på en ramme gjengir resten over 450 hz. En hybridløsning Martin Logan har drevet med i over 25 år.

Aktivisert av 200 w
Men det som virkelig skiller Purity fra praktisk talt alle andre høyttalere, er at de har hver sin innebyggede 200 w forsterker. Som er grunnen til at man kaller høyttalerne aktive, i motsetning til en passiv høyttaler, som må hå en ekstern forsterker tilkoblet for å virke. I praksis betyr det at høyttalerne kan drives av en MP3-spiller alene. Som vi selvsagt forsøkte, sammen med andre løsninger. For høyttaleren kan også drives av en ekstern forsterker, for eksempel dersom man føler at man har behov for mer effekt en hva Purity har innebygget, eller om man rett og slett vil ha enn annen klangkarakter. På baksiden sitter nemlig vanlige kabelterminaler for ekstern forsterker, og linjeinngang for en lydkilde. Som også kan være lydutgangen på en flat-skjerm. Sammen med en senter- og bakhøyttaler som for eksempel Martin Logans Vignette, Fresco eller Matinee, kan man sette sammen et heftig surroundsystem.

Elektrostatisk lading
Dette prinsippet forener basselementenes frekvensområde, dynamikk og effektivitet i lavere oktaver, med det syltynne og gjennomsiktige elektrostatmembranets hurtighet og presisjon. Dermed unngår man å lage elektrostatelementet så stort at folk vegrer seg for å ha høyttalerne i stuen, og man beholder i prinsippet de beste egenskapene fra begge prinsippene.

Selve elektrostatelementet sitter i en aluminiumsramme Martin Logan kaller en Airframe. En ramme så stiv at man kan stå på den. Det tynne membranet som er strukket i hele rammens 71 cm lengde og 24 cm bredde, veier mindre enn ett gram og er montert med vakuum og spent opp mellom to gittere. De fungerer som elektriske poler for det ledende membranet i midten. Siden elektrostaten ikke sitter i et kabinett, stråler den også bakover, som en så kalt dipol. Når membranet settes i bevegelse av spenningen som tilføres, spres lydbølgene spres vertikalt fra midten og ut mot sidene, og spredningsvinkelen er begrenset til 30 grader horisontalt. En temmelig uvanlig løsning.

Fordeler og ulemper
Purity er ikke unik bare fordi den forener to ulike driftsprisnipper, med aktiv drift, men den lyder også steikje bra, på tross av sine begrensninger. Dette er nemlig ikke høyttalerne for de som skal drive naboen til vanvidd i tide og utide, death metal-fans og discodronninger bør kanskje lete videre etter noe mer hardtslåenede, mens praktisk talt alle vi andre kan gå berserk i platesamlingen i pur glede over Puritys samlede kvaliteter. Og de er ikke få. La gå, den spiller ikke ekte dypbass, det bare høres slik ut. Av og til. Den er heller ikke særlig glad i å spille høyt, da merker man at det er grenser for hvor langt den lynraske dynamikken høyttalerne besitter, rekker. For at man skal få et troverdig stereoperspektiv, bør man plassere seg selv midt mellom høyttalerne, som bør ha med fronten vinklet mot lytteren. Da får man best utnyttet høyttalernes relativt begrensede horisontale spredning, noe som er viktig også fordi de sprer lyden smalere og smalere dess høyere man kommer i frekvens. Diskanten forsvinner nemlig nesten helt, om man står, eller sitter veldig langt til side for høyttalerne.

Ulike oppsett
Helt i starten av testperioden benyttet jeg Wadia 581-spilleren koblet til McIntosh C45 forforsterker, og MC501 effektforsterkere – high-end til drøye 200.000 kroner. Effektforsterkerne var i en periode koblet ut til fordel for en Adyton Cordis 1.8, et fyrverkeri av en forsterker, og uansett hva jeg koblet til høyttalerne, så spilte de så gnistene føk. Lengre ut i testperioden koblet jeg Wadia-spilleren rett i høyttalernes linjeinngang. Da bestod anlegget av en stykk CD/SACD-spiller, og et par aktive høyttalere. Helt til slutt i testperioden var det bare en iPod touch som var tilkoblet høyttalerne, med en Monster Cable (3,5 mm jack til et par RCA) som eneste bildeledd. Snakker om mikroanlegget sitt!

Målløs av beundring
Når høyttalernes innebyggede forsterker ikke brukes, fordi man driver høyttalerne med en separat forsterker, åpner det seg flere muligheter. Man kan få akkurat den klangen man selv ønsker md den forsterkeren man foretrekker, og de 500 w kraftige McIntosh- og Adyton-forsterkeren lyder bedre enn den innebyggede. De har det lille ekstra: Bedre kontroll, større dynamisk rekkevidde og mer krefter. Når jeg hoppet over alle komponentene og koblet Wadia-spilleren rett i høyttalerne, krympet lydbildets størrelse litt i alle retninger, bassen ble litt mykere i anslagene, men spillerens kirurgiske presisjon og store dynamiske kontrast, var bevart. James Taylors karakteristiske vokal kom bedre fram i lydbildet, men ekstern forsterker, og bassen fikk mer vekt og fylde. Bassen lød strammere og vokalen litt slankere, når Puritys egen forsterker var innkoblet. Strykere var nesten perfekt fokusert, og det store lydbildet hadde rikelig med luft rundt utøverne uansett hvilken forsterker som drev høyttalerne. Gitarene i kompet bak Taylor fikk litt flere klangfarger med separat forsterker, men lød fremdeles varmt og klangfullt fra høyttalernes egne forsterkere. Høyttalernes diskantgjengivelse lød litt åpnere med en separat forsterker, men med den innebyggede lød Purity fremdeles svært glatt og samtidig oppløst. Bare med den karakteristiske avrullingen øverst i diskanten, som gjør det litt mindre luftig enn de beste diskantelementene med større rekkevidde.

Når de spilte med kilden koblet rett i den innebyggede forsterkeren, fikk jeg en snikende følelse av at det vanskelig kan gjøres bedre enn dette til prisen. Martin Logan selv lager i alle fall ingen hybrid elektrostathøyttaler, som lar seg kombinere med en potent og raffinert forsterker til 30.000 kroner. Andreas Vollenweiders elektriske harpe lager noen komplekse klanger som ikke alltid kommer like godt fram i lydbildet. Med McIntosh-forsterkeren som effektleverandør var det nesten ingen ende på dynamikk, spesielt ikke i bassen, men høyttalernes egne forsterkere lød forbausende likt på alle andre områder. Et godt eksempel på hvor bra det kan fungere med en skreddersydd forsterker, for Purity beholdt den dype og maktfulle bassen til 500w tilkoblet McIntosh, men ikke med samme uanstrengte dynamikk når høyttalerne spilte høyt. Det ble den mest merkbare forskjellen. For høyttalerne klarte utmerket godt å bringe fram klangfargene i harpen, med den innebyggede forsterkeren. Spesielt basstrengene, som nesten overveldet meg med sin kontante trøkk og fysiske dynamikk.Konsertklaver og orgler, som i Iver Kleives Requiem, fikk aldri det dype, knapt hørbare, men akk så fysiske bassfundamentet i Purity som er med på å gi instrumentet riktig skala og klangbunn. Med iPod touch tilkoblet (med både MP3-filer og ukomprimerte PCM-filer), forsvant mye av muligheten til å spille høyt. Fordi spilleren har for lav utgangspenning til å drive en effektforsterker. Men Purity åpnet selv MP3-filer som en viss man skreller løk, lag på lag ble fjernet og den lille iPoden og Purity lød sammen som et vaskeekte high-end anlegg. Hvor så mye mer av musikken, og så mye mindre av elektronikken synes å dominere opplevelsen av å høre musikk i opptak. Lydbildet er dypet, som skåret ut i marmor, så gjennomsiktig og fjellstøtt er det. Klangbildet opplevde jeg som varmt og fyldig, uansett kilde og forsterker, men med en frapperende veloppløst detaljgjengivelse som jeg ikke har hørt bedre i noen annen høyttaler i prisklassen. Her der det knapt betoninger eller farvninger av klanger, og lydbildet oppfattet jeg som mer homogent og dynamisk mer potent enn i Martin Logans dyrere og passive Vista.

Oppsummering
På mange måter er Martin Logan Purity den rimeligste high-end-høyttaleren vi har testet. Selv om den ikke pløyer dypest i bassen, spiller så høyt at ørene blør, eller fyller store stuer med konsertvolum, har den alle kvalitetene de fleste nok ønsker seg, men bare kan håpe på å få deler av i denne prisklassen. Purity har den klassiske glassklare gjengivelsen, og den klangnøytrale og lynhurtige karakteren til de beste elektrostater, men med stram og samtidig potent bass. Best av alt, Purity har sin egen forsterker ombord. Det åpner for flere muligheter, det være seg å koble dem til en iPod, en flatskjerm eller en receiver med forforsterkerutganger. Man skal betale mye penger for en separat forsterker for å få en hybrid elektrostathøyttaler til å spille så smittende troverdig og musikalsk som her. Martin Logan klarer det ikke selv en gang, før man betaler mye mer penger, og det sier mye om hvor vellykket Purity er.