Gyllen magi
Man sparer ikke bare 35 000 sammenlignet med prisen for originalene, man får også noe ekstra. Ingen store forandringer eller forbedringer, for det er heller ikke nødvendig, men små endringer her og der, som til sammen gjør dette til et av de mest prisverdige high-end-forsterkersettene vi har testet. I denne klassen finnes det mange lekre og velspillende forsterkere fra mange oppegående produsenter, men få steder finner man kombinasjonen av så gedigen byggekvalitet, nesten endeløst med krefter og et klangbilde som bergtar deg gang etter gang.

Og det spiller så uanstrengt og organisk at det blir vanskelig å sette pekefingeren på ett område for å beskrive særegenheter ved forsterkersettet. For de finnes ikke. Hvis jeg skal karakterisere lyden, er naturlig og levende det mest treffende jeg kan si om Marantz-settet. Et lite spark på leggen til andre produsenter: Her er det ingenting som skiller seg ut, ingen ekstreme kvaliteter på ett område, eller noen soloprestasjoner i lydbildet som skygger for det viktigste av alt. Ren og uforfalsket musikkgjengivelse.

De to siste albumene fra Ryan Adams er egentlig et godt eksempel på dette. Innspillingene er teknisk langt fra perfekte, uten å være like trøstesløst elendige som Metallica-innspillinger, men forsterkerne fokuserer ikke på feilene eller tendensen til forvrengt hardhet øverst i mellomtonen på begge platene. Noe som gjør for eksempel elgitarer litt enerverende å lytte til når man spiller høyt. Men det er på billigere elektronikk enn dette. For forsterkerne framhever ikke artefaktene, i stedet åpner den opp lydbildet og river ned alle stengsler. Som resulterer i at jeg i stedet for å sitte å irritere meg over at artefaktene skygger for musikkopplevelsene, koser meg med den enorme bredden og dybden i lydbildet.

Som omsluttet meg totalt. Trommene og bassgitaren driver musikken framover som et hurtigtog, i Adams rå vokal hører jeg nyanser som gjør mannen langt mer levende gjengitt, og rytmegitarenes klangfarger framstår krystallklart og fokusert i lydbildet. Tredimensjonaliteten er til å ta og føle på, når den fremragende Mirror Canon med Tor Espen Aspaas på klaver fra Sofienberg kirke i Oslo (Lindberg Lyd 2008), flyter ut i rommet. Sammen med elektrostathøyttalerne fra Martin Logan sitter jeg og lytter til den kanskje mest ufargede lyden jeg noensinne har hørt. Mange vil karakterisere Sonus fabers høyttalere som varme i klangen, men med disse forsterkerne er det vanskelig å være enig. Høyttalerne åpner seg mer i øvre mellomtone og diskant enn for eksempel med McIntosh eller muligens også Electrocompaniet-forsterkere.

De store monoforsterkerne virker grenseløse i måten de hamrer ut dypbass på. Her deler de bassegenskaper med det beste jeg har hørt fra Krell, Burmester, Ayre og McIntosh. Instrumenter og vokaler i det svære lydbildet lyder så raffinert og silkeglatt på samme tid, og man hører stadig små klangnyanser som blir fullstendig borte på andre anlegg. Bob Dylans The Man In The Long Black Coat, (SACD, Oh Mercy, 1989), er et yndet demospor fordi lydbildet er så stort, men jeg har ikke hørt etterklangen fra gitarene så tydelig fokusert tidligere. Her kan jeg meg letthet høre tonene klinge helt ut. Noe som også gjelder Renee Flemings klokkeklare sopran, hvor jeg sitter og klør meg i hodet over at forsterkerne ser ut til å hente ut klangdybde i vokalen som jeg aldri trodde var med på opptaket til å begynne med.

Disse egenskapene gir også strykere en ekstra dybde. I stedet for å høre bare klangen fra strengene, kommer også klangfargene fra instrumentets kropp tydeligere fram i lydbildet. Konsertklaveret er intet unntak, det være seg om det er Keith Jarrett-innspillinger på ECM eller Leif Ove Andsnes på EMI, uansett innspilling hører jeg plutselig hvor kraftfullt og digert et tremeters flygel kan låte, selv i et moderat stort rom. Denne uvanlige egenskapen som ribber opptakene for den hermetiske følelsen man kan få på enklere anlegg, hører bare hjemme i high-end-sfæren.

Konklusjon
Alt høres mer naturlig og troverdig ut med Marantz-settet. Glem surround, det er juks og bedrag, for dette er slik vi vil at musikk skal gjengis. Som om man er på konsert og får presentert framførelsen – uansett musikk – fra en scene foran seg. Musikken omslutter deg og drar deg inn i lydbildet på en måte som bare ekte high-end klarer, og Marantz-forsterkerne er noe av det mest troverdige du kan lytte til i denne prisklassen.

Også i denne testen: