: Klipsch Icon XF-48

Såkalt aktive høyttalere er utbredt i opptaksstudioene rundt i verden. Og ikke uten grunn. En aktiv høyttaler betyr at all forsterkerkraft er innebygget i selve høyttaleren. Med en slik løsning kan produsenten nøye justere høyttaler og forsterker til å jobbe optimalt sammen.

Klipsch har alltid sverget til horndiskanter i sine høyttalere, så også her. En hornløsning er mer lettdreven enn en typisk domediskant, dermed utnyttes forsterkerkraften bedre. Men en fullaktiv høyttalerkonstruksjon er nytt beite for den amerikanske konstruktøren.

I XF-48 er to ulike forsterkere brukt: en meget effektiv, svitsjet Klasse D-forsterker styrer basselementene med mest mulig kraft uten å avgi nevneverdig varme, mens valget til mellomtonene og diskantelementet har havnet på normal AB-forsterkning, fordi Klipsch anser at dette gir renest mulig lyd i disse. Slik har Klipsch balansert effekt og– kvalitet på best mulig måte innenfor sitt budsjett. Hver av forsterkerne forsterker dessuten kun det frekvensområdet som høyttalerelementene er ment å reprodusere, dermed slipper man det effektsugende passive delefilteret, som ofte demper forsterkerens signaler med opp mot 5-10 dB i spesifikke toneområder. Resultatet er at Klipsch XF-48 ikke trenger mer enn den innebygde effekten på 110 watt, for å skape brølende høye lydtrykk i stua. For å oppnå samme lydtrykk med separat effektforsterkning, kan man meget vel trenge opp mot 200 til 1000 watt i musikkens peak-nivåer!

Dypere bass
Med innebygd tonejustering kan en aktiv høyttaler justeres til å gjengi dypere basstoner med mer kraft enn en passiv, hvilket er et stort pluss for den som ikke ønsker store bæreverk av noen høyttalere i stua, men foretrekker å ha det slankt og nett. En slank høyttaler som Klipsch XF-48 burde ikke være i stand til å gjengi dyp bass, men Klipsch-høyttaleren går angivelig helt ned til 40 Hz nokså lineært (-3dB), og ruller helt av ved 33 Hz. Dette er nok til å gjengi grunntonene i tuba og kontrabass, men er ikke helt tilstrekkelig til å få med alle undertonene. Uansett, ganske imponerende for en høyttaler som er designet for flat-tv-en.

Aggressiv klassisk musikk
Klipsch-høyttalere er definitivt ikke som andre høyttalere. Sett på Verdis ”Requiem” (dirigert av Valery Gergiev, utgitt 2001 av Philips), og det er helt vilt hvordan det slår! Klubber hamrer mot store trommeskinn som en bankende spunt-maskin på byggeplassen. Feite operasangere brøler for fulle mugger, mens messingblåserne gnager seg inn i marg og bein og fiolinene skriker inn i øregangen. Denne musikken kan knapt kalles vakker, men er ikke desto mindre et av de virkelig store mesterverkene. Verdi er det klassiske svaret på Sepultura!

XF-48 understreker hvor hardt klassisk musikk kan være. Punchen i trommene kombinert med aggressive tubaer og kontrabasser gir en grom bassmassasje i ryggmargen. De krasse fiolinene og fløytene sammen med et damekor som minner mer om engler fra helvete, sender iskrystaller nedover ryggmargen. Sånn skal Dommedag høres ut! Lydnivået er ikke langt under smertegrensen, og vi er like ved å rømme rommet.

Hip-hop
På tide med litt 90-talls hip-hop. Hvem husker vel ikke Arrested Developments ”Mr. Wendal” fra 1992-utgivelsen ” 3 Years, 5 Months, And 2 Days In The Life Of…”? En feelgood-låt om en tigger. Her kommer Klipsch til sin fulle rett. Høyttalerne har en morofaktor av dimensjoner. Bassen og trommerytmene groover, og stemmen til rapper Speech kommer meget godt ut fra høyttalerne. Spesielt i mellomtoneområdet er det plenty med dynamikk, som skiller godt mellom de ulike lydene i musikken. Klipsch-høyttalerne er også blant de få som klarer gjengir gitarplukkingen meget dynamisk og levende.

Bred spredningskarakteristikk
Til horndiskanter å være er spredningskarakteristikken imponerende i bredden, slik at man ikke trenger å sitte midt imellom høyttalerne for at perspektivet skal være bra. I høyden er det en annen sak. Mellomtoneelementene er montert over og under diskantelementet, og dette sørger for en dårligere spredning i høyden. Man mister dermed perspektiv og overtoner når man reiser seg opp fra sofaen.

Ikke helt optimalt
Det finnes ting å utsette på. For det første låter høyttalerne slett ikke best inntil veggen, hvor de tar seg best ut sammen med flatskjermen. Bassen blir for dominerende og buldrende.

For det andre er ikke bassen helt stødig ved høyt lydnivå. Om basselementene er litt små (selv om de er ovale for å få større flate på mindre plass) eller forsterkerne er litt svake, er uvisst. Men når Verdi-køllene treffer trommeskinnet, slipper fokuset i lydbildet noe. Mesteparten av energien samles for å gjengi disse slagene, og da blir alt det andre litt rotete.

Det mangler også litt oppløsning i toppen, slik at når alt roes ned i en dyster stillhet, med bassanger Ildebrando D’Arcangelo som eneste lydelement, får vi ikke stillheten fra salen pustende inn over oss. Kirkeklangen blir ikke stor nok.

Receiver med høyttalerkorreksjon
For å få balansert lydbildet, tar vi frem surroundreceiveren Pioneer VSX-LX51 til rundt 10.000 kroner (”Best i test” forrige nummer). Høyttalerne kobles til frontkanalenes forforsterkerutganger, og autokalibreringen, som hos Pioneer-receiveren er av høy kvalitet, aktiveres. Et par minutter med måling av ulyder, og receiveren har justert seg inn.

Definitivt andre boller. Pioneer-receiveren korrigerer for avvik i amplitude og tid/fase, som resulterer i hørbare skavanker i lydbildet. Receiveren korrigerer akkurat nok til å balansere bassen, men ikke ekstremt nok til å drepe moroa. Med romkorreksjon kan høyttalerne også settes nært bakveggen uten at bassen blir overdimensjonert og udefinert.

Bassgitaren i Arrested Developments “Mr. Wendal” blir åpnere og luftigere, samtidig som stemmen til Speech kommer enda tydeligere ut. Det åpner seg også mer i toppen, lydbildet er balansert og behagelig, samtidig som det banker like mye i bassen ved høyt lydnivå. Verdis ”Requiem” låter også ryddigere og litt mer behagelig, uten at dynamikken lider av den grunn. I det hele tatt låter det nå fabelaktig bra!

Filmlyd
Med andre ord er høyttalerne et godt utgangspunkt for å kalibreres med en receiver. Da blir også lyden på film eksepsjonelt bra. Spesielt når vi snakker actionfilmer med heseblesende et lydbilde som virkelig setter høyttalerne på prøve. Tokanals filmopplevelser har sjeldent vært så tøffe som når disse høyttalerne får gjengi lyden.

Verdt prisen?
Er så høyttalerne verdt prisen? Tja. Visst slipper man effektforsterker, men 25.000 kroner er mye penger for et høyttalerpar uten volumkontroll eller DSP. Man behøver tross alt en forforsterker i tillegg. Eventuelt en CD-spiller med volumkontroll, eller man kan koble høyttalerne rett til tv-apparatets høyttalerutganger. Sistnevnte gir sjeldent et meget godt resultat, da svært få tv-er er utstyrt med spesielt påkostete forsterker- eller høyttalerutganger.

Ser vi i forhold til de rimeligere Canton CD 3200, kan Klipsch-høyttalerne virke litt dyre. Canton-høyttalerne har i motsetning til Klipsch fjernstyrt volumkontroll. De går dypere i bassen, samtidig som de har et luftigere og mer tredimensjonalt lydbilde, hvor lyden fra Klipsch blir mer massiv. Men så har Klipsch mer attakk og en langt mer ekstrem dynamikk, og lydtrykket er i en annen verden enn med Canton.

Vi må likevel også ta frem at det er litt mye plastikk-følelse her til å være et høyttalerpar til 25.000 kroner. Canton-høyttalerne har lekre kabinetter av børstet aluminium. Klipsch har også mye aluminium, men deksler og sokkel er av plast og gir en litt billig følelse.

Konklusjon
Hovedbruksområdet til Klipsch XF-48, som vi ser det, er hjemmekino. I hvert fall bør de brukes i kombinasjon med en surroundreceiver. De har nemlig fordel av en liten lydmessig korreksjon for å yte sitt beste. De har en pukkel i mellombassen som maskerer litt for hovedområdet (mellomtonen), og som gjør at akustiske bassinstrumenter får en kunstig fedme.

Men positivt er det at de tåler å korrigeres. Mange høyttalere har det nemlig med å bryte litt opp i lydbildet når surroundreceiverens korreksjonssystem tvinger dem til å gjengi lyden på en annen måte enn de er laget for. Spesielt blir mellombassområdet ofte litt tamt hos en del andre høyttalere når man korrigerer dem. Ikke med Klipsch. De har bare godt av det, og kvitterer med å tegne opp et massivt og utagerende lydbildet som får hjertepumpa til å gå, og de kan fremdeles spille meget høyt.

Dette er først og fremst høyttalerne for den som ønsker å dra på en god del, men som ikke ønsker store ”kjøleskap” som tar mye gulvplass.

Vi håper Klipsch i neste omgang kommer med DSP og fjernstyrt volumkontroll innebygget.